En enslig mindreårig asylsøker (EMA) er en asylsøker som oppgir å være under 18 år, og som er uten foreldre eller andre med foreldreansvar i Norge. I årene 1996-2019 har drøyt 10.000 personer fått vedtak om opphold som enslige mindreårige flyktninger. De vanligste opprinnelseslandene er Afghanistan og Syria.
Når NRK melder om kraftig økning av EMA i fjor, er det med et bekymret bakteppe. Ikke bekymring for hodeløs innvandringspolitikk eller at Mustafa-dommen fra begynnelsen av fjoråret kan ha fått direkte effekt på valg av destinasjon for ankerbarn som sendes ut. NRK melder derimot om bekymring for at de skal forsvinne fra mottakene og bli ofre for menneskehandel.
UDI ser for seg at fjorårets massive økning i antall EMA til Norge vil nær fordobles kommende år, og opererer med et anslag på 1.200 EMA i løpet av 2023.
UDI mener de har kapasitet til å klare dette, men at de unge vil bli boende lenger på mottak.
Dette bekymrer Sissel Aarak, generalsekretær i SOS-barnebyer.
– Vi er særlig bekymret over tryggheten, helsen og de psykososiale forholdene til barna, sier Aarak.
Bakgrunnen for Aaraks bekymring er NRKs sak om de 432 enslige mindreårige asylsøkerne (EMA) som er forsvunnet fra norske mottak siden 2015.
De forsvunnede barna
Engasjementet for de «forsvunnede barna» deler SOS-barnebyer med partiet Venstre, og NRK oppsummerer:
– Hvis vi tar bedre vare på disse barna enn det vi gjør i dag, så klarer vi forhåpentligvis å forhindre at så mange barn forsvinner, sier stortingsrepresentant Ingvild Wetrhus Thorsvik til statskanalen.
Venstre går altså inn for at barnevern og kommunalt helsevesen skal ta imot 1.200 utenlandske ungdommer det kommende året, helt uten tanke for at det kan være klokt å tenke litt nærmere på hvorfor så mange har forsvunnet fra norske mottak de siste årene – og helt uten å tenke noen politiske tanker om hvordan man kan unngå å lage politikk som får menneskesmuglere til å utnytte det norske asylsystemet.
Vi publiserte saken Bortkomne hunder – og bortkomne barn rett før jul, da NRK nettopp hadde kommet med den tåredryppende avsløringen om de bortkomne, og jeg gjengir et utdrag.
For det første slår NRK fast at dette er barn og unge som er kommet til Norge uten foreldre, herav EMA. Men hvem de kom med, vet vi ingenting om. De kan ha kommet med familie eller (andre) menneskesmuglere. De kan faktisk også allerede være norske statsborgere. Alt dette går an fordi det ikke foretas noen regelmessig DNA-test for å avdekke eventuell familierelasjon.
HRS har tidligere fortalt om hvordan innvandrere kan lure asylsystemet ved å bruke egne barn som EMA. En somalisk (enslig) mor satte sine to mindreårige barn utenfor en politistasjon i Oslo med instruks om ikke å si et ord, men vise politiet en lapp de hadde i lomma. På den lappen sto hennes eget navn og telefonnummer. Politiet utførte tjenesten de skulle gjøre og barna ble plassert på et mottak. Der ble kvinnen på lappen kontaktet, som kom og fortalte at hun var barnas tante. Hun kunne fint ta seg av de to barna, fortalte hun. Og dermed hadde nå kvinnen i teorien fire barn, i realiteten bare de to hun hadde fra før. Men hun fikk gode inntekter som fostermor og større kommunal leilighet siden familien hadde «vokst». I tillegg fikk hun to nye norske pass som kunne selges i Somalia.
Denne historien (i mer detaljer) formidlet vi norsk politi. Det ble iverksatt en grundigere undersøkelse, også i europeisk kontekst, som avdekket at slikt asyljuks verken er umulig eller uvanlig. Det ble endog shoppet mellom ulike land. For eksempel kunne samme familie være bosatt i flere land, og utløste følgelig trygder og stønader fra samtlige av disse.
Med andre ord, og som jeg vil tro NRKs journalister godt vet, er det svært mye juks i asylsystemet. Når disse EMA, de fleste over 15 år som NRK selv påpeker, er forsvunnet, kan forklaringene være alt annet enn redelig. Men NRK legger opp til en dramaturgi om «det inhumane Norge» og det «fæle politiet». Med uthevet skrift får vi vite at fem av barna var under 10 år da de forsvant, den yngste 5 år. De starter reportasjen med fokus på en forsvunnet 9-åring fra Somalia og lenker deretter til en sak om «Agathe (16) som skulle gå på bussen, men ble borte». At samme Agathe var alderstestet og fått fastslått en alder på rundt 20 år er visst uinteressant for NRK. Det ødelegger kanskje en god historie, eller NRK klamrer seg fast til de innvandringsliberales idé om at slike alderstester «ikke er gode nok» – der selvsagt alternativet er ikke å teste.
«Det inhumane Norge» blir fortsatt solgt inn av NRK, denne gangen støttet av SOS-barnebyer og partiet Venstre, og det er denne gang ikke bare politiet som anses å være noen rasistiske slabbedasker som bryr seg mer om hundevalper enn om barn, det er asylmottakene som huser EMA som får slabbedask-rollen denne gang. Å gi EMA plasseringer, omsorg og traumebehandling i barnevernet må være mye bedre, fastslår de «gode».
Men mens UDI bekymrer seg for de 432 forsvunnede barna NRK skrev om, strever de selv med å gjøre rede for mange tusen flere. Man må bare grave grundig i tallene for å se at noe skurrer.
Hvor mange sa du?
Øyensynlig skriver NRK om enslige mindreårige flyktninger (EMF) i sin sak, og begrepet skiller seg således fra begrepet vi er vant til å høre, nemlig enslige mindreårige asylsøkere (EMA). Hva forskjellen består i ble jeg noe klokere på av å lese SSBs rapport Enslige mindreårige flyktninger og asylsøkere 1996-2020.
Det heter i rapporten at «For enslige mindreårige asylsøkere som på vedtakstidspunktet er over 16 år og «ikke har annet grunnlag for opphold enn at norske myndigheter anser at søkeren er uten forsvarlig omsorg ved retur, kan tillatelsen begrenses ved at den gis en varighet frem til barnet fyller 18 år» jf. utlendingsforskriften § 8-8. Som påpekt tidligere vil disse aldri bli bosatt i en norsk kommune, og er derfor heller ikke inkludert i tallene for gruppen vi omtaler som enslige mindreårige flyktninger».
Det heter videre at «Det uttrekket som Statistisk sentralbyrå mottok fra UDI i oktober 2021 omfattet i alt 18.551 personer. Men langt fra alle disse har blitt bosatt i Norge som enslige mindreårige flyktninger, med de rettigheter dette innebærer», hvorpå det oppgis at 9.445 har blitt bosatt.
Når de enslige mindreårige blir bosatt i en kommune endrer de altså status fra asylsøker til flyktning. Regnestykket jeg blir sittende igjen med er 18.551 EMA minus 9.445 EMF er lik 9.106 EMA som på magisk vis ikke inngår i det antallet som NRK, SOS-barnebyer eller partiet Venstre bekymrer seg for. Men jeg bekymrer meg litt, for det er da drøyt 9.000 enslige mindreårige som ikke inngår i statistikken til SSB.
Jeg ville finne ut av hvor de havner, og kontaktet derfor en av forfatterne bak SSB-rapporten. Han fortalte velvillig at SSB kun fikk tall som gjelder EMF, altså de som er bosatt i kommunene, men at Integrerings- og mangfoldsdirektoratet (IMDi) gir tall til Utlendingsdirektoratet (UDI). En lang telefon- og e-postrunde senere endte jeg med svar fra UDI, og dette er hva vi fikk vite om de 9.106 enslige mindreårige som ikke blir bosatt i norske kommuner:
– Hvor mange EMA med begrenset varighet på oppholdstillatelse er i norske mottak per idag?
– Det bor to personer med tidsbegrenset tillatelse (EMA Begrenset) på norske mottak pr i dag.
– Hvor mange forlater landet frivillig ved fylte 18 år? Hva skjer videre med de som ikke kan eller vil reise?
– En slik statistikk har ikke UDI. Hvor mange som forlater landet frivillig etter fylte 18 år vil variere ut fra ankomstbildet året/årene før. Noen i denne gruppen reiser videre til andre land i Europa, mens andre benytter seg av ordningen for assistert retur. De som ikke reiser har fortsatt rett til å bli boende i mottak, men risikerer å bli uttransportert til hjemlandet når som helst. Det er Politiets utlendingsenhet som svarer om uttransporter.
– Jeg vil også gjerne vite hvorvidt de som omtales som enslige mindreårige flyktninger får varig opphold alle som en eller om noen av disse også må returnere ved fylte 18.
– Enslige mindreårige som får innvilget beskyttelse etter utl § 28 defineres som flyktninger. Tillatelsen kan fornyes og danner grunnlag for permanent opphold i Norge, skriver Thomas Theis-Haugan, senior presserådgiver i UDI.
Drar noen tilbake?
Risikoen for å bli uttransportert er forsvinnende liten. Politiets statistikk for fjoråret ser slik ut:
Politiet presiserer på sine nettsider:
I desember ble 9 mindreårige uttransportert. 2 av disse var enslige mindreårige som ble bortvist til trygt tredjeland (Dublin-sak). De øvrige 7 mindreårige ble uttransportert sammen med sine foresatte.
Som regel undersøker ikke norske myndigheter alderen til personer som sier at de er enslige mindreårige når de skal returneres til et annet europeisk land etter Dublin III-forordningen. Alle enslige mindreårige som blir uttransportert skal bli møtt av enten familie eller andre omsorgspersoner, for eksempel representanter fra ansvarlig institusjon eller barnevern i det aktuelle landet.
Dette er altså enslige mindreårige med foresatte – en selvmotsigelse, for da er de jo nettopp ikke enslige i utgangspunktet. Det er nok heller ikke her vi kan klare å gjenfinne de drøyt 9.000 EMA som ikke finnes i statistikken. I den grad de fanges opp statistisk overhodet er de i noen grad å gjenfinne i statistikken over assisterte returer (13 personer forlot Norge med assistanse i 2022), mens noen kanskje kan ha rukket å bli så gamle at de ble «tvangsmessig uttransportert«.
Å tvinges til å reise er dog ikke noe som rammer verken afghanere eller syrere i særlig grad. Null asylsøkere med endelig avslag ble uttransportert til Afghanistan eller Syria i fjor. Syria er ikke nevnt i statistikken, mens afghanere er representert. Dersom noen voksne EMA skal inngå i noen kategori, må det være Dublin eller utvisning, men hvorvidt det er noen av dem der er umulig å vite.
Å finne igjen de enslige mindreårige er kanskje enklest ved å se på hvordan vi har unnlatt å anse dem som illegale når de blir myndige, eller med andre ord gitt opp. I IMDis veileder for arbeid med enslige mindreårige heter det som følger (mine uthev.):
Innvilget beskyttelse som gir flyktningstatus utløser flere rettigheter enn de andre variantene av innvilget tillatelse. Slik status gir rett til familiegjenforening og reisedokument (utlendingsloven § 64), samt at den danner grunnlag for permanent oppholdstillatelse.
Oppholdstillatelse ut fra sterke menneskelige hensyn eller en særlig tilknytning (også kalt oppholdstillatelse på humanitært grunnlag/sterke menneskelige hensyn) gir som hovedregel en begrenset adgang til familiegjenforening i Norge og barnets behov for norsk reisedokument vil bli vurdert strengere.
Barnets oppholdstillatelse kan også begrenses av andre grunner. De samme reglene som gjelder for voksne, gjelder også for barn, men vurderingene er mer forsiktige. UDI skal begrense tillatelsen dersom det er tvil om identiteten eller barnet ikke har dokumentert sin identitet, slik at tillatelsen ikke danner grunnlag for permanent oppholdstillatelse, familiegjenforening eller fornyelse. Barnet må da bidra til å dokumentere identiteten sin eller oppklare tvilen om identitet ved å skaffe til veie og legge frem originale identitetsdokumenter, som eksempelvis nasjonalt pass. Ved å legge frem originalt pass vil barnet kunne få en tillatelse uten begrensninger.
Det er i praksis ikke vanlig å avslå søknader om oppholdstillatelse fra enslige mindreårige asylsøkere fordi det er tvil om identitet eller fordi barnet ikke har lagt frem dokumenter når det ellers er sterke menneskelige hensyn som tilsier at de bør få oppholdstillatelse. Noen barn får oppholdstillatelse fordi de er mindreårige uten omsorgspersoner på kjent sted, selv om de ikke har et selvstendig beskyttelsesbehov.
Ser man nærmere på tallene over antall utviste kommer man kanskje også nærmere sannheten om hva som har skjedd med de enslige mindreårige som ikke kan gjenfinnes i statistikken. Vi returnerer nesten ingen med tvang lenger:
Insentiver
Hvorfor det kom mer enn fire ganger så mange EMA i fjor sammenliknet med førkoronaårene 2016-2019, ser ikke ut til å oppta verken Aarak eller Wetrhus Thorsvik. Det er som om det er en tilfeldighet at det plutselig dukker opp så mange – og like tilfeldig at antallet enslige mindreårige er forventet å igjen nær dobles i år sammenliknet med i fjor.
Det ofres ingen tanke på at barn og unge asylsøkere er plassert i denne rollen av noen, ikke uvanlig av foreldrene som bruker dem som ankerbarn for selv å få opphold i Vesten. Det er ingen hemmelighet at det ligger en stor grad av kynisme og vurderinger bak hvilke land som pekes ut som mottakerland, og at praksis i hvert enkelt land er avgjørende for hvor attraktivt det er å oppsøke. Det er ingen tanke for at det faktisk fungerer godt å bruke ankerbarn-metoden. Hvor godt det funker beskrev faktisk den såkalte flerkulturelle avisen Utrop i 2020. I 1.042 saker søkte familien i hjemlandet om gjenforening i Norge med den utsendte, enslige mindreårige. Innvilgelsesprosenten er høy. Tre av fire får familiegjenforening.
Familien i opprinnelseslandet må søke om gjenforening, ikke asylsøkeren. 777 av de 1042 enslige, mindreårige ble gjenforent med minst ett familiemedlem i denne tiårsperioden, viser tall Utrop har fått fra UDI. 275 familier fikk avslag.
Systemet avdekker ikke de reelle hjelpetrengende fra de andre, men langt de fleste av oss skjønner noe er riv ruskende galt når barn og unge kan reise halve verden rundt for å finne «en trygg havn», og at det er et godt innsalgsmoment for menneskesmuglere å vise til at Norge gir EMA varig opphold dersom man er villig til å la barn og unge vente i årevis mens anker og klager verserer i Utlendingsnemnda og rettssystemet.
For hjem igjen drar de ikke, ei heller når de fyller 18 år, selv om innvandringsregulerende hensyn gjør det lovfestet at de skal nettopp hjem til opprinnelseslandet når de blir voksne.
Fra 1996 til og med 2020 har 10.118 personer fått opphold i Norge og blitt bosatt i en kommune som enslige mindreårige flyktninger. Av disse var 9.445 fortsatt bosatt ved inngangen til 2021, oppsummerer SSB.
Og ytterligere drøyt 9.000 kan ingen gjøre riktig rede for.
Det er ikke merkelig dersom Mustafa-saken har den effekten at flere øyner muligheten for opphold i Norge, og at menneskesmuglerne utnytter «den norske humanismen» til å lokke flere ut på en livsfarlig reise, der de unge utvilsomt er langt mer i risiko for å forsvinne og utsettes for overgrep enn hva de er når de ankommer Norge.
Mustafa-effekten er reell, men god er den ikke. Det er en egen form for omsorgssvikt å gjøre seg til insentivskaper for menneskesmugling. Å legge skylden for enslige mindreåriges begredelige skjebne på norske asylmottak er ikke annet enn toppen av insentivkaka.