Det sies at språk skaper virkelighet, og denslags floskler har muligens kommet forfatterne av trusselvurderingen for øre. Hva annet enn å skape en slags troverdig, politisk intendert virkelighet for leserne rapporten har å fare med er vanskelig å få øye på. Umiddelbart kjenner man den sure eimen av seminar og powerpoint-presentasjon sige innover hjernen når PST skal forklare hvordan den nasjonale trusselvurderingen skal brukes.
Jeg er neppe alene om å få assosiasjoner til påstått kompetansehevende kurs der man lider seg gjennom foredragsholdere som elsker å høre sin egen stemme – spesielt ikke når det som skrives om bruken av trusselvurderingen er som følger:
- Det finnes flere tilnærminger for å beskrive risiko. Her ser vi på risiko som en kombinasjon av verdi, trussel og sårbarhet, der den nasjonale trusselvurderingen gir beslutningsstøtte til vurdering av trusselen.
- En god verdivurdering gir grunnlag for å vurdere hvilke trusler som er relevante for egen virksomhet. Videre vil en verdivurdering beskrive hvordan trusselaktører kan påvirke verdier virksomheten har ansvaret for. I dette arbeidet er det viktig å se på avhengigheter også utenfor egen virksomhet. Dette danner grunnlaget for sårbarhetsvurderingen,
som beskriver hvor sårbare verdiene er overfor de identifiserte truslene, noe som igjen danner grunnlaget for å iverksette forebyggende og konsekvensreduserende tiltak. - Basert på dette må det gjøres en risikovurdering av om virksomheten har et forsvarlig sikkerhetsnivå.
I tillegg til dette svadaet som altså støttes av et trekantdiagram, må «virksomhetene også ta i betraktning andre trusler som kan påvirke egen virksomhet, for eksempel annen kriminalitet eller andre uønskede hendelser.»
Joda, av og til er det ikke ønskelig at sikringen går, mens andre ganger får man akutt lyst til selv å avlegge sikringsskapet et besøk. Vi skjønner. For hva er «verdier» og hva er «sårbarheter»? Se, det defineres ikke i utrengsmonn – snarere framstår det som at det ligger vikarierende motiver bak ulike definisjoner i rapporten.
Russland og Kina
PST redegjør mest utfyllende for det som omtales som de største truslene, altså statlig etterretningsvirksomhet på norsk jord. Det er side opp og side ned med ordlek rundt trekantdiagrammet, altså noe kan på den ene side være sårbart, noe kan ha en verdi, og totalt sett konkluderer PST med å fortelle norsk offentlighet at «Flere lands etterretningstjenester bedriver virksomhet på norsk jord. Etter PSTs vurdering vil russiske etterretningstjenester utgjøre den største trusselen i Norge i inneværende år», men på samme tid er det «lite sannsynlig at Russland vil gjennomføre en sabotasjeaksjon på norsk territorium i 2023.»
I oppsummeringen av den statlige etterretningsvirksomheten i Norge skriver PST som følger:
Aktører knyttet til Russland, Kina, Iran og Pakistan vil representere en særskilt utfordring.
Flere autoritære stater vil bruke sine etterretningstjenester til å kartlegge, overvåke og påvirke egne borgere bosatt i Norge. Hensikten er å legge bånd på, undergrave eller eliminere politisk opposisjon.
Når PST nevner disse fire statene spesielt, knyttet opp til setningen «konsekvensen av en nettverksoperasjon mot eksempelvis medlemmer av flyktningdiasporaen kan være at trusselaktøren får tilgang til all korrespondanse, planer, kontaktinformasjon og kontaktnettverk», handler det – uten at det er kommunisert direkte – om at disse aktørene har felles geopolitiske interesser. Det som ikke nevnes er at Russland allerede i 2003 – under Putin – fikk observatørstatus i Organisasjonen for islamsk samarbeid (OIC). Putin trakk dermed Russland nærmere OIC.
Allerede i september 2020 varslet Russland militært samarbeid med Iran fordi de visste at FNs våpenboikott mot Iran utløp i oktober samme år, og Putin har knyttet seg stadig tettere opp mot det iranske regimet.
I august 2021 signerte deretter Russland en militær samarbeidsavtale med Saudi Arabia. I tillegg til diverse muslimske samarbeidsavtaler kom også nyheten om Russlands militære samarbeid med Kina på samme tid.
Dette geopolitiske samarbeidet får ikke oppmerksomhet i rapporten, men man bør kjenne til det for å analysere hvilken analytiske klangbunn rapporten har. For rapporten nedtoner den islamske sikkerhetstrusselen mot Norge, ikke bare hva gjelder islamistisk terror, men også hva gjelder overvåking-, påvirkning og kontroll fra MENA-land. Det er slett ikke bare Iran og Pakistan som kan true Norge.
Norske virksomheter som forvalter informasjon om flyktninger, kan også være utsatte mål. Flere fremmede etterretningstjenester vil ha stor interesse av å få tilgang til relevante registre og databaser, eksempelvis hos utlendingsforvaltningen, politiet og NAV, heter det i rapporten.
I beste fall er denne opplysningen begrenset, i verste fall direkte villedende. Vi skrev mandag om det svenske Migrationsverkets kollaps, og framholdt at risikoen for såkalt flyktningspionasje definitivt er tilstede i norske UDI, slik den er i Sverige, ganske enkelt fordi UDI ikke krever verken norsk statsborgerskap eller sikkerhetsklarering av personale som jobber med asylsaker.
Som Patrik Salino, sikkerhetssjef for Migrationsverket, sa til nettavisen Bulletin våren 2021: «Hotet är känt». At offentligheten bør gjøres oppmerksom på tilsvarende trussel i Norge synes dog ikke å falle PST inn.
Politiske interesser
At PSTs offentlige trusselvurdering kan være et produkt av politiske ønsker, kanskje til og med føringer, får man nærmere innblikk i når truslene skal beskrives. Det heter seg at «det man fokuserer på, får man mer av». Slik også i trusselrapporten, der hovedfokuset legges på Russland og konsekvensene av Norges deltakelse i Nato. Og det er selvsagt viktig å gjøre nordmenn og norske småbedrifter oppmerksomme på mulig og sannsynlig påvirkning fra Russland, men andre påvirkningstrusler er dels underkommunisert, dels fraværende.
I gårdagens Dagsnytt 18 var tre sentrale eksperter invitert til å snakke om truslene Norge står overfor det kommende året. Den som fikk ordet først var assisterende sjef i Etterretningstjenesten. Lars Nordrum. Nordrum er relativt fersk i E-tjenesten, der han har vært analysesjef siden 2020, men i Iran er han en kjent mann – og en forhatt sådan for regimemotstandere. Nordrum har en spennende CV, der Store norske leksikon oppsummerer som følger:
- Seniorrådgiver i Utenriksdepartementet, 2010–2013
- Ministerråd og chargé d’affaires ad interim ved ambassaden i Islamabad, 2013–2015
- Seniorrådgiver i Utenriksdepartementet, 2015–2017
- Ambassadør ved ambassaden i Teheran, 2017–2020
- Analysesjef i Etterretningstjenesten, fra 2020
I 2019, da Nordrum fremdeles var i Teheran, var han sentral i Norges initiativ til å slutte seg til betalingssystemet INSTEX, som hadde til hensikt å sikre lovlig handel med Iran uten å bli rammet av amerikanske sanksjoner. Som kjent avsluttet daværende president i USA, Donald Trump, atomavtalen med Iran i 2018 og innførte deretter harde økonomiske sanksjoner mot landet. Regimekritikerne i Iran var alt annet enn milde mot Nordrum. Nettavisen publiserte skjermdumper av noen av tilbakemeldingene han fikk på Twitter.
Særlig interessant sett opp mot trusselvurderinger er dermed årets rapports fokus på hvordan både enkeltpersoner og mindre bedrifter må beskytte seg for ikke bli påvirket – og da særlig fra Russland. Nordrum påpekte underleverandører og oppkjøp av eiendom som eksempler. At en større andel luksuriøse eiendommer i hovedstaden i praksis allerede eies av arabiske investorer er ikke verdt å nevne i PSTs rapport, selv om enhver som tar handleturen på Steen & Strøm får luksusvarene de kjøper med et ubehagelig snev av sharia på kjøpet. Det fokuserer ingen på.
Ei heller fokuseres det på andre former for påvirkning, som om det eksempelvis er helt uinteressant å nevne teknologigigantene Facebook og Twitter. Norske mediebedrifter har gjennom etableringen av Faktisk.no og samarbeidet med Facebook etablert et effektivt sensurorgan som primært rammer de alternative medieaktørene, men heller ikke dette problematiseres som noen trussel mot norske borgere. Det er kanskje ikke så nøye bare nordmenn eksponeres for de riktige meningene? At Big-Tech samler inn side opp og side ned med informasjon om hver enkelt av oss spiller kanskje ingen rolle? At mediene har journalister med politisk slagside har kanskje heller ikke noe å si?
Trusler og ikke-trusler
De riktige meningene er det mange av i PSTs trusselrapport, ikke minst i avsnittene om terrortrusler.
PST vurderer det som mulig at både ekstreme islamister og høyreekstremister vil forsøke å gjennomføre terrorhandlinger i Norge i 2023.
Sannsynligheten er altså vurdert å være like stor for at høyreekstreme og ekstreme islamister kan utføre terrorhandlinger. Risikoen er moderat, ifølge PST. Og akkurat det er ganske så interessant, for PST kommuniserer med flere tunger om akkurat dette fenomenet.
Under deloverskriften Få ekstreme islamister i Norge, men likevel alvorlige terrorhandlinger skriver PST som følger:
Oppslutningen om ekstrem islamisme i Norge vurderes for tiden å være lav. Men siden mye av dagens radikalisering forventes å skje via krypterte digitale plattformer er den utfordrende å avdekke. Vi har imidlertid ingen åpne fysiske ekstremistiske miljøer i Norge, slik vi hadde for noen år siden. Det er likevel lite som underbygger at kjente ekstreme
islamister er avradikalisert. Ekstreme islamister kan i perioder være mindre aktive, men vil kunne motiveres igjen av aktuelle fanesaker eller hendelser.
Det er altså få islamister, i alle fall av den ekstreme sorten. Og det er jo PST kjent med å hevde. Vi skal ikke lengre tilbake enn et halvt år for å finne PSTs justering av terrortrussel, der de beskrev at det var 40-60 prosent sannsynlighet for at høyreekstremister ville forsøke å utføre terrorhandlinger i Norge de kommende 18 månedene, mens tilsvarende terrortrussel fra ekstreme islamister var i underkant av 40 prosent sannsynlig. Og så smalt det – og PST var til og med varslet om det, slik det har framkommet i etterkant. PSTs oppjustering av den høyreekstreme terrortrusselen kom den 16. juni.
VGs avsløringer i etterkant av terroren i Oslo i sommer har vært oppsiktsvekkende:
Datoene her er av spesiell interesse, for det er ikke mer enn ni dager fra den 16. juni til den 25. juni, som er datoene for henholdsvis den oppjusterte terrortrusselvurderingen for høyeekstreme og det islamistiske terrorangrepet. Og i løpet av disse få dagene er det at E-tjenesten skal ha fått kontakt med islamisten som fortalte om et forestående terrorangrep.
Seks dager før angrepet fikk PST informasjon fra Etterretningstjenesten om at en navngitt islamist hadde fortalt at «en bror» planla et terrorangrep i Skandinavia.
PST var kjent med at Matapour pleiet omgang med islamisten Arfan Bhatti lenge før terroren, men anså ikke det som spesielt farlig. VG intervjuet PST-sjef Roger Berg i etterkant av terrorhandlingene. Her kom det frem at PST ikke var bekymret for at Matapour skulle begå terror, faktisk tvert om. I et annet intervju med VG uttalte PST-sjefen at de hadde hatt kjennskap til Matapour tilbake til 2015, bekymret for at han da ble radikalisert og inngikk i et ekstremt islamistisk kontaktnettverk i Norge. Men mens PST lener seg på at de ikke fikk vite nok om hvem, hva og hvor da E-tjenesten varslet om et mulig forestående terrorangrep den 19. juni, fastholder samme PST i årets trusselvurdering at det er «få ekstreme islamister» i Norge. Få i forhold til hva?
Sikkerhetstjenesten hadde ikke nøyaktige opplysninger om sted, tid eller navnet på den eller de som skulle gjennomføre det mulige angrepet – hvor skulle de begynne å nøste? het det i VG så sent som i går. Vel, om det er så få islamister, burde kanskje det nøstearbeidet være enkelt? Men så enkelt var det åpenbart ikke likevel – det var et så omfattende arbeid at PST ikke engang varslet Oslo-politiet om terrortrusselen.
Relativiseringens kunst
Å relativisere seg avveiende gjennom virkeligheten slik at den framstår mest mulig håndterlig for menigmann er åpenbart et poeng i trusselvurderingen, der det vektlegges alt vi selv kan gjøre for unngå terror. Slikt er jo enkelt gjennomførbart dersom nordmenn er skyldige, for da er det bare en enkel holdningsjustering som skal til. Dersom du blir med på logikken der «alt» er rasisme og alle kulturer er like gode, er du beskyttet mot islamistisk terror, skal vi tro PST.
Høyreekstrem ideologi forenes i ideen om en etnisk nasjonalisme. Stat og folk skal være en enhet, basert på ideen om en felles «rase» eller kulturelle kjennetegn. Grupper som ikke tilhører dette fellesskapet, anses å være en trussel, heter det i trusselvurderingen.
Ideen om felles «rase» eller kulturelle kjennetegn? Virkelig? Er det ikke nettopp stat og folk i en enhet, basert på ideen om demokratiske verdier (et åpenbart kulturelt kjennetegn) som ligger bak den øvrige frykten for russisk påvirkning i den samme rapporten? Er det slik at de norske kulturelle kjennetegnene er fine i møte med Russland og Kina, men høyreekstreme dersom man påpeker verdien av dem i møte med MENA-kulturer?
Ja, slik kan det øyensynlig se ut. Borte er referansene til trekantdiagrammet – som faktisk burde og kunne vært brukt om islams risikopotensiale. Risikovurderingene baserer seg på akkurat samme vikarierende logikk som over:
Forhold som oppleves som provokasjoner, krenkelser eller undertrykkelse av religionen islam kan bidra til radikalisering og i verste fall motivere til terrorrelaterte handlinger i Norge.
Og videre:
Brenning og skjending av Koranen er andre eksempler på hendelser som vi ser oppleves krenkende eller provoserende. I Norge forventer vi at slike hendelser vil forekomme også i 2023. Debatter og hendelser i Norge som oppfattes å hemme religiøs utøvelse, vil også kunne forsterke oppfatningen om at Vesten er i krig med islam. Når slike hendelser finner sted i Norge, øker sannsynligheten for radikalisering og i ytterste konsekvens terrorplanlegging mot Norge.
Nei, PST, det er ikke koranbrenning som fører til radikalisering, det er islam som fører til radikalisering. Det er tankegodset i koranen og de islamistiske miljøene som fører til radikalisering. Det blir direkte lavmål å skulle gi «debatter og hendelser» skylden for terror. Hvordan skal man da være opptatt av de samme debattene og hendelsene, altså grunnleggende demokratiske kanaler, med positivt fortegn i møte med andre trusler? Logikken er omtrent den samme som når Dagsavisen oppsummerer Arne Treholts landssvik med påstanden – Spiondommen ødela ettermælet hans. Det henger ikke på greip.
PST advarer mot autoritær og udemokratisk praksis, men ikke de autoritære og udemokratiske praksisene som hindrer fri informasjonsflyt eller de som utgjør en reell, overhengende terrortrussel. Dermed er den vektet på en måte som får den til å framstå mer som et politisk dokument enn et reelt verktøy for å vurdere trusselbildet. Det er synd, men med strømprisene fra de «demokratisk vedtatte» utenlandskablene kan det være greit å bruke rapporten til å få litt varme i peisen.