Jeg har mang en gang de aller siste årene tenkt at det var i grevens tid jeg skrev boken Islam. Den 11. landeplage, i grevens tid fordi den islamske skruen de siste årene stadig strammes. Sist ut er likestillingsminister Anette Trettebergstuen (Ap), som skal sende unge «muslimske veivisere» utgått fra det totalitære Brorskapet ut i norske skoler for å propagandere for hvor vanskelig det – i henhold til Trettebergstuen – er å være muslim i dagens «muslimfiendtlige» Norge. Jeg er også blitt mer og mer overbevist om at jeg i dag vanskelig ville funnet et renommert forlag til å utgi boken på.
På Twitter i dag.
Hjernevasken om islam har sunket inn i de aller fleste redaksjoner. Det har også skjedd i Utenriksdepartementet til Annikken Huitfeldt, som nå samarbeider med terrorstaten Pakistan om å bekjempe islamofobi verden over. I dag etterlyser hun respekt for menneskerettigheter og religionsfrihet, og maner til kamp mot intoleranse og hat mot muslimer.
Den ufrie verden bestemmer i dagens verden
Det var den islamske samarbeidsorganisasjonen OIC som planla og iscenesatte den panislamske hatkampanjen og de voldelige demonstrasjonene mot Danmark i 2006 etter publiseringen av Muhammed-tegningene. I mange tiår har OIC jobbet utrettelig for å dempe enhver kritisk ytring om islam – og de har lykkes med oppgaven. Milliarder av petro-dollar er investert i vestlige medier, universiteter og politiske partier, med det resultat at det totalitære islamske samfunnssystemet i dag er unntatt fra kritikk og krav om reformer. Senest har OIC lyktes med å overtale FN til å gjøre 15. mars til den internasjonale aksjonsdagen mot «islamofobi». Det heter at vi skal drive en «global dialog som fremmer toleranse, fred og respekt for menneskerettigheter og religiøst mangfold».
FN har 193 medlemsland, hvorav bare 86 kan beskrives som «frie» ifølge Freedom House. Fakta Link viser bare 20 land som fulle demokratier der det er frie valg, og hvor velgerne kan føle seg trygge i et rettferdig og effektivt rettssamfunn. Det betyr at et betydelig flertall av FNs medlemsland er kleptokratier, diktaturer og useriøse stater som har det til felles at de er glade for forbud og sensur som kan dempe kritikk og motstand. OIC er klar til å levere varen.
For vestlige ikke-muslimer og frafalne muslimer er det å kritisere islam i Vesten og den islamdominerte verden gjort til en ren høyrisikosport, der kritikeren raskt defineres inn i lite ærbødige kategorier. Skal en slik tilstand få fortsette? Skal vi slik fortsatt indirekte støtte oppunder dem som hardnakket vil videreføre Muhammeds liv og samfunnsorden på den arabiske halvøya rundt år 630, som vil kue kvinner, homofile, ikke-muslimer og ethvert frihetssøkende menneske på vår jord? Skal vi lene oss tilbake og håpe på en humaniserende reform etter over 1.000 år med ureformerte islamtekster?
I ett opplyst samfunn burde svaret gi seg selv. Denne tilstanden som er skapt, denne virkelige islamofobien – angsten for å ta et ærlig blikk på islam – minner meg om en privat samtale med en dansk statsråd i København i 2003. Vedkommende formulerte seg slik: «Når tror du at vi kan si det som det er, at det er islam som skaper integreringsproblemer?» Vel, året etter ble den «blasfemiske » kunstneren Theo van Gogh strupeskåret i Amsterdam, og ifølge drapsmannen selv, Muhammed Bouyeri med marokkanske aner, handlet han i tråd med skriftene. Men heller ikke denne bestialiteten på åpen gate, i byen som i sin tid tok i mot religiøst forfulgte i et ufritt middelalder-Europa, fikk den sovende eliten til å våkne.
Islamofobiens bakgrunn
Hvordan oppstod dette ubehjelpelige begrepet islamofobi? Den franske forskeren og forfatteren Caroline Fourest, mener hun har funnet opphavet til nyvinningen, et opphav jeg personlig ikke lot meg overraske av, da et av islams nedrigste kapitler er kvinneundertrykkingen. Ifølge Fourest ble konstruksjonen islamofob første gang brukt av moskéer og bevegelsers talsmenn mot feminister på 1970-tallet. Fourest forteller at den berømte amerikanske kvinnesaksaktivisten og forfatteren Kate Millet ble utskjelt på det groveste, blant annet som islamofob, da hun tok seg friheten å oppfordre iranske medsøstere til å kaste sløret.
Karakteristikken bredde om seg i Vesten utover 1990-tallet i den tiltakende debatten rundt islams kvinneundertrykking, enten debatten handlet om kjønnsapartheid i islam generelt eller den omhandlet spesifikt slørtvang og andre undertrykkende praksiser.
Begrepet skal også ha blitt systematisk utbredt fra Londons totalitære moskeer i kampanjer mot Salman Rushdie, etter at boken hans, Sataniske vers, ble møtt med dødssfatwaen. Rushdie og forsvarere av ytringsfriheten ble anklaget for «kriminell islamofobi» og truet på livet. Begrepet islamofobi er dermed opprinnelig et våpen skapt av islamister for å tjene deres mål om å påtvinge verden sin totalitære visjon, og hvis røtter er festet i den dypeste åndsformørkelse. I utgangspunktet var altså begrepet et kampord, som i dag er blitt ekvivalent med rasisme.
OIC har kjempet en lang og intens kamp i FN-systemet, ikke minst anført av Pakistan, for å kneble islamkritikk verden over, definert som islamofobi og vår tids «moderne rasisme». Målet og endestasjonen er kriminalisering av islamkritikk. «The First International Conference on Islamophobia: Law and Media» gikk av stabelen i 2012. Her ble det talt for kriminalisering av kritikk av religioner, men det lå åpent i dagen at det er beskyttelse av islam som er målet for kriminaliseringen.
Redaktøren av Spiked, Brendan O’Neill, tok et forrykende oppgjør med begrepet islamofobi dager etter massakren i Charlie Hebdos lokaler. Han ba Vesten skrote begrepet, og jeg gjør med glede O’Neills meninger til mine:
«Hvis alle som er Charlie ønsker å hedre de døde redaksjonsmedlemmene i Paris, bør de gå for å skrote begrepet islamofobi. For denne tomme, kyniske, elitistiske frasen, denne multikulturelle innbilskheten, har gjort uhørt mye for å fremme ideen om at latterliggjøring av folks troslære og kulturelle trekk er en dårlig ting. Faktisk har det mye brukte, men lite gjennomtenkte, i-ordet patologisert selve det å gjøre en bedømmelse. Det har gjort den totalt legitime overbevisningen om at noen overbevisninger er bedre enn andre til en virvlende, irrasjonell frykt – en fobi – verdig fordømmelse og kanskje til og med myndighetenes etterforskning. At de to bevæpnede mennene syntes at Charlie Hebdos ’islamofobiske’ tegnere fortjente å bli straffet, er ikke overraskende – tross alt vokste de opp på et kontinent, Europa, som er så herjet av relativisme, så allergisk mot å gjøre moralske bedømmelser, at selv det å si ’islamske verdier er ikke så gode som opplysningstidens verdier’, nå i praksis blir behandlet som bevis på en skrudd, syndig mentalitet, som en forbrytelse.»
Ja, vi har et begrep for kristnes/ikke-muslimers stereotype syn på islam, nemlig islamofobi. Er det ikke da påfallende at vi mangler et innarbeidet begrep for det langt mer utbredte stereotypiske synet på Vesten blant muslimer? «Oksidentofobi» (fobi mot Vesten), er en passende beskrivelse av dette fenomenet. Stemplet islamofobi er nemlig en smart oppfinnelse, da det klarer å gjøre islam til noe ukrenkelig, noe man ikke kan røre ved uten å bli beskyldt for rasisme. Vi er rett og slett i dag vitner til en verdensomspennende fabrikasjon av en meningsforbrytelse, på størrelse med den som foregikk i Sovjetunionen mot fiender av folket.
Et motbydelig kvinnesyn
Også Oslos varaordfører, Abdullah Alsabeehg (Ap), slår et slag mot «islamofobien», som visstnok er svært utbredte i hovedstaden. — I dag er den internasjonale dagen for bekjempelse av islamofobi. Hat rettet mot muslimer er et stort problem, også i Norge. Det kan ikke vi akseptere, skriver Alsabeehg.
Et tydelig eksempel på problemet er alle muslimer som føler seg presset til å bytte navn for å få jobb eller unngå ekskludering i samfunnet.
Venner som bytter navn fra Ahmed, Mohammed eller Aisha til Alex, Adam og Karoline.
Ungdom som må skjule sin identitet og gjemme bort sin religiøse bakgrunn. Kvinner som ikke deltar i den offentlige debatten, kun fordi de bærer hijab.
Noen som kjenner seg igjen i disse påstandene? Igjen ser vi at verden snus på hodet. Nei, det er ikke nordmenn og -kvinner som er muslimsk ungdoms og muslimske kvinners store problem. Det er det islam som er og de kontrollerende storfamiliene, klanene og miljøene, som holder sine medlemmer i et patriarkalsk, islamsk nakketak. Men i varaordførerens hode er dette Aps fanesak:
Oslo Arbeiderparti vil jobbe for et raust og inkluderende samfunn. Alle skal kunne leve sine egne liv, og alle har den samme retten til å bli møtt med respekt.
Ja, si dette til jentene og kvinnene i hijab, unnskyld meg – din slask.
Jeg har personlig opplevd til gangs islams motbydelige menneskesyn på kloss hold i Pakistan. Massiv undertrykking av kvinner, massiv undertrykking av ikke-muslimer, alt i tråd med islams tekster. Så hvordan står det egentlig til i Vesten sett fra muslimers ståsted? Blir muslimer forfulgt på grunn av sin tro? Er muslimer forhindret fra å jobbe, fra å skaffe seg eiendom, fra å gifte seg ut av religionen? Hindres muslimer fra å ytre seg fritt og delta i den offentlige debatten? Kan ikke muslimer velges inn i kommunestyrer og i Stortinget? Har ikke muslimer rett til all verdens sosiale goder som andre borgere i samfunnet? Det finnes ikke noe som heter islamofobi i Norge eller i andre vestlige demokratier. Islam må derfor ikke beskyttes – tvert imot bør islams makt begrenses. Hvis vi ikke kan reise oss og mobilisere mot til å bekjempe islams forbrytelser mot menneskeheten, fortjener vi selv å bli en del av dette imperiet av hat og sinne.
I Norge og Europa må vi ikke anerkjenne 15. mars som den internasjonale dagen mot islamofobi. I stedet bør 15. mars være årsdagen for kampen mot demokratifobi, utgått fra krefter som OIC, som er hatet mot frihet, folkestyre, sekularitet og rettssikkerhet. En kampanje for frihet og folkestyre ville gitt et friskt sus av livgivende og etterlengtet vårbris i demokratiets trange stuer. I ytringsfrihetens ånd.