Byen Düsseldorf har for første gang satt opp et gateskilt på arabisk. «شارع إلَرْ» kan nå også leses over Ellerstraße-bokstaven i Oberbilk-distriktet, et distrikt dominert av arabere fra Marokko og Nord-Afrika.
– Folket som bor der var med på å bygge landet vårt. For det fortjener de respekt og representasjon. Jeg er glad for at bydelsrådet, kommenterte bydelsordfører Dietmar Wolf det nye gateskiltet.
– Kan du ha samme land med en annen befolkning? spør Den korte avis, og svarer: «Nei, selvfølgelig ikke, vil mange si.»
Integrering eller oppløsning?
Likevel, i en av Tysklands større byer er befolkningssammensetningen i ferd med å endre seg ganske dramatisk. Det gjelder Düsseldorf i Ruhr-området. Byen ligger i Tysklands mest folkerike delstat, Nordrhein-Westfalen. Den er i dag sterkt preget av den massive ikke-vestlige innvandringen som har funnet sted de siste tiårene.
Det setter dype spor. Mange tyskere i dag synes det er vanskelig å gjenkjenne Düsseldorf. Den ikke-vestlige innvandringen har erstattet den gamle tyske befolkningen med en ny, og den har et stadig sterkere muslimsk preg.
Mer enn halvparten av byens befolkning har ikke-tysk bakgrunn. I 2019 var det 152.000 av 273.000. En stor andel har ikke-vestlig, ofte muslimsk, bakgrunn. Det preger byen i stort og smått.
Den nye skiltingen finner du i Ellerstraße, som har en stor befolkning av marokkanere og andre arabere. Nå trenger de ikke nødvendigvis å lære seg de tyske gatenavnene – de kan også få dem på arabisk.
Politisk korrekte krefter vil gjerne gi inntrykk av at dette er et eksempel på integrering. Men det er et eksempel på det motsatte: oppløsning. Og fremmedgjøring av tyskerne i eget land.
Signalet er også at ikke-vestlige ikke trenger å tilegne seg tysk språk og kultur. De kan leve i sine egne avsondrede enklaver. Der kan de videreføre opprinnelseslandets normer og verdier – om det så er kvinneundertrykkelse, jødehat, homofobi og hat mot det sekulære vestlige demokratiet. I enklavene kan de også sette opp sine egne shariadomstoler som regulerer alt fra familieretten (ekteskap, skilsmisse, barnefordeling), til avgjørelser i vold i familien, avgjørelser som typisk går i mannens favør. Akkurat det er godt beskrevet av den dansklibanesiske avhopper-imamen, Ahmed Akkari, som selv var shariadommer i danske gettoer.
– Forsøket på å integrere muslimer er i det hele tatt en fiasko, hevder Akkari og retter en anklagende finger mot danske islamforskere manglende mot til å se problemene i øynene. «Forskerne har feilet,» fastslår han.
Ikke minst irriterer Akkari seg over at forskerne avviser at imamer spiller en avgjørende rolle som meningsdannere for en stor gruppe muslimer.
«Jeg mener det er noe vås. Det er ren idioti. Hvis det er en grunn til at mange muslimer i dag bruker islam som argument, så er det fordi de i ett eller annet omfang lytter til sharia. De behøver ikke engang selv å gå i en moské eller konsultere en imam. Hvis du spør en muslimsk jente om hvorfor hun har på seg hijab, og hun svarer at det er dette Allah vil, så er alle svar man kan få om hva man må eller ikke enten direkte eller indirekte påvirket av den fortolkning av islam som heter sharia,» sier Akkari til Berlingske.
Han mener man må gjøre samfunnet oppmerksom på disse kreftene, som han kaller monopolister og tradisjonalister. De fokuserer på en tolkning av islam og kultur som tilsier at man ikke er fri til å være den man gjerne vil være, sier Akkari, som ikke er i tvil om at karismatiske imamer kan utøve enorm innflytelse.
I en rapport, Loyalitetskonflikten i Vesten – hvorfor muslimer er vanskelige å integrere, har Akkari skissert hvordan islamistiske krefter har som mål å holde muslimer i vestlige land innesperret i et slags mentalt parallelt samfunn. De fleste muslimer i Vesten befinner seg derfor i en lojalitetskonflikt mellom en bokstavtro og fundamentalistisk versjon av islam på den ene siden og demokratiske verdier i sine nye hjemland på den andre siden, antakelig nøyaktig hva som foregår i Düsseldorf.
Akkari beskriver i denne forbindelse hvordan reaksjonære imamer og muslimske ledere bruker «et skjult maktmonopol». Et maktmonopol som altså Akkari selv utnyttet da han spilte en sentral rolle i Muhammed-krisen. Men danske forskere fortsetter å underkjenne eller undervurdere hvor ille det er i de islamistiske miljøene, hevder han.
«Tyskland avskaffer seg selv»
De grønnes rådmann Samy Charchira er fornøyd med arabisk gateskilt:
«Tospråklige gateskilt er også et symbolsk uttrykk for sosial inkludering. De viser at folk identifiserer seg med distriktet sitt og mangfoldet i det. Jo flere mennesker som identifiserer seg med distriktet sitt, jo mer samfunnsansvar kan og vil de ta på seg. Det er bra for folket, Oberbilk og for Düsseldorf», er hans konklusjon.
Distriktsordfører Dietmar Wolf stemmer med: «Folkene som bor her har bidratt til å bygge landet vårt. Det er derfor de fortjener respekt og de fortjener å bli representert.»
«Tyskland avskaffer seg selv», er tittelen på den mestselgende boken i Tysklands historie etter andre verdenskrig, forfattet av Thilo Sarrazin, tidligere finansminister i Berlin for sosialdemokratene og tidligere medlem av Bundesbankens styre. Ikke minst var boken et varsel om et Tyskland i økonomisk nedgang grunnet av den ikke-vestlige innvandringen. Den var et frontalangrep på velferdsstaten fordi den belønner uproduktive krefter. Og den var et kulturkonservativt forsvar for fedrelandet og de «gammeldagse» dyder som plikt, flid og disiplin, verdier som oftest glimrer med sitt fravær i bydeler der MENApt dominerer.
Sarrazin er imot innvandring av uproduktive og uintegrerbare innvandrere fra Midtøsten, Jugoslavia, Tyrkia og Afrika, fordi deres høye fruktbarhet og lavere intelligens gjør Tyskland dummere. Hans tese er at de ustabile og mindre dyktige vil overta Tyskland, med mindre velferdsstaten endrer kurs. På de 13 årene som har gått siden boken ble utgitt, har ikke Tyskland endret kurs overhodet. Tvert om. Nå tilpasser man seg den arabiske verdenen aktivt gjennom gateskilt. Sannsynligvis vil kursen mot stupet fortsette ufortrødent.
Arabiske skilt så jeg selv allerede i 2013 i gettoen Rosengård i Malmø. På kjøpesenteret der var butikkene utstyrt med arabisk skrift som forklarte kundene hva de hadde å by på. Det samme gjelder skilt som leder beboerne til Rosengårds service- og velferdstjenester. Som en eldre kvinne jeg møtte fortalte som bodde et annet sted i Malmø:
– Da araberne var i minoritet, var stemningen dempet og vennlig. Jeg opplevde at da var det mulig å nå frem til dem. Murene kjentes ikke uoverkommelige. Årene like før 2010, endret det seg. Svenskene ble gradvis, men forholdsvis raskt, i minoritet, og stemningen mot oss ble i samme takt mer og mer hatsk. Det var da jeg eksempelvis opplevde å få slengt etter meg ved boligblokken: «Om du vil bo i denne gaten, får du lære deg arabisk.»