Regjeringen, ved utenriksminister Anniken Huitfeldt (Ap), har vært påpasselig med å holde fokuset på barna når de to IS-søstrene og deres barn ble hentet fra Syria, akkurat slik som Solberg-regjeringen gjorde da de angivelig ble lurt trill rundt av advokaten som hevdet at det ene barnet var svært syk, ja, det kunne dø, fikk vi vite. I ettertid var visst denne «dødsfrykten» av typen «vi skal alle dø en dag».
Uansett om man er enige eller uenige i at disse – som oppfattes av mange som alt annet enn «norske» – hentes til Norge, så er vi mange som lurer på hvordan Norge faktisk har tenkt å følge opp barna deres, og hvilke følger det eventuelt vil få for mødrene at de ikke ville sende barna til Norge uten selv å få følge med. «Barns beste» er det i alle fall ikke å holde barna i leire der de kunne bli (ytterligere) radikalisert eller tilbys en ytterst tragisk barndom.
Barns beste?
«Barns beste» er det heller ikke når foreldre i Norge sender barna sine til typisk foreldrenes opprinnelsesland (for ikke å si hjemland) på lengre opphold, uansett hva de mener berettiger slike ufrivillige opphold, eller opphold som barna ikke selv skjønner er i antiintegreringes navn. Å bli fjernet over tid fra det landet du angivelige skal ha ditt videre liv i, tjener verken deg selv eller Norge som samfunn.
Da HRS avslørte denne praksisen, som de første i hele Vest-Europa, var det mang en politiker som fikk hakeslapp. De hadde ikke tenkt det var mulig i det hele tatt. For hvorfor sende sine barn ut av det herlige, frie Vest-Europa som de samme hadde vært så heldige å få innpass i? Faktisk var tanken så ubehagelig at det gjaldt – i alle fall i Norge – å få noen (mer eller mindre) gode forklaringer på hvorfor de gjorde slikt.
Forskere, særlig fra ISF, og selvutnevnte talspersoner stilte velvillig opp, for det handlet om å lære om «sin» kultur, om å lære å kjenne familien (der) bedre, om å få poden vekk fra et kriminelt spor, og så videre. Mediene stilte velvillig opp med «vellykkede» historier – og diskreditering av våre funn. Men mest av alt var kronargumentet: det gjaldt så få. I ettertid har mange skjønt hvor feil de tok, men til tross for det: lite eller ingenting skjer.
Det er ikke kommet på plass noe regelverk som hindrer denne «trafikken». Foreldrene ansvarliggjøres ikke. Det som heller ikke er fulgt opp, til tross for at dette ble avdekket for nesten 20 år siden, er hvordan det går med barna/unge etter retur til Norge.
150 ba om hjelp i fjor
Akkurat det ønsket leder av justiskomiteen på Stortinget, Per-Willy Amundsen (FrP), svar på, og følgende spørsmål ble sendt justisminister Emilie Mehl (Sp):
Om lag 150 unge personer ba om assistanse fra norske ambassader i fjor, for å få hjelp da de opplever å ha blitt hensatt i opprinnelseslandet til foreldrene. Hensikten er ofte for å gå på koranskole eller lignende opplegg hvor trusler og vold ikke er uvanlige virkemiddel i undervisningen.
Av disse 150 unge personene som fikk hjelp av ambassaden med nødpass, hjemreise til Norge etc.; i hvor stor andel av disse sakene ble det opprettet politisak på foreldrene?
Hvis det er første gang du hører om at et slikt spørsmål har funnet veien til regjeringen, som er datert 13. mars, så forteller det akkurat hvor mye politikere generelt og MSM spesielt er opptatt av denne problematikken. NRK var faktisk på saken, men de avspiste det med noen minutters omtale i nyhetssendinger på morgenen og litt utover dagen 27. mars. Ingen skriftlig sak. Ingenting på Dagsrevyen. Som vi sa i 2004: Ute av syne, ute av sinn.
Begredelig er det også fordi Amundsens spørsmål var rettet med referanse til tall fra NRK. «Ifølge NRK fikk om lag 150 personer hjelp av norske ambassader i fjor, da de fryktet for egen sikkerhet etter å ha blitt hensatt i opprinnelseslandet til foreldrene, av foreldrene», het det fra Amundsen. Han viste at «i mange tilfeller være en handling av foresatte som bør utløse etterforsking og som kan resultere i tiltale, eller i det minste at barnevernet kobles inn». Videre ble det påpekt at FrP ønsker å vite «i hvilken grad disse unge menneskene, og det som har blitt gjort mot dem, følges opp av politi, barnevern eller andre institusjoner».
Det var altså 150 unge som ba om assistanse bare i 2021. Da kan vi bare tenke oss hvilken topp av isfjellet dette er, for de færreste har mulighet til å ta seg til en norsk ambassade om de så er i Somalia, Pakistan eller Irak.
Men hvor er de 150 nå? Hvilken assistanse fikk de etter å ha kommet til Norge? Hva har de opplevd? Hva skjedde med foreldrene?
Vet ikke
Justisminister Mehls svar forteller oss at svadageneratoren går på høygir. For vi skal vite at «arbeidet med å forebygge og bekjempe negativ sosial kontroll og æresrelatert vold» er høyt prioritert, ja det er faktisk «ett av fire hovedmål i regjeringens integreringspolitikk». Men arbeidet for å nå dette hovedmålet ser i praksis ut til å stå til stryk, hvis man ikke klarer å kjøpe seg mer tid.
Så hva gjør man da? Jo, man setter ned et utvalg. Dette lovutvalget skal utrede juridiske problemstillinger i denne type saker, blant annet om det er behov for «endringer i straffeloven og om tvangsekteskap og æresrelatert kontroll på tvers av landegrenser under gitte omstendigheter skal kunne anses som organisert kriminalitet eller menneskehandel». Rapporten kommer visstnok innen 30. november 2023. Tid har man åpenbart nok av. Alle skjebnene disse årene er det mang en politiker som bør slite med.
Men hvor ble det av svaret fra Mehl? Dette forteller oss i realiteten det vi trenger å vite:
Politidirektoratet melder at politiet ikke har informasjon eller statistikk som kan svare på representantens konkrete spørsmål om i hvor stor andel av sakene det blir opprettet politisak på foreldrene. Politiets straffesaksystem (Strasak) gir ikke mulighet til å skille ut denne sakstypen. Dersom eventuelle anmeldelser skal identifiseres, må det foretas en manuell gjennomgang av enkeltsaker.
Politidirektoratet er imidlertid kjent med at en del ufrivillige opphold i utlandet gjelder barn (under 18 år). Noen barn er ufrivillig i utlandet sammen med en av foreldrene, andre er etterlatt i utlandet mens foreldrene er i Norge. Norske myndigheter har begrensede muligheter til å bistå i slike saker.
Kort sagt: Regjeringen aner ikke. Norske myndigheter vet ikke hva de skal gjøre – og de får heller ingen hjelp fra regjering eller (flertallet på) Stortinget.
Halmstrået
Dermed tyr Mehl til det eneste halmstrået hun har, Kompetanseteamet mot tvangsekteskap, kjønnslemlestelse og negativ sosial kontroll, et team som for øvrig HRS var en sterk pådriver for å få startet. Det klarte vi, med god hjelp fra FrP og senere Ap. Nå ligger dette teamet under Bufdir, men teamet har ikke bedre arbeidsmuligheter enn hva politikerne gir dem. Da må politikerne faktisk følge opp de erfaringer teamet har høstet. Det hadde jo vært interessant å høre hva Mehl og regjeringen har lært av teamet, og hva de har gjort med denne kunnskapen?
Så igjen det sedvanlige: det er igangsatt et forskningsprosjekt som skal «utrede omfang av ufrivillige utenlandsopphold og hvordan oppfølgingen av barn og voksne utsatt for slike opphold kan styrkes». Hvem som skal gjøre det? Ja, nettopp ISF – for de har vist seg gode på slike «forskningsprosjekter» – med alt mulig av bortforklaringer. Rapporten skal komme i desember 2023.
Dermed har man i 2024 to nye rapporter å hale ut tiden med.
På tampen er det kanskje på plass med et lite tips til politikerne: kanskje man også skulle koble ungdomskriminalitet på ufrivillige utenlandsopphold, kan det være noen sammenheng?
Skriftlig spørsmål fra Per-Willy Amundsen (FrP) til justis- og beredskapsministeren
(Foto: HRS, fra en skole med uteundervisning i Little-Norway i Pakistan i 2004)