Det var under et møte i Tyrkia at Stoltenberg gikk ned på knærne for islam og uttrykte personlig smerte overfor muslimer grunnet koranbrenning i Stockholm.
– Jeg personlig ser på brenning av den hellige boken som en skammelig handling, fortsatte han.
Med disse to setningene forlot Stoltenberg demokratiet vårt. Eller han dolket det i ryggen. Akkurat som han dolket Kurt Westergaard, Lars Vilks, Charlie Hebdo, Lars Hedegaard med flere i ryggen. Deres innats var skitten, den var skammelig.
Tilbake står vi – folket – og vi registrerer at ingen toneangivende medier eller kommentatorer reagerer over at deres levebrød, ytringsfriheten, ble ranet på høylys dag, dertil på tyrkisk-islamsk jord.
Ytringsfrihet, men …
Vi kan velge å tro at det hele er taktikkeri, at det handler om å roe ned Tyrkias despot Erdogan og få han til å gi Sverige klarsignal til å bli lukket inn i NATO-varmen. Men at Stoltenberg etter det eventuelt skjer skulle gå tilbake på sitt nå uttalte standpunkt, er vanskelig å se for seg. Stoltenberg har en ytringsfrihets-CV tilbake til 2006, da han i tydelige ordelag fremsatte gang etter gang disse uttalelsene: Ja, vi har ytringsfrihet, men ikke alle ytringer er kloke. Og: Ja, vi har trykkefrihet, men vi har ikke trykkeplikt. Stort tydeligere kan man ikke formulere et nei til Muhammed-karikaturer uten å legge ned et konkret forbud.
Stoltenberg har «valgt» islam. Han har bøyd av for Erdogan og for de islamske voldsmennene. Han har endog gjort et knefall på vegne av alle NATO-land.
Vi husker det som det var i går. Da statsminister og senere NATOs generalsekretær Anders Fogh Rasmussen, Stoltenbergs forgjenger i NATO-stolen, fikk verdenskrisen rundt Jyllands-Postens tegninger i fanget, og illsinte muslimske land sendte sine ambassadører i Danmark ut på banen. Kravet var at Danmark ved Fogh Rasmussen skulle fordømme Jyllands-Postens publisering av de 12 tegningene. Fogh Rasmussen avviste dem tvert. Han stod som en påle opp for det frie ordet og den frie tegningen selv om det kostet ikke bare unåde i den muslimske verden, men det kostet også for dansk eksport. Ytringsfriheten var viktigere enn pengeboken.
Ved å «dele smerten» muslimer nå føler, gjør Stoltenberg det som burde være umulig: Han stiller seg på voldsmennenes side. Han gir dem makt på vårt kontinent. Vi skal føye oss for dem og deres vilje til å drepe. Stoltenberg opphøyer dem til intet mindre enn ofre.
Og han opphøyer seg selv til en politisk leder, dertil på vegne av oss alle.
Et knugende frykt-teppe
Dessuten fraviker han vår måte å leve på. Dette er nemlig den store forskjellen på vårt demokratiske styresett og hvordan styresettet er i den delen av verden der islam har den offisielle makten. Ved konflikter setter vi oss rolige ned sammen, vi diskuterer og analyserer, og vi kommer slik frem til en løsning før vi fredelig går hver til vårt. Der islam hersker er det trusler og vold som er virkemidlene, som er «løsningene» på konflikt, og derav det knugende frykt-teppet som ligger over samfunnet.
Stoltenberg slapp med dette løs frykten og derav ettergivelsen i vårt vestlige samfunn. Han sier langt på vei rett ut at det er helt legitimt å kjenne smerte og derav sinne over at islam skjendes. Når han også legger til ordet skammelig er det så man undrer seg om han allerede har snakket med statsminister Støre om et lovforbud. Er det dette han ønsker seg?
Stoltenberg har uansett snakket til jihadister, salafister og Brorskapet. Han har mentalt stilt seg på deres side. Ja, også disse tre gruppene er nå å anse som ofre, det er synd på dem grunnet vår ytringsfrihet.
Islam har aldri vært i nærheten av noen opplysningstid. Forstår Stoltenberg alvoret av det faktum? Skal vi virkelig reversere vår hardt tilkjempede frihet som bygger på opplysningstiden, en frihet som skapte en enveisbro fra den muslimske verden til oss? De rømmer fra miseren de selv er en del av og tar den samme miseren med seg hit. Det har Stoltenberg utstedt en blankofullmakt på nå: Det skal respekteres at dere ikke evner å tilpasse dere.
Anine Kierulf formulerer seg slik i en kronikk hos Dagens Nyheter (ikke på nett, 11. februar):
«Voldsmannens veto» heter det når noen truer andre til taushet med vold. Sivilisasjonen vår beror på en utvikling fra maktstater styrt av fryktede herskere, til rettsstater styrt av demokratiske lover. Voldsmannens veto reverserer dette. Makt trumfer rett.
Fest i moskeene?
Hvis Norges imamer har fått med seg Stoltenbergs fatale utspill, er det godt mulig at det er feststemning i moskeene i dag under ukens hovedbønn. De har all grunn til å feire seieren. Nå kan de legge hodene sammen og klekke ut en plan for hvor det neste angrepet på ytringsfriheten, og dermed vår sivilisasjon, skal settes inn. Vi har avkledd vår redsel, det gir dem blod på tann.
Vi, ved Stoltenberg, ga dem nemlig vetorett – og det vet de. Det de ikke lyktes med i 2006 under verdenskrisen har de lyktes med nå.
Terrorutsatte og nå blindede Salam Rushdie har beskrevet de krenkede på denne geniale og treffsikre måten, ord som står som en påle milevidt over Stoltenbergs kapitulasjon:
Den klassiske retorikken fra muslimer er at mens de nekter folk sine rettigheter, hevder de at det er de som blir nektet rettigheter.
Mens de forfølger mennesker, hevder de selv å bli forfulgt.
Mens de oppfører seg voldsomt fornærmende, hevder de at det er de som fornærmes.
De har snudd helt opp-ned på verden.
Hovedfoto: Stoltenberg under pressekonferanse i Tyrkia, YouTube.