Det er lite sørlandsidyll å spore når lokalavisen Fædrelandsvennen har deltatt på Kristiansands kommunes framlegg av nye tall om ungdomskriminalitet. For tallene kommunen kan skilte med viser at byen har et voksende problem. I fjor alene ble 370 barn og unge i registrert for 648 kriminelle forhold. De fleste lovbruddene begås i sentrum, melder avisen.
Sårbare
Politikontakt Flottorp minner om at det er sårbare barn og unge som begår kriminaliteten, men når man ser beskrivelsene av hva de foretar seg er det en mer nærliggende tanke at de ikke-kriminelle barna er de reelt mest sårbare i dagens Kristiansand.
Flottorp sier at ungdommer som begår kriminalitet gjerne har en fascinasjon for våpen, dyre merkeklær, raske tilgang på penger og mobiltelefoner.
– De er preget av populærkultur og en gangstermentalitet, sier han.
Han legger til at bæring av kniv og våpenlignende gjenstander har økt.
– Det skaper frykt i miljøene. Det er også frykt for å si ifra til en voksen. Det er en negativ utvikling knyttet til dette.
Disse sårbarhetskriteriene er velkjente fra de fleste norske storbyer i dag, og det er også velkjent hvilke barn og unge som er overrepresentert blant dem som lar seg fascinere av våpen, merkeklær og raske penger. Det legges da heller ikke skjul på at det er innvandrerbarn som begår mest kriminalitet i Kristiansand, selv om også det framkommer via en omskriving av tingenes tilstand. Det heter at «selv om personer med minoritetsbakgrunn er en del av ungdomskriminaliteten, så er ikke det hele bildet», før Flottorp presiserer at «Lokale, norske ungdommer er også en del av disse utfordringene».
«Ikke hele bildet» og «en del» sier selvsagt lite om forholdstall, men det er i det minste en form for erkjennelse av at kriminaliteten i noen grad er innvandret. Så kan man kanskje heller ikke forvente at politiet skal bruke betegnelser som «hovedsakelig», «flest» eller liknende, all den tid det politiske begrepet er «våre barn» om hele gruppen i aldersspennet 12-18.
Mer enn mer
Et interessant aspekt ved presentasjonen av ungdomskriminalitet i Kristiansand var at seksuallovbrudd var holdt helt utenfor politiets rapport. Selv om Fædrelandsvennen gjengir at en lokal MDG-politiker stilte spørsmål om nettopp dette, framkommer det ingen begrunnelser for hvorfor seksuallovbrudd er utelatt. Tilsynelatende var også den omfattende volden mot lærere i skolene holdt utenfor politiets kriminalitetsfokus.
Mye tyder dermed på at ungdomskriminaliteten er enda mer omfattende enn det politi og kommune presenterer, og at det er den mer «klassiske» vinningskriminaliteten som har fått hovedfokus.
– Vi ser en kraftig økning i tyveri og vinningssaker, og det er en økning i andelen jenter som begår kriminalitet. Det er et interessant funn i denne rapporten, sier kriminalitetsforebyggende koordinator i kommunen, Johanne Marie B. Nilsen.
Det må kanskje anses mer tragisk enn interessant at andelen jenter som begår kriminalitet øker, men også denne opplysningen samsvarer med kriminalitetsutvikling i øvrige byer med stor andel innvandrere.
Hvorfor stadig flere stillinger knyttet til forebygging av kriminalitet ikke klarer å avhjelpe en tilstand der det blir stadig større rekruttering til kriminalitet, både blant stadig yngre og blant stadig flere jenter, ser ikke ut til å ha vært et tema for framlegget.
Kritisk utvikling
Forebygging er ikke et nytt tema i Kristiansand. For straks et år siden skrev vi saken Et informasjonsskriv fra politiet vitner om at Kristiansand står i en varslet katastrofe. Informasjonsskrivet ble delt på hjemmesiden til skolen der sønnen til dobbeltdrapsmannen fra Syria var elev, og det omhandlet bekymring for voldelige barn og unge.
Det er når vi kommer over på de langsiktige tiltakene vi ser hvordan Kristiansand vil fortsette å bakse med en krise der unger ned i 13-årsalderen i sin «svært skadelidende» tilstand etter pandemien må «aktivisere» seg selv med kriminell aktivitet.
Langsiktige tiltak:
-
- Invitere ungdom til et stormøte der de kan si noe om sine behov og ønsker.
- Forsøke å komme i posisjon til ungdom som har behov for og ønsker oppfølging/hjelp.
- Ungdommene etterspør flere steder å henge. Kommunen skaffer en oversikt over aktiviteter og fritidstilbud som eksisterer og undersøker hva ungdommen savner av tilbud. Bydelshuset på Søm, «Klubben», er et alternativt sted for ungdommen å være per dags dato.
- FAU undersøker muligheten for å bruke de ulike skolenes arealer til aktiviteter/fritidstilbud i helger og ferier.
- Relasjonsbyggende arbeid mellom politiet og ungdommen. Forebyggende politi undersøker muligheten for å gjennomføre en fotballkamp eller aktivitet mellom politiet og ungdommen.
- Vurdere å etablere en arbeidsgruppe etter neste møte med hensikt om å arbeide sammen for ungdommen.
Man kan bli matt av mindre. Her skal til dels grov kriminalitet møtes ikke bare med dialog om de kriminelles «behov og ønsker», politiet skal på banen – bokstavelig talt – og sparke fotball og spise pizza. Det hele er så tafatt og preget av offermentalitet at det er nødt til å gå galt.
Ingen foreldre skal holdes ansvarlige for hva ungene deres driver med, og ingen instanser tar ansvar for å gjøre det helt åpenbare; sende bekymringsmelding til barnevernet. Norske foreldre som har barn som utfører hærverk, truer, banker opp andre barn og går med kniv, vil med stor sannsynlighet allerede være fanget opp av barnevernet, for slik adferd – hos norske barn – har det med å vekke bekymring for foreldrenes omsorgsferdigheter. Da vet vi hvilke barn det etter all sannsynlighet er snakk om. Har verken kommunen selv eller politiet kjennskap til at de plikter å melde bekymring, også for de barna som de utsetter for de lave forventningers rasisme ved å unngå å ansvarliggjøre foreldrene deres?
Berøringsangsten
Det er ingen hemmelighet at ungdomskriminalitet og utagering ofte er indirekte informasjon om hva som foregår i ungdommenes hjem. Vold er erfaringslært adferd. Mens «drittunger» er et kjent begrep, burde «dritthjem» heller vært begrepet vi brukte – dersom vi skulle få gjort noe nyttig integreringsmessig. Men det handler selvsagt om viljen til å gjøre noe veldig ubehagelig; bringe foreldrene på banen og holde dem ansvarlige. Den viljen er svært liten i det offentlige Norge, for det innebærer mye ubehag for den som skal utføre intervensjon.
Minoritetsrådgiverne har avvergeplikt, og den trumfer taushetsplikten i mange av sakene. Under presentasjon av ungdomskriminaliteten for i fjor kunne politiet med hell bli minnet om Gry Tangstad, minoritetsrådgiver i Agder, som kommenterte en rapport om æresvold til Fædrelandsvennen for et år siden:
– Det er en jevn stigning, og det er grunn til bekymring når også tallene som omhandler tilfeller av trusler/vold øker med 32 prosent, sa Gry Tangstad til avisen.
Hun sa at mye av hennes arbeid handler om å få ut informasjon om hva som faktisk foregår i minoritetsmiljøene, og få blant annet skole og voksenopplæring til å forstå at eksempelvis økt skolefravær og utagering bør forstås som tegn på at det er noe galt hjemme.
– Det er et sett med spørsmål man bør stille seg med denne kategorien mennesker, som er relativt nye i Norge, sa Tangstad til Fædrelandsvennen.
– Vi deler også informasjon om fenomenkunnskap til ansatte på skole, voksenopplæring og helsestasjon, sa hun videre.
På det ferske framlegget om ungdomskriminalitet er politi og kommune fortsatt svært «bekymret», men hva har de i realiteten tenkt å gjøre? Dersom det er kortere avstand opp til dem som har tilgang på narkotika og våpen enn det er til ansvarlige voksne i Kristiansand, vil byens problemer forutsigbart fortsette å vokse.