Anne Lindboes fortelling er svært viktig. Hun har med seg erfaringer fra legekontoret, erfaringer enhver lege, sykepleier, psykolog eller terapeut deler med henne. Det er erfaringene med at volden som foregår bak lukkede dører er verre og mer bestialsk enn man kan orke å forestille seg.
I mitt virke som lege, rettsmedisiner og tidligere barneombud har jeg sett alt for mange jenter og kvinner slått sønder og sammen der de skal være trygge.
Hver dag utsettes hundrevis av kvinner for voldtekt i det stille.
Noen av dem har kommet til meg for undersøkelse av underlivet, bleke, blødende, med blåmerker og tårer på kinnene.
Jeg har selv sett hvordan unge jenter har blitt utsatt for smertefull tortur som ikke etterlater synlige skader.
Timer tilbrakt med knærne på tørkede erter og tvunget til å spise store mengder rå chili.
Dette er ikke «bare» vold, det er tortur. Dag ut og dag inn med tortur. Lindboe sier mye, men samtidig sier hun ikke alt. Hun sier dog noe jeg er helt enig i: «Om nesten en av fire kvinner har blitt usatt for voldtekt, eller om det statistisk riktige tallet er «bare» en av fem, seks eller sju er kanskje den minst interessante diskusjonen jeg kan tenke meg.»
Lindboe viser med dette til Norsk kunnskapssenter om vold og traumatisk stress (NKVTS) sin andre nasjonale omfangsstudie om vold og seksuelle overgrep i den voksne befolkningen i Norge. Den første ble gjennomført i 2014, og metoden som ble brukt er den samme i begge studiene. Den registrerte endringene er dermed valide, uavhengig av metodekritikken som har framkommet i etterkant, og den største økningen gjelder alvorlig fysisk vold, partnervold og voldtekt, spesielt for kvinner og i de yngste aldersgruppene. «Det som er verdt å bite seg merke i er at volden tilsynelatende blir grovere, inkludert den seksuelle volden» kommenterte vi da vi skrev om rapporten.
Det Lindboe ikke sier
Lindboe skriver at et av fem barn utsettes for vold i nære relasjoner og at over 20.000 kvinner oppsøker krisesentrene årlig, og det er unektelig rett. Det Lindboe ikke gjør annet enn å gå rundt grøten med, er å si noe om hvilke barn og hvilke kvinner som med overveldende overrepresentasjon opplever den grove volden. Det er innvandrere fra muslimske land. Det er Fatime og Samira som sitter musestille i klasserommet som har dette som sin hverdag.
Overrepresentasjonen er så stor at det er umulig å ikke erkjenne at den er der. Vi har påpekt dette poenget i tjue år, sågar var det kvinnene og barna som motiverte oppstarten av HRS i utgangspunktet.
Som voksne har vi vansker med å ta inn over oss hva foreldre kan utsette egne barn for. Det er lettere å lukke øynene.
Voldsepidemien er dessverre global.
Den er større og mer dødelig enn bølgen av korona.
Det finnes ingen vaksine.
Å holde seg hjemme hjelper ikke, for det er der volden skjer.
Hvert år utsettes en tredjedel av verdens kvinner for vold, seksuelle overgrep og drap.
Det skjer både i hjemmet der de skal være trygge, på skolen der de skal lære, og det brukes som politisk våpen av brutale, kvinneundertrykkende regimer som Iran og Afghanistan, skriver Lindboe.
Men verden er ikke «der ute», verden har flyttet inn, den er her. Den er en medbragt komponent i bagasjen til tusenvis av innvandrere, og uten ærlig belysning av nettopp dette, forblir volden innenfor hjemmets fire vegger i Oslo, Kristiansand og Drammen, før den pipler ut av hjemmet og inn i gatene.
Det Lindboe ikke nevner er at innvandrerbakgrunn er den viktigste risikofaktoren når det gjelder barn og ungdom som er utsatt for grov vold. Ikke en gang rus og psykiatri gir like stor risiko.
Voldtekter og grov vold henger sammen. I Norge har vi etablert en forståelse og påfølgende rettspraksis der volden i realiteten er fjernet som kriterie for at noe skal kategoriseres som voldtekt. Det er fint at vi som land har stort fokus på at sex skal være noe som gjennomføres med gjensidig lyst og samtykke, men på samme tid blir den utvidede voldtektsdefinisjonen med på å tåkelegge de grove voldtektene, de som er gjennomført med trusler og vold. Kombinert med frykten for rasismestempling som preger ikke bare Lindboe, men stort sett hele det offentlige Norge, står innvandrede voldsutsatte barn og kvinner i en dobbel tåkelegging.
Mens omtrent 5 prosent av norske barn har opplevd grov vold hjemme, er det tilsvarende 19 prosent av ikke-vestlige innvandrerbarn som har opplevd det samme, ifølge rapporten Vold og overgrep mot barn og unge – Omfang og utviklingstrekk 2007–2015.
Aftenpostens gjennomgang av familievoldssaker fra Oslo Tingrett i perioden 2012-2015 viser enda mer hårreisende forholdstall. Blant de 89 som er dømt for vold mot barn, hadde 82 innvandrerbakgrunn. Nesten ni av ti dømte hadde bakgrunn fra Asia eller Afrika.
I den forbindelse er det nødvendig å snakke enda klarere enn hva Lindboe gjør. Vil man både volden og voldtektene til livs, er man helt nødt til å orke å sette ord på realitetene, ikke videreføre tåkeleggingen. Det er behov for flombelysning av miljøene der nær hver femte unge opplever grov vold, altså definert som knyttneveslag, pisking, spark etc.
Avsnittet under gjengis fra saken Barn i Norge mishandlet til døde under nedstengingen – det er fortsatt akkurat like relevant:
Systemsvikt
I Norge er det en «opplest og vedtatt sannhet» at innvandreres overrepresentasjon på voldsstatistikkene handler om trangboddhet og dårlig økonomi. Men dårlig økonomi er som regel en effekt av å være ressursfattig, det er et symptom på bakenforliggende menneskelige faktorer. Det handler typisk om manglende evne til å fullføre utdanning, manglende kunnskaper, dårlig psykisk helse og vanskelige livserfaringer. Og som regel er det en akkumulasjon av slike negative risikofaktorer som indikerer høy voldsberedskap; dårlig økonomi er «bare» en effekt av disse faktorene.
Dette vet egentlig politikerne veldig godt, men likevel er det slik at kultursensitivitet er innført i alle offentlige institusjoner, fra barnevern til politi og rettsvesen. Det har den naturlige følgen at integreringen går i vasken og barna ofres på kulturrelativismens alter.
Det nedsettes kommisjoner og utarbeides rapporter, men resultatet er hver gang det samme: Mye byråkrati, svevende problembeskrivelser og tro på at enda flere kommisjoner og rapporter kan løse det som egentlig er en floke som heter «manglende integrering».
Solberg-regjeringen publiserte NOU 2017:12 Svikt og svik – Gjennomgang av saker hvor barn har vært utsatt for vold, seksuelle overgrep og omsorgssvikt. Den konkluderer (åpenbart) med at barna både sviktes og svikes, og at de offentlig ansattes fokus er på foreldrene, ikke barna.
Et av hovedfunnene ved kartlegging av barnevernets håndtering av vold mot barn i minoritetsfamilier i rapporten Tåler noen barn mer juling?, er at «både barnevernsansatte og fagfolk som kjenner godt til barnevernets arbeid, mener det er grunn til å hevde at det foregår en forskjellsbehandling av minoritetsbarn». Et annet hovedfunn er at «det ble omtalt som svært problematisk at mange saker der det er sterk mistanke om vold i minoritetsfamilier, må henlegges fordi familiene ikke vil ta imot tiltak».
Kunnskapsoppsummering – Vold mot barn og systemsvikt viser igjen de samme mønstrene. Under overskriften «kultursensitivitet i tjenesteapparatets avdekking og håndtering av alvorlig vold» står følgende:
Det har i den senere tid vært mye medieoppmerksomhet rundt konflikter mellom det norske barnevernet og foreldre med bakgrunn fra Russland, tidligere Øst-Europa. Mediene har også rettet oppmerksomhet mot barnevernets relasjon til andre grupper av innvandrere i Norge, og det foregår en del forskning på barnevernets utfordringer i et flerkulturelt samfunn (Rugkaasa mfl., 2015). Denne forskningen har imidlertid ikke hatt et særskilt fokus på alvorlige saker. Et kunnskapshull er derfor hvorvidt det er spesielle forhold eller mekanismer som kan føre til svikt i tjenesteapparatets avdekking og håndtering av voldssaker når det både dreier seg om kulturforskjeller og mulig mistillit mellom noen befolkningsgrupper og tjenesteapparatet, da spesielt barnevernet. (min utheving)
Det finnes en rekke øvrige utredninger og rapporter, men mønsteret er det samme. Ikke-vestlige innvandrere er mer voldelige mot barna sine, og verken barnevern, skoler eller helsestasjoner klarer å håndtere denne kunnskapen på en hensiktsmessig måte.
Mer av det som ikke virker
Lindboe skriver i TV2 at det viktigste vi kan gjøre er å snakke med egne barn.
Det aller viktigste kan vi gjøre både du og jeg. Vi må ta praten med barna våre. Lære sønnene våre at det aldri er greit å ha sex med en jente hvis du ikke er hundre prosent sikker på at hun vil. Mange unge gutter mangler kunnskap om hvor grensene går.
Vi må snakke med døtrene våre om hvordan de kan passe på seg selv og sette grenser, selv om det aldri er jenters eget ansvar når de utsettes for seksuelle overgrep. Hvis hun tør å fortelle kan hun også få hjelp.
Som foreldre må vi gå foran som gode forbilder. Hvert eneste klaps, risting eller slag påfører barna våre skader og øker risikoen for at de selv kan bli en voldsutøver som voksen.
Dette er normalen for 95 prosent av alle norske foreldre. Det var aldri vanskelig i Norge å få bukt med «klaps», altså den milde volden. Det ser man enkelt av statistikken. Det er den grove volden det er vanskelig å få bukt med, og mot den hjelper ikke disse rådene – de har vært gitt i en årrekke. Den grove volden begås som nevnt i fem prosent av norske hjem og i nitten prosent av innvandrerhjem der opprinnelsen er ikke-vestlig.
Det mest forbilledlige å gjøre er å påpeke nettopp denne skjevheten og sette hardere tiltak inn mot de gruppene det gjelder. Jeg deler Lindboes fortvilelse over voldtatte jenter som møter opp og forteller om tortur. Jeg deler Lindboes bekymring for de barna som opplever den groveste volden, jeg har selv møtt dem. Men grov vold og grov voldtekt kan ikke avverges ved at vi snakker med egne barn. De som bør snakke med egne barn er opptatt med å denge dem vekk fra den norske kulturen der barns stemmer har betydning.
Hovedbilde: Lindboe, skjermdump YouTube