Oslo Arbeiderparti har nylig landet det bystyreprogrammet de skal stille til valg på når høstens kommunevalg går av stabelen. Avsnittet «Oppvekst og kunnskap» er så lite kunnskapsbasert at det går kaldt nedover ryggen på undertegnede å lese det. Her er det en salig blanding av fakta, ideologi, ønsketenkning og vilje til å ofre unger på inkluderingsideologiens alter.
En god oppvekst varer hele livet. Skal vi gi alle barn og unge i Oslo like muligheter til å leve gode liv, må vi gi alle en trygg og god oppvekst. Uansett sosial bakgrunn eller hvor i byen du vokser opp så skal du være sikker på at du har en god skolegang, meningsfulle fritidsaktiviteter, et godt nabolag og trygge voksenpersoner til å ta vare på deg.
Oslo Arbeiderparti vil sørge for at alle barn og unge i byen vår blir møtt av et fellesskap som stiller opp for dem. De aller fleste barn i Oslo lever i trygge omgivelser med gode utviklingsmuligheter, men ikke alle. Da må fellesskapet stille opp. Oslo Arbeiderparti vil sette inn ekstra ressurser der det trengs og styrke laget rundt barna. Vi vil styrke tilliten mellom barnevernet og befolkningen, gi hjelp til foreldre som trenger det og følge opp unge som står i fare for å falle fra.
Den eneste setningen som er ærlig og sann i dette ordgyteriet er den første. «En god oppvekst varer hele livet» er akkurat like sant som å påstå at «en elendig oppvekst varer hele livet». Det stemmer også. Visst finnes individuelle unntak fra regelen; unntaksvis faller barn som vokser opp i trygge familier utenfor, og like unntaksvis blir barn som har vokst opp i vold og neglekt velfungerende voksne. Men overordnet er påstanden ærlig og sann. Barndom er av avgjørende betydning for hvordan fungering i voksenlivet vil bli.
Men deretter går det i utforbakke for Arbeiderpartiets forståelse. Det er rett og slett en umulighet å «gi alle barn og unge i Oslo like muligheter til å leve gode liv» uansett intensjoner om å kompensere for forferdelige hjemmeforhold. Det handler ikke om at det ikke kan hjelpe å ha et påstått «lag rundt barna». Hjemmet er barnets primære sosialiseringsarena uansett hvor sosialistisk anlagt du er i tankegangen, og det er rett og slett ikke godt nok å by på politiske klamme hender og kalle det «å stille opp».
Men verre er det når Ap skisserer hvordan dette «fellesskapet som stiller opp» skal se ut.
Oslo Arbeiderparti vil:
● Gi mor og barn tettere og bedre oppfølging både før og etter fødselen gjennom å øke ressursene til helsestasjonene
● Øke tilliten mellom barnevernet og befolkningen generelt, og minoritetsbefolkningen spesielt
● Styrke Oslos arbeid med å skaffe fosterhjem og familiehjem, spesielt blant befolkningen med flerkulturell bakgrunn og LHBT+ personer
● Etablere flere fritidsklubber og andre sosiale møteplasser i bydelene etter skoletid, både innendørs og utendørs, og sikre at disse har forutsigbar og langsiktig finansiering
● Ha flere skoler eller andre forsamlingslokaler tilgjengelige på kveldstid, etter modell fra Lofsrud, særlig på ungdomstrinnet. Som kan ha ulike aktiviteter for elevene flere dager i uka. Dette kan gjerne foregå i samarbeid med lokale aktører
● Fase ut bruken av kommersielle aktører i barnevernstjenestene
● Etablere et lavterskeltilbud, utenfor barnevernet, til foreldre til barn som strever
● Sikre barne- og ungdomsmedvirkning i Oslo kommune i saker som angår barn, særlig i samarbeid med Sentralt Ungdomsråd og lokale ungdomsråd i bydelene
Dette er punktene i sin helhet, og den ideologiske røde tråden er tydelig. Faglig sett er det ikke en rød tråd, det er en piggtråd, og det er altså barn som skal surres inn i den.
Grunnleggende og gjennomgående i denne listen over hva Ap vil er det tydelig at foreldre er noe fraværende og perifert som ikke kan holdes ansvarlig, men som må støttes og veiledes og avlastes – vel å merke av offentlig ansatte, gud forby om det blandet seg noen private aktører inn i all denne velmenende voksenomsorgen.
Verre er punktet om rekruttering av fosterhjem og familiehjem. Med den svært virkelighetsfjerne beskrivelsen «De aller fleste barn i Oslo lever i trygge omgivelser med gode utviklingsmuligheter, men ikke alle» i bakhodet, kan vi vite at dette er en plan som er dømt til å mislykkes. Og det er det mange grunner til.
Mot barnas vilje
Først og fremst er påstanden om at «de fleste» unger i Oslo har «trygge omgivelser med gode utviklingsmuligheter» en svært forskjønnende virkelighetsbeskrivelse. «De fleste» er jo en gyldig påstand så lenge fler enn halvparten har slike forhold, men sannheten er at det er enorme forskjeller på barns oppvekstvilkår i Oslo, og det handler i stor grad om innvandrede forskjeller.
Innvandret kultur likner ikke den norske. Forekomsten av ulike former for vold og ydmykelser i barneoppdragelsen er langt høyere i muslimske miljøer enn i norske, og volden er grovere. Når Oslo Ap vil gå inn for å øke andelen «flerkulturelle» fosterhjem, gjør de det mot bedre vitende. Det er forsket på dette feltet og vi har belyst det i en rekke ulike saker, men det viktigste funnet er antakelig dette: Innvandrerbarn vil ha norske fosterhjem – myndighetene vil ha «etnisk matching».
Bufdir (Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet) ønsket et par år etter innvandringsbølgen i 2015 å kartlegge barn med minoritetsbakgrunn i fosterhjem. Resultatene av kartleggingen ble presentert i en rapport utarbeidet av Proba Analyse.
Resultatene viser at myndighetene nekter å ta inn over seg hva de aller viktigste informantene – barna – sier.
(…) Innvandrerfamiliene er overrepresenterte i barnevernet, men først og fremst under kategorien «hjelpetiltak». Omsorgsovertakelser er også overrepresentert i innvandrerfamiliene, men overrepresentasjonen speiler ikke forekomst av vold, og man må dermed anta at alt for få innvandrerbarn tas ut av voldelige hjem.
Forekomsten av vold i disse familiene er godt kartlagt. Barn med ikke-vestlig innvandrerbakgrunn er fire ganger så utsatt for grov vold fra mor, viser NOVA-rapporten Vold og overgrep mot barn og unge. Grov vold defineres som blant annet knyttneveslag, spark og pisking med belte. Hele 19 prosent ikke-vestlige innvandrerbarn lever under et slikt oppdragelsesregime, viste rapporten.
Fosterbarna som ble intervjuet i kartleggingen av minoritetsbarn i fosterhjem, ga opplysninger som samsvarer med NOVA-rapportens definisjon av grov vold. Barna selv klarer å identifisere volden som et kulturelt problem, mens norske myndigheter insisterer på at volden er et avgrenset familieproblem.
Mens barna selv har vært krystallklare på at de vil til norske fosterhjem, er myndighetene fokusert på at barna ikke må miste sin «identitet».
Er Oslo Arbeiderparti ikke kjent med voldsforekomsten blant ikke-vestlige innvandrere? Er Oslo Arbeiderparti helt ukjente med hvor traumatiserte de barna som trenger fosterhjem og familiehjem i realiteten er? Er ideologi og flerkultur viktigere enn å forsøke å lappe sammen en allerede ødelagt oppvekst? Det er sannelig ikke godt å si, men det er hårreisende liten grad av virkelighetsforståelse å spore i Aps jakt på skatten i enden av regnbuen.
Risikosport
Og mens vi snakker om regnbuen kan det være greit å adressere ønsket om økt andel foreldre med LHBT+status. For vel vitende om Aps kulturministers forståelse av hvem som er viktigst i dette begrepet, er det rimelig å anta at T-en er i fokus også her. Å rekruttere transseksuelle som fosterforeldre er et sjansespill av dimensjoner. I motsetning til innvandrerfamiliene finnes ingen forskning på hvordan det er for barn å bo i et fosterhjem der fosterforeldrene er transpersoner.
På Fosterhjemsforeningens nettsider finner vi invitasjon til et pågående prosjekt. Der står det følgende:
Rekruttering til forskningsprosjektet «Barnevern i et LHBT-perspektiv»!
Forskere ved NTNU Samfunnsforskning og SINTEF ønsker å intervjue følgende personer i forskningsprosjektet «Barnevern i et LHBT-perspektiv», som de gjør for Barne, ungdoms- og familiedirektoratet (Bufdir):
- Single LHBT-personer som er fosterforeldre (vi har rekruttert tilstrekkelig med likekjønnede par som er fosterforeldre)
- Single LHBT-personer og likekjønnede par som har søkt om å få bli fosterforeldre, men som har fått avslag
Temaet barnevern og LHBT (lesbiske, homofile, bifile og/eller transpersoner) har i liten grad stått i fokus i barnevernrelatert forskning, utdanning og praksis i Norge. Prosjektet skal bidra til mer kunnskap og kompetanse på feltet, som igjen kan bidra til tiltaksutvikling i barnevernet.
Hvorvidt det ringer bjeller hos Bufdir, NTNU Samfunnsforskning eller SINTEF om at det er noen gigantiske etiske problemstillinger her vites ikke, men bjellene ringer i alle fall ikke hos Oslo Arbeiderparti. Jeg kan love at bjellene ringer så det synger hos meg, både som mor, som godkjent fosterhjem og som tidligere ansatt i statlig barnevern. Den bjella som ringer hardest er den merket «hvor er barnefokuset i denne forskningen?».
Psykiske lidelser
Alle i LHBT+familien har forhøyet forekomst av psykiske lidelser, men transpersoner skiller seg ut. Definisjonen på trans er som følger, gitt av Sex og samfunn:
Trans er en betegnelse for personer som helt eller delvis identifiserer seg annerledes enn det kjønnet som ble registrert ved fødsel.
(…) Et annet ord for det å oppleve å være trans er kjønnsinkongruens. Kjønnsinkongruens er mangel på samsvar mellom det kjønnet en person identifiserer seg som og det kjønnet som ble tildelt/registrert ved fødsel. Andre ord og begreper som brukes er transkjønnet, transmann, transkvinne, ikke-binær, skeiv, gender fluid og queer. Mange som opplever å være et annet kjønn enn det de ble tildelt ved fødselen, kaller seg for trans.
Pål Surén, Folkehelseinstituttet, Anne Wæhre, Oslo universitetssykehus, Kim Alexander Tønseth, Oslo universitetssykehus og Universitetet i Oslo, Ingvild Skogen Bauge, Norsk forening for barne- og ungdomspsykiatri og Camilla Stoltenberg, Folkehelseinstituttet, er leger som har alle signert en artikkel i Aftenposten som omhandler kjønnsinkongruente.
To av tre har alvorlige psykiatriske diagnoser, som autisme, depresjon, angstlidelser og posttraumatiske stresslidelser, eller alvorlige psykiatriske symptomer som selvskading og hallusinasjoner.
Høres dette ut som en gruppe der det er klokt og til barns beste å rekruttere fosterforeldre fra? Finnes det ikke en enorm risiko for at transpersoner med psykiske lidelser man ikke kan ane hvorvidt har psykiske vansker som er en følge av kjønnsinkongruens eller psykiske vansker som har oppstått før kjønnsinkongruensen? Dersom man ønsker det første sterkt nok, med ideologisk overbevisning på linje med den ideologiske overbevisningen om at alle kulturer er like gode for barn, er det stor fare for at det blir en «sannhet».
Dersom denne gruppen skal inkluderes som fosterforeldre for svært sårbare barn risikerer vi altså å få alvorlig psykisk syke fosterforeldre, fosterforeldre med autismespekterforstyrrelser og hallusinasjoner. Synes virkelig Oslo Ap at det er så viktig å inkludere akkurat denne gruppen at partiet er villige til å ofre barns beste? Tror Oslo Ap at barn ville valgt et trans-fosterhjem dersom de fikk velge selv? Er barnets mening i det hele tatt av interesse for noen?
Det er bred barnefaglig enighet om at voldsforekomst og psykiske lidelser er risikofaktorer for barn, og det synes da underlig å rekruttere «ressurspersoner» fra miljøer der dette er utbredt. Er det dessuten ikke grunn til å anta at barn som allerede har opplevd uvanlig dårlige oppvektsvilkår faktisk ønsker seg normalitet (noe de definitivt gjør)?
Man må gjerne yte hjelp og støtte til både innvandrede familier og transseksuelle, men å bruke barn som «belønning» eller som «bevis på inkludering» er ikke veien å gå.