I 2017 kåret FN Norge til det lykkeligste landet i verden, fem år etter har vi seks andre land foran oss: Finland på topp, deretter Danmark, Island, Sveits, Luxemburg og av alle ting: Sverige. Fagfolk mener noe av forklaringen handler om at finnene er mindre kravstore og at ulikhetene er lave i Finland, mens det går motsatt vei i Norge. Her øker forskjellene og andelen barn i «fattigdom» blir bare flere. Det ingen sier noe om er at finnene aldri tillot masseinnvandringen som begynte på 1970-tallet og har heller ikke gjort det siden. Også de andre landene foran oss på listen – foruten Sverige – har en mer restriktiv linje overfor den ikke-bærekraftige innvandringen. Hvorfor Sverige ligger foran oss fremstår mer som et mysterium, men jeg tillater meg å tenke at svenskene er blitt så manipulert over tid at de omtrent blir lykkelig bare av å overleve.
En annen trend er at folk under 40 år har et mer dystert syn på fremtiden, fremhever NRK. Det gjelder spesielt innenfor økonomisk utvikling, arbeidsliv og bærekraft (og da er det ikke bærekraftig innvandring det tenkes på). Denne trenden blir enda mer presist formulert av Respons Analyse, som har kommet frem til at kun 59 prosent av dem mellom 16 og 24 år mener seg lykkelige.
Det som kjennetegner de lykkeligste personene er blant annet at de er over 55 år, har høy utdanning, god økonomi, partner – og tilhører høyresiden i politikken. Sistnevnte er interessant, ikke minst fordi en undersøkelse fra USA avdekker at de mest deprimerte unge er de som tilhører den politiske venstresiden.
Høyresidens skyld
Hvorfor unge blir stadig mer deprimerte har vært forklart med eksplosjonen i utbredelsen av smarttelefoner, der unge konstant eksponeres for digitale stimuli og der de blir utsatt for psykologisk press via sosiale medier. En slik forklaring er ikke underlig, da økningen i rapportert mistrivsel fra 2010 sammenfaller med eksplosjonen i utbredelsen av smarttelefoner.
Nå har dykker lengre ned i tallene kommer det en betydelig forskjell frem: Unge, venstreorienterte amerikanere har det verre enn sine høyreekstreme jevnaldrende, og dette åpner for en ny teori: at de unge har det verre på grunn av sine politiske holdninger og syn på verden, og det gjelder særlig for unge jenter. Vel, egentlig er ikke denne teorien spesielt ny, det har en rekke ganger vært hevdet at de som tilhører høyresiden i politikken er lykkeligere blant annet fordi de anerkjenner at ansvaret for egen lykke ligger hos dem selv. Da har gjerne venstresiden svart med at det er fordi «nød og sult» ikke rammer høyresiden, altså at venstresiden i solidaritet bærer med seg andres nød – og det gjør dem (mer) deprimerte. Men det nye nå er at forskjellene i den psykiske helsen til de politiske grupperingene har blitt markant større.
Epidemiologen Catherine Gimbrone og tre kolleger presenterer data som viser at venstreorienterte ungdommer har fått det markant verre fra 2005 til 2018, mens høyreorienterte har opplevd en mindre økning i mistrivsel. Det økende gapet kobles sammen med utbredelsen av digitale plattformer og det politiske klimaet i perioden. Sosiale medier har eksponert de unge mer for politisk debatt enn tidligere generasjoner, samtidig som debatten har blitt ekstremt polarisert.
Dette rammet venstreorienterte tenåringer hardere fordi de har opplevd «fremmedgjøring» i et «mer konservativt politisk klima» (jamfør valget av Donald Trump i 2016) og de heftige debattene om rasisme og kjønn. I tillegg kommer bekymringer for klimakrisen og økende ulikhet. Kort fortalt: de unges pessimisme er en rasjonell reaksjon på en trist virkelighet – og skylden legges på høyresiden.
Wokeismen
En av dem som ikke kjøper den forklaringen, er journalist, essayist og forfatter Ed West, som hevder at politisk hypokondri sprer seg fordi det fungerer. Han viser blant annet sosialpsykologen Jonathan Haidt, som over tid har kritisert den radikale identitetspolitikken til den amerikanske venstresiden. I 2018 ga Haidt ut boken «The Coddling of the American Mind» sammen med Greg Lukianoff, der de hevdet at de unge venstreorientertes politiske oppvåkningen mot sosiale strukturer, den såkalte woke-tilnærmingen til verden, i realiteten fører til en intolerant og selvsentrert offertenkning.
Ifølge Lukianoff og Haidt kom kravene om såkalte «safe spaces» mot meningsmotstandere ut fra en forestilling om at politiske ytringer kan utgjøre en slags vold, og der det ikke var legitimt å diskutere «ofrenes» opplevelse av sårbarhet. Tvert om ble det legitimt å ofre ytringsfriheten og begrense den frie debatt. Det gjorde Lukianoff og Haidt bekymret for at denne nye politiske trenden også kunne påvirke de unges livssyn og selvoppfatning i negativ retning.
Lukianoff, som selv har lidd av depresjon, forklarte wokeismen som en form for «omvendt kognitiv atferdsterapi». Det vil si at i stedet for å frigjøre de unge fra negative tanker, blir de låst fast i dem. I kognitiv terapi lærer man å bekjempe psykologiske «forvrengninger» som fører til depresjon. Man må riste deg fri fra svart-hvitt-tenkning, katastrofetenkning, personalisering og emosjonelle resonnementer. Wokeisme gjør akkurat det motsatte: Den bekrefter denne typen tankemønstre, og derfor er ikke årsaken til unge venstreorienterte en trist virkelighet, argumenterer Jonathan Haidt, for problemet er heller de unges ideologi.
«Å tenke slik er en årsak til depresjon, så vel som et symptom på depresjon. Og å bryte seg løs fra disse smertefulle forvrengningene er en kur mot depresjon», fastslår Haidt.
Andre mener vi skal holde fast på den opprinnelige mistenkte, nemlig smarttelefonen. Professor i psykologi på San Diego State University, Jean Twenge, viser til at det er unge amerikanske kvinner som er mest på sosiale medier – og at det er de som er mest deprimerte. Men Haidt mener at økningen i de unges negative selvoppfatning er så ekstrem, også med de nyeste tall, at det må handle om noe mer enn deres medieforbruk.
Men på samme måte som identitetspolitiske aktivister oppfordrer hvite menn til å sjekke og bli bevisst sine privilegier, kan man kanskje oppfordre deprimerte unge, venstreorienterte til å sjekke og bli bevisst hva de frykter. For noe av det kognitiv atferdsterapi prøver å frariste deprimerte er at en lar følelser styre ens tolkning av virkeligheten, at en fokuserer på de verste utfallene, at en tegner et omfattende negativt mønster basert på en enkelt hendelse og at en selv tror en er tankeleser – at du tror at du vet hva folk faktisk tenker.