Som kjent har Tyrkias president Recep Erdogan blokkert for Sveriges muligheter til å bli medlem av Nato, noe som igjen har fått de svenske sosialdemokratene til å kreve at regjeringspartiet Moderaterna kutter alle bånd til Sverigedemokraterna – fordi sistnevnte ikke underlegger seg den autoritære Erdogans krav.
Dikterer lovgivning
I en tale i det tyrkiske parlamentet sa Erdogan at Sverige ikke engang bør ta seg bryet med å søke om Nato-medlemskap så lenge de tillater brenning av koranen. Han krever at Sverige gjør koranbrenning ulovlig, skruppelløst vil han diktere andre lands lovgivning. På en pressekonferanse kalte Sveriges statsminister Ulf Kristersson (M) aktivister som aktivt provoserer Tyrkia for «nyttige idioter», med referanse til Rasmus Paludan som brant en koran foran den tyrkiske ambassaden i Stockholm.
– Vi har sett hvordan individuelle svenske demonstrasjoner, som er helt lovlige, utført av en liten gruppe eller til og med enkeltpersoner, kan få store konsekvenser for Sveriges image i verden og for sikkerheten til svensker i utlandet, sa Kristersson, ifølge nyhetsbyrået TT.
Utenriksminister Tobias Billström (M) kommenterer Erdogans uttalelse til Aftonbladet. Han sier at Sverige ikke går på akkord med ytringsfriheten.
– Religion er ikke en del av avtalen (med Tyrkia, red.). Når det er sagt, har jeg full forståelse for at folk tar anstøt av brenning av hellige skrifter, og oppfatter det som dypt sårende. Alt som er lov er ikke egnet av den grunn, sier Billström.
Det er betryggende at den svenske regjeringen ikke viker for ytringsfriheten, men det er ikke like betryggende at de samme uttrykker denne «forståelsen» for andres krenkelse og påfølgende sinne.
Vi lot det skje
Når sosialdemokratene vil at alle skal ta avstand fra SD for å tekkes Erdogan – jamfør for øvrig våre egne politikeres, med Arbeiderpartiet i spissen, opptreden under Muhammedkrisen – skjønner de ikke at man ikke kan sette ytringsfriheten til side av pragmatiske (politiske) hensyn.
Under Muhammedkrisen fant norske politikere opp kreative ord for å roe ned voldsparate muslimer verden over, nemlig «ytringsansvar» og at vi ikke har «ytringsplikt», som om det er vi som bruker ytringsfriheten som er ansvarlige for andres handlinger – og ikke dem som faktisk lar seg krenke og som i tillegg mener at slike krenkelser legitimerer bruk av vold.
Men det skjer gang på gang, og stadig oftere med en voksende muslimsk befolkning i Europa og med statsledere, også nevnte Erdogan og Russlands Vladimir Putin, som oppildner til hat mot Vesten. Og vi står med lua i hånda, mens diktatoriske statsledere gjør seg høye og mørke overfor sine egne.
I 2014 ble den ukrainske Krimhalvøya annektert av Russland. Ikke siden 2.verdenskrig hadde et land brukt militære maktmidler for å ta en del av et annet land på det europeiske kontinent. Vi lot det skje, selv om Vesten fordømte Russlands handlinger. Putin lærte. Den 24.februar i fjor invaderte Russland Ukraina, en krig som pågår fortsatt og som kan bli langvarig. Vi lot det skje, selv om Vesten gir våpenhjelp og annen støtte til Ukraina. Begge disse hendelsene grunner i det samme; Ukrainas ønske om å knytte seg nærmere opp til EU og Nato.
Vi har også latt Erdogan, og med Tyrkias medlemskap i Nato, over tid leke seg med Europa og andre land.
Hvilket forhold Putin og Erdogan har vites ikke, men at de er to statsledere av samme format er det liten tvil om. Internasjonale fordømmelser er åpenbart ikke nok til å stoppe noen av dem. Tvert om, da kommer det nye trusler. Skal vi da la Erdogan stikke kjepper i hjulene for Sveriges Nato-søknad?
Fra samvittighetsfange til autoritær undertrykker
Nylig ble jeg oppmerksom på at Tyrkia har en paragraf (§312) i sin straffelov (TPC) som handler om «oppfordring til hat», antakelig ikke ulik vår egen «hatparagraf» (§185). §312 er også blitt brukt mot folk som kritiserte regjeringen fra et religiøst synspunkt. I april 1999 ble Erdogan, da borgermester i Istanbul, dømt til 10 måneders fengsel etter denne paragrafen for en tale han hadde holdt i desember 1997. I denne talen ble han beskyldt for å «oppfordre til hat» ved å ha resitert et muslimsk dikt i en demonstrasjon. Ifølge Amnesty International oppfordret ikke dette diktet til vold. De tolket dommen til å være et påskudd fra påtalemyndigheten, fordi en bestemmelse i grunnloven sa at straffedømte ikke kunne ha politiske verv (denne bestemmelsen er nå opphevet). Dermed kunne ikke Erdogan bli leder av det (stadig mer populære) islamistiske partiet han da var i, og han kunne heller ikke stille i det nasjonale valget i 2002. Erdogan ble utnevnt som politisk samvittighetsfange av Amnesty International – neppe deres stolteste øyeblikk når man ser hvordan Erdogan i ettertid er blitt et levende bevis på autoritær undertrykkelse.
Jakob Mchangama, direktør i den danske tenketanken Justitia, sier at en rask titt på Tyrkia viser tydelig at «Erdogans styre legemliggjør intoleranse, setter religiøse verdier over hensynet til minoriteter, og sementerer en sosial fred basert på undertrykkelse».
Mchangama viser til at i perioden 2014 til 2022 ble 160.000 tyrkere etterforsket for å ha «fornærmet presidenten», i samme periode ble opptil 13.000 tyrkere tiltalt og 3.600 fengslet for dette lovbruddet (inkludert flere mindreårige). Men det er ikke bare i Tyrkia at Erdogan forlanger straffeforfølgelse for å ha blitt fornærmet. I 2016 forlangte for eksempel Tyrkia at en komiker i Tyskland skulle straffes, i tillegg til at det kom en rekke private klager, sistnevnte mest sannsynlig fra Erdogans tyrkiske støttespillere bosatt i Tyskland. For både Erdogan og Putin er svært klare på at uansett hvor tyrkere eller russere bor, så støttes de av dem.
Den autoritære Erdogan ville heller ikke gi forhenværende Nato-sjef, den tidligere danske statsministeren, Anders Fogh Rasmussen, stillingen som Natos generalsekretær uten å få noe tilbake. Da la han press på Danmark for å få stengt ned en pro-kurdiske TV-stasjon. Det bør likevel være en påminnelse til feige politikere som kryper straks de kritiseres for sine borgeres bruk av ytringsfriheten at Fogh Rasmussen ikke vek for presset – og hans tydelighet under Muhammedkrisen slett ikke stoppet ham i å få nettopp stillingen som generalsekretær i Nato.
I samme åndedrag kan man undre seg over hvorvidt vestlige regjeringer heretter skal ta stilling til og eventuelt unnskylde enhver lovlig demonstrasjon som kan virke opprørende eller krenkende på andre.
Spredning av sensurnormer
Ikke bare ønsker Erdogan å opptre som en forsvarer av muslimske minoriteter i Vesten, han vil at tyrkere skal forbli (muslimske) tyrkere. Derfor støttet han aktivt, via Diyanet, moskeer rundt omkring i Europa, inkludert Norge. Og vi lar det ukritisk skje – samtidig som han i Tyrkia aktivt benytter restriksjoner på ytringsfriheten for å forfølge minoriteter som «fornærmer» den muslimske majoriteten. Og nå kravet om lovforbud i andre land mot å «fornærme» muslimer. Er dette noe vi skal «forstå» og nærmest unnskylde?
Som vi har nevnt en rekke ganger, en kan mene hva en vil om Rasmus Paludan, Sian, Muhammedkarikatur-tegnere eller islamkritikere generelt, men det er et faktum at den eneste fare for den offentlige orden er motdemonstranter som insisterer på at vold er et legitimt svar på ord. Men de tyrkiske sensurnormene ser ut til å ha gode kår også i Norge.
I dag kalte Tyrkia den norske ambassadøren inn på teppet. Bakgrunnen var at det ifølge Tyrkia er det er gitt tillatelse til «en demonstrasjon som vanærer koranen». Først fikk Sian tillatelse til å brenne en koran foran den tyrkiske ambassaden i Oslo, men denne tillatelsen er nå trukket tilbake. Politiets «forklaring» er derimot syltynn.
Vi får minne om hva pragmatisk betyr: «En pragmatisk løsning på et problem vil være praktisk nyttig og hensiktsmessig, men ikke nødvendigvis følge overordnede prinsipper eller regler» (SNL).