«Det finnes ingen nasjonal statistikk over antall barn som blir bortført eller tilbakeholdt i et annet land. Men SVTs undersøkelse viser at det dreier seg om minst 916 barn under fem år», heter det i SVTs reportasje. Her bidrar SVT til forvirring.
Det finnes statistikk over barnebortføringer, både i Sverige og i Norge, men om statistikken er god nok er en annen sak. Det som det ikke finnes noen statistikk på – og som ingen viser politisk vilje til å få på plass – er antallet barn/unge som blir tilbakeholdt i et annet land.
Sverige begynte å lage statistikk på barnebortføringer i 2018. De siste tallene jeg har registrert i Norge er for perioden 2005 til og med 2019, og kan ligne de svenske tallene sammenlignet med folketallet. Men disse tallene er vanskelig å forholde seg til.
Registreringen skjer når noen ber om bistand i en barnebortføringssak, men det er det slett ikke alle som gjør. Det handler typisk om såkalt «æresrelatert kultur», eller kanskje med mer presist formulert: islam, der barnet bortføres fordi en av foreldrene, typisk far, ikke ønsker at barnet skal få en vestlig livsstil, og der mor ikke tør gjøre så mye i frykt for represalier, kanskje hun kan bli drept eller frykter for at barnet må bøte for mors ønske om å bli gjenforent.
Så er spørsmålet om landet der barnet befinner seg er tilsluttet Haagkonvensjonen (eventuelt også Europarådskonvensjonen), listen over land tilsluttet konvensjonssamarbeidet finner du her. (Merk også at vi har en annen konvensjon, Konvensjon om forkynnelse i utlandet av rettslige og utenrettslige dokumenter på sivil- og handelsrettens område, som skal komme til anvendelse på sivil- og handelsrettens område i alle tilfelle hvor et rettslig eller utenrettslig dokument skal sendes til forkynnelse eller lignende meddelelse i utlandet. Denne har flere av landene som ikke er tilsluttet Haagkonvensjonen, sluttet seg til.)
Likevel er det virkelige, nærmest uløselige, problemet når barn bortføres til et land som ikke er med i Haagkonvensjonssamarbeidet, og en rask titt på listen viser at det er mange «risikoland» for barn i Europa med ikke-vestlige innvandrerforeldre. For er et barn først havnet i et land som for eksempel Somalia (ikke tilsluttet Haagkonvensjonen), er det tilnærmet umulig å få det tilbake uten foreldrenes samtykke og samarbeid.
Irak og Somalia topper listen
Siden 2018 har det i Sverige blitt registrert minst 1.151 barnebortføringer eller ulovlig tilbakeholdt i et annet land, skriver SVT. Det sentrale her er bortført eller ulovlig tilbakeholdt, for barnebortføringer er en straffbar handling. Men vi har en stor gråsone som må kunne kalles «lovlig tilbakeholdt», rett og slett fordi det ikke finnes noen lovhjemmel for å nekte foreldre å la barna sine vokse opp i et annet land og med den omsorgen foreldre mener barna skal få. Eller kanskje ingen omsorg. Kanskje ingen skolegang, eller kanskje bare koranskole. Det er det ingen som vet, fordi politikerne klarer ikke å løse floken. Kanskje akkurat derfor er de så lite interessert i få så konkrete tall som mulig på bordet, fordi de frykter at tallene er høye – noe HRS har påstått siden 2004. Med økt innvandring fra MENAPT-land er problematikken neppe blitt mindre.
Det interessante som SVT gjør er at de går nærmere på klingen av hvem disse 1.151 bortføringene omfatter. De finner at 235 av dem er voksne – ofte unge voksne, presiserer de – og 916 er barn. Vi får anta at SVT forholder seg til over og under 18 år. Vider viser kartleggingen at flertallet, nærmere 60 prosent, av barnebortføringene skjer til et ikke-konvensjonsland. I 2021 og 2022 var omtrent 48 prosent av barnebortføringene til Irak og Somalia, der også Kenya og Syria var høyt på denne listen, ifølge SVT.
Videre heter det at færre enn en tredjedel av barna kommer tilbake til Sverige, men hvordan de har kommet frem til dette tallet er ikke godt å si. Svenske statsborgere, eller at en har én foreldre med svensk statsborgerskap, gir dem – og deres eventuelle barn – rett til å komme til Sverige. Men når kommer de eventuelt? Hvis Aisha på 11 år i 2018 ble bortført, er hun i dag nærmere 16 år. Kanskje er hun allerede gift, og om noen år kommer hun kanskje tilbake til Sverige med to-tre barn og søker familiegjenforening med ektemannen. Men det er neppe slik SVT tenker, antakelig tenker de på registrerte saker som er blitt løst ved at barna faktisk kom tilbake etter bistand. Da er sannsynligheten stor for at det er barn bortført innenfor Europa.
Varsler – til ingen nytte
SVTs reportasje følges av historien til blant annet Hala, som sist så sin datter i mars 2015. Det var da faren bortførte datteren (da 9 år) til ikke-konvensjonslandet Jordan, fordi han mente hun ikke fikk en «tilstrekkelig religiøs oppdragelse». Hijabkledde Halal på sin side påpeker at det er «stor skille på å følge religionen og når man blir fanatisk».
Det sentrale med Halas sak er ikke at hun ved hjelp av Utenriksdepartementet og advokat har holdt på i åtte år uten å få datteren tilbake, men at Hala på forhånd hadde advart om at han kunne komme til å ta datteren til Jordan.
Da Halas datter ble bortført, tok det to uker før bortføringen ble oppdaget. Foreldrene var midt i en flerårig foreldrerettsstrid, da faren noen uker før bortføringen kom med beskyldninger om at Hala hadde slått datteren, og at han derfor skulle ha forsørgeransvaret alene.
I forbindelse med anmeldelsen bestemte sosialtjenesten at datteren inntil videre skulle bo hos faren. Hala ville heller ikke få se datteren sin mens påstandene ble etterforsket.
Før sosialtjenesten klarte å konkludere, var far og datter vekk. SVT har gått gjennom undersøkelsene og dommene som ble gjort i saken, og både i familierettens etterforskning fra 2012 og i en tingrettsdom fra 2013 er det klart at Hala uttrykker bekymring for at faren tar med datteren til Jordan. Han hadde tidligere sagt at han ikke ville at datteren skulle oppdras i Sverige for hun ville bli «for svensk». Dette nektet faren for i familieretten som konkluderte med at faren for bortføring var lav.
På toppen av det hele var Halas datter vekk i to uker fra skolen – uten at skolen reagerte. Når dette skjer i 2015 kan en undre seg over hvor lite realitetsorientert det er mulig å være.
For et par måneder siden fikk Hala en telefon fra datterens far, som fortalte at hun går på skole og skal snart gifte seg med noen familien har bestemt. Hun fyller 17 år i år.
Ikke muslimsk nok
SVT kan også fortelle at to av «Sandras» barn, som 1 og 3 år i mars 2021, ble bortført av faren til Saudi-Arabia. Sandra ønsket å skilles fra mannen, men det godtok han ikke.
– Han pleier å si at ifølge religionen er det bare han som kan skilles. Også i dag mener han at vi er gift og at han har rett til alle barna mine, selv om de to eldre ikke er hans, sier Sandra.
Da Sandra fødte sitt yngste barn varslet hun om frykten for at faren skulle bortføre barna. Til døve ører. For selv om den svenske sosialtjenesten siden 2020 har hatt muligheten for å søke om utreiseforbud for barn, gjelder loven kun barn som skal tvangsgiftes eller kjønnslemlestes.
Selvsagt kan også fedre utsettes for det samme. SVT forteller om Rasoul som i 2016 opplevde at moren bortførte datteren (da 3 år), mest sannsynlig til Marokko. «Men etter 18 reiser til Marokko og hundretusenvis av kroner som gikk til advokater og privatdetektiver, har han måttet sette søket på pause», forteller SVT – og det er også sakens kjerne.
Man kan bruke så mye penger og så mange advokater en vil, det er lovverket, internasjonale avtaler og effektiv praksis som ikke er på plass. Det er underlig i seg selv, gitt alle de lover, regler, konvensjoner og avtaler som hele tiden utarbeides og reformeres for å gi asylsøkere og flyktninger rettigheter. Men den ubehagelige sannheten for mange av både bortføringssakene og for barn/unge som holdes tilbake i utlandet mot sin vilje, er at Europa ikke er muslimsk nok.