NRK har funnet en heltemodig kar, synes de å mene, når de har intervjuet Patricio Galvez, som dro til Syria og hentet sine sju barnebarn tilbake til Sverige fra Al-Hol-leiren. Det hele framstilles som en oppofrende og rørende historie.
I 2019 sat Patricio Galvez på eit fly til Syria, med kofferten full av leiker og barneklede.
Dottera hans var drepen i eit granatangrep, og IS-krigaren ho var gift med døydde i sluttangrepa mot ekstremistgruppa.
Med dette var dei sju barna foreldrelause, og åleine i den berykta al-Hol-leiren.
Hele henteoperasjonen ble til en dokumentarfilm som ligger tilgjengelig på NRKs nettsider. Opplysningene som framkommer i dokumentaren synes verken NRKs journalist eller forskerne som bruker Patricio Galvez som sannhetsvitne å ha tatt seg bryet med å se. For i stedet for å stille noen spørsmål om hva Galvez selv har gjort feil da han oppdro en datter som valgte å bli IS-kvinne, er det – som forventet – «vår» skyld.
Den siste tida har Galvez blitt kontakta av fleire universitet, til forsking om krigsbarn og radikalisering.
Eitt, ved Lund Universitet, samanliknar måten barn av tyske soldatar blei behandla av skandinaviske land etter andre verdskrig med måten barn av IS-soldatar blir behandla i dag.
Galvez meiner prosjektet er viktig. Han kritiserer dei skandinaviske landa for manglande vern om eigne barn sine rettar, når barna held til utanfor landet sine grenser.
Sympatiserer med IS-mor
At det har vært en omfattende operasjon for Galvez å hente sin datters syv barn i al-Hol-leiren, trenger ingen å betvile. Reisen er da også omfattende dokumentert i filmen Barn av fienden. Men det framkommer altså informasjon om bakgrunnen for at datteren hans reiste til Syria i utgangspunktet, og denne informasjonen kommuniseres ikke i NRKs artikkel om den «viktige forskningen om skandinaviske lands manglende vern av egne barn». Galvez burde definitivt tatt noen grep for å verne både sin datter og sine barnebarn i utgangspunktet – før de reiste til Syria.
Galvez er altså bestefar til de nå foreldreløse IS-barna, og far til deres avdøde mor. Barnas mor, Amanda, fikk han med den svenske konvertitten Jenny Ulrika Caroline Pape. Hun konverterte etter at hun hadde skilt seg fra Galvez, og i den kanadiske dokumentarfilmen Undercover in ISIS ble det avdekket at hun brukte navnet @JihadMatchmaker for å rekruttere kvinner til IS. Hun tok det islamske navnet Umm Hamza, og så sent som i 2019, samme år som dokumentarfilmen Barn av fienden ble utgitt, tok Galvez sin radikaliserte ekskone i forsvar og mente det ikke ville være farlig å la barnebarna vokse opp hos IS-mormoren.
Til Expressen uttalte han følgende:
– Jeg tror at myndighetene mener at det først og fremst er de pårørende som er egnet til å ta seg av barna. Det er farmor, mormor og meg. Det er nok av familiemedlemmer som kan ta seg av barna. Det er ingen risiko for at barna havner i radikale miljøer lenger.
Men det er mange spørsmålstegn rundt handlingene til barnas bestemor da hun selv dro ned til Syria. Mange mener at det ville være upassende for dem å ende opp med henne?
– Jeg kan ikke snakke for henne, det er noe du kanskje kan diskutere med henne direkte. Men jeg vet at hun ikke er i slike miljøer lenger. Det er ingen risiko på den måten, tror jeg. Det må hun svare på selv.
Vil hun ta vare på barna?
– Hun elsker barna like mye som meg. Hun ønsker åpenbart å ha dem hos seg, sier Patricio Galvez.
Galvez gjorde åpenbart heller ikke stort for å hjelpe svenske myndigheter før hans datter Amanda, gift med den norsksvenske IS-terroristen Michael Skråmo, tok med seg fire barn og reiste til Syria i 2014. Og årsaken framkommer i nevnte dokumentarfilm.
Vikarierende motiver
Da Galvez hadde fått hentet barnebarna og var bosatt på hotell i påvente av nødvendige ID-papirer for å få barna til Sverige, var hans ekskone raskt på plass. Hun forteller at Amanda dro fra Sverige for å komme unna barnevernet. Enhver som ser filmen vil registrere Galvez’ underkastende rolle overfor ekskonen. Han mener det er hun som må bestemme hvorvidt hun skal bli på hotellet sammen med ham og barnebarna, til tross for at filmteamet og hjelpeapparat er tydelige på at hennes tilstedeværelse er til fare for barna.
Når NRK i dag løfter Galvez’ kritikk av «skandinaviske lands manglende vern av barns rettigheter» er det med et bakteppe der han selv kunne valgt å samarbeide med svensk barnevern for årevis siden. Noen tanker om at han selv har oppdratt en IS-kvinne, alternativt fullstendig overlatt oppdragelse av egen datter til den radikaliserte Umm Hamza, deler han ikke. Men han blir heller ikke spurt.
Jakten på de grusomme holdningene i Skandinavia er åpenbart viktigere – både for svenske forskere, Galvez og NRK. Tanken om de grusomme holdningene deler de forøvrig med konvertitt-ekskonen hans, som ivrig forteller om muslimhatet hun utsettes for.
Man må undres over hvorvidt engasjementet for barns rettigheter virkelig er så sterkt generelt sett, eller om det kun er sterkt når det kan brukes for å kritisere både barnevern og manglende «hjemhenting».
Han seier at også Noreg, og «framfor alt» Danmark, har vist motvilje til å hente heim barn frå al-Hol leiren.
– Så det finst ein brest der som vi verkeleg burde undersøke og rette på, for det er ein stor frustrasjon for oss som hamnar i desse konfliktane.
Like frustrerende som at barnevernet ville ta omsorg for barna i utgangspunktet er det kanskje ikke? Det er underlig at det skal ha forskeres interesse å spise Galvez’ påstander uten å ha med flukten fra barnevernet som et bakteppe.
Får se barna
Det framkommer ytterligere informasjon i NRKs reportasje som bør vekke bekymring.
I dag bur barna i fosterfamiliar, som Galvez seier han og farmora deira fekk vere involverte i å velje.
Dei siste åra har dei fått besøke kvarandre «så mykje vi vil og kan», ifølge Galvez.
At Galvez’ og IS-mormoren skal ha blitt involvert i valg av fosterhjem er ikke særlig betryggende med tanke på framtidig radikaliseringsrisiko. Dersom man selv har gitt ungene sine en oppvekst som gjør at de ble radikalisert, har man generelt ikke mye å bidra med på omsorgsfeltet, selv om man påstår det selv. Det er bredt forskningsbelegg for å hevde at fellestrekket for radikaliserte er dårlige oppvekstvilkår. Som vi tidligere har skrevet om skjæringspunktet mellom religion og psykiatri, er det noen vesentlige spørsmål som bør stilles.
Skal man forstå både kulturer og psykiatri kan det være klokt å stille to spørsmål: Hvilken funksjon har barndommen og hvordan oppfører guden seg?
PST-rapporten Mindreårige involvert i terror og terrorrelaterte handlinger viser at terrortrusselen er økende fra fundamentalistisk islam, og at den skiller seg fra høyreekstrem terror ved at mindreårige i overveiende grad radikaliseres i eget hjem (min utheving).
Dreiningen mot flere mindreårige i kontraterrorhandlinger kom med borgerkrigen i Syria fra 2011/12 og fremveksten av ISILs fysiske kalifat fra 2014, skriver PST.
I kulturer der vold og ydmykelser er en naturlig del av barneoppdragelsen, vil man få voksne som er ekstremt voldsberedte. I Norge er det en lav andel barn som vokser opp slik. Derfor er terrorhandlinger sjeldne i Norge, og de terroristene vi produserer er ofte konvertitter. I MENA-land er situasjonen en helt annen. Der er vold og ydmykelser en naturlig del av oppdragelsen. Derfor ligger også muslimske land alltid på toppen av terror-statistikken. Det er noe med kulturen.
Forskningen
Men Galvez’ synspunkter er altså så viktige at han ikke bare får påvirke valg av fosterhjem for barnebarna og tilsynelatende omgås dem så mye han vil, de er også så viktige at forskere huker tak i ham, forteller NRK. En av dem har NRK snakket med. Hun heter Martina Koegeler-Abdi og er postdoktor ved fakultet for Menneskerettigheter og Historie ved Lund universitet.
Forskeren med det muslimske etternavnet har «den siste tida forska på skandinaviske krigsbarn, som blir kalla for Children born of war (CBOW) på engelsk.»
Formålet er ikkje å samanlikne ideologiane til nazistane og IS, men å sjå på statusen deira som barn av «mødrer møtt med mistillit og fedrar som er fiendar».
I dagens debatt om ein skal repatriere barn av Skandinavar i IS, handlar det i stor grad om faren for radikalisering, seier ho.
– Eg meiner at eit skifte frå å kalle desse barna for «terroristbarn» til «krigsbarn» er ein måte å avstigmatisere situasjonen.
– Dersom du berre tenker på at det forferdelege IS har gjort, verkar det som barna sine rettar mister fotfestet.
Organisasjonen Human Rights Watch (HRW) har samla inn erfaringane til kring hundre barn som har returnert til blant anna Frankrike, Tyskland, Nederland og Sverige.
Dei har, på lik linje med Galvez, erfart at barna klarte å omsette seg «overraskande godt» etter at dei blei henta heim til desse landa, rapporterer NRK.
Og joda, vi har fått med oss den «forskningen». Jeg bruker hermetegn, for funnene i denne forskningen indikerer at burkadekte terrormødre gir den beste omsorgen. Forskerne har ikke en eneste tanke for at respondentene består av terrormødre, annen nær familie og et behandlings-optimistisk hjelpeapparat i mottakerlandene.
Hvorvidt de sju IS-barna er plassert i muslimske eller svenske fosterhjem vites ikke. Det første ville ikke overraske, for fosterhjemtjenesten i Sverige er like opptatt av å «bevare barnas religion og kultur» som det den norske er. Og barna er muslimer, derom hersker ingen tvil. For den som ikke vil bruke tid på å se dokumentaren som ligger på NRK, kan det kort oppsummeres at barna framfører vers fra koranen, og at mormor helst vil at de ikke skal høre musikk overhodet.
Men selvsagt: Det er vi som demokratiske, skandinaviske samfunn som gjør noe galt, nok en gang.
