Det er selvsagt satt på spissen, for motstemmene finnes fortsatt, men lyden av dem har stilnet betraktelig siden Frp gikk ut av regjering da den første IS-kvinnen og hennes to barn, det ene angivelig svært sykt, ble hentet ut av interneringsleir i Syria i januar 2020 og fraktet tilbake til Norge. Trykket og motstanden er langt mindre i dag.
Norske silkehansker
Skulle man tenkt i rent logiske baner burde motstanden vært enda sterkere i dag enn hva den var i 2020, vel vitende om hvor lav straff som venter i Norge. Den første kvinnen som ble terrordømt i Norge har vært fri i over to år allerede.
NRK omtalte løslatelsen for ganske nøyaktig to år siden, og fembarnsmoren fra Somalia som i mars 2019 ble dømt til fengsel i to år og ni måneder fengsel ble ikke bare utvist; hun ble også vurdert av myndighetene å «utgjøre en fremtidig sikkerhetsrisiko» og å være en «trussel mot grunnleggende nasjonale interesser.»
– En tvangsretur vil, slik situasjonen er per nå, være i strid med menneskerettighetene, sa politiadvokat Marianne Aune i Oslo politidistrikt til NRK den gang.
Fordi kvinnen ikke kunne returneres, kunne hun heller ikke sitte internert, til tross for at hun fortsatt er radikalisert, ble det fastslått. Kvinnen fikk i stedet returvern, egen bolig i Oslo og tett oppfølging, blant annet av en egen mentor (sic).
Hendelsesforløpet var ikke ulikt det som er gjeldende for de nå tilbakehentede IS-kvinnene som er pågrepet og siktet for terrordeltakelse. Også denne kvinnen var somalisk og skulle reise fra Norge for å gifte seg med en terrorkriger i IS.
Når NRK onsdag intervjuer terror-søstrenes far på telefon fra Somalia, blir farsen komplett. Det er altså et brudd på menneskerettigheter å utvise terrorister til Somalia, på samme tid som det er et yndet ferieland for somaliere som har fått norsk statsborgerskap. En av de få som lar seg opprøre er Kjell Erik Eilertsen, tidligere journalist i Finansavisen og nå energipolitisk talsperson for INP – Industri- og næringspartiet. På Facebook skriver han som følger:
De to terrortiltalte søstrene fra Bærum, opprinnelig fra Somalia, har returnert til Norge.
Deres far uttrykte glede til NRK-Nyheter, på telefon fra Somalia, over at døtrene hadde kommet tilbake fra Syria, til hvilket de reiste frivillig og ble med i terrororganisasjonen Den Islamske Staten for ti år siden.
I boken To Søstre av Åsne Seierstad kom det frem at denne familien hadde jukset med papirene sine og ikke var reelle flyktninger. De reiste stadig til hjemlandet, noe de to søstrene angivelig likte.
I forbindelse med artikkelserien Innvandringsregnskapet i Finansavisen i 2013 intervjuet vi statssekretær Ahmad Ghanizadeh (SV) i Barne- likestillings- og inkluderingsdepartementet. Han uttalte til Finansavisen at 2/3 av flyktningene fra Somalia ankommer uten skolebakgrunn, som betyr at de er analfabeter på eget morsmål.
Vår gravejournalistikk konkluderte med at omtrent samtlige innvandrere fra Somalia ankommer Norge ved hjelp av menneskesmuglere.
Hvordan somalierne kommer seg hit er en ting, hvordan de får bli er langt verre.
Mange slags hån
Det er påfallende absurd ved å se statskanalen filme en mobiltelefon og intervjue en lykkelig norsk statsborger i Somalia, far til terrorsøstrene, som fastslår på gebrokkent norsk at «ti års mareritt er over» og at «de får et bedre liv i Norge». Selvsagt får de et bedre liv i Norge, men får Norge det bedre med dem? Er det i det hele tatt et poeng å hente disse somaliske kvinnene tilbake til et land de foraktet så sterkt at de ville tilslutte seg en terrororganisasjon for å utslette alt som minner om norske verdier?
Man kan selvsagt framholde at barna er «norske», fordi de har automatisk norsk statsborgerskap i kraft av sine mødres norske statsborgerskap, og at de påfølgende kan utgjøre en større fremtidig trussel mot Norge dersom de ikke hentes, men logikken synes likevel søkt. Dette er barn som er født i Syria, som har jihadistfedre og ingen reell tilknytning til Norge. Hadde Norge, som eksempelvis Storbritannia, fratatt IS-kvinnene statsborgerskap ved tilslutning til terrorvirksomhet, ville problemet vært ikke-eksisterende. Men det er engang slik at Norge «vil ha dem», og i kraft av å være norske på papiret er engasjementet for disse barna påtakelig.
Hånen mot det norske fellesskapet blir nær komplett når IS-kvinnenes forsvarer, Geir Lippestad, uttaler seg til NRK:
Lippestad: – Glade over å være i Norge
De to terrorsiktede kvinnene som landet i Norge natt til onsdag ble møtt av sine forsvarere Geir Lippestad og Hilde Firman Fjellså på Gardermoen.
– Barna har vært på en lang og fremmed reise. Hjemreisen har gått bra og møte med oss gikk godt. Barna virket trygge og gode. De virket glade over å være tilbake i Norge, sier Lippestad.
Trygge og glade barn som er glade for å være tilbake i Norge? For det første har barna aldri noensinne tidligere satt bena på norsk jord, for det andre er det all grunn til å stille spørsmål ved Lippestads vurderinger av «trygge og gode» barn. Hva har han observert som får ham til å lande på den vurderingen? Har de løpt og smilt? Det sier i så fall ingenting om barnas fungering eller opplevde trygghet, snarere tvert imot.
En barnefaglig vurdering vil langt mer sannsynlig være at det ikke er normaladferd for barn å framstå glade og uanfektet i en helt ukjent situasjon. Det er spekulativt å uttale seg på måter som framstiller disse kvinnene som gode mødre, for det er det ingen grunn til å anta at de er. Gode mødre ville tenkt barnas beste og latt norske myndigheter hente barna forlengst. Det har IS-søstrene nektet, til tross for forholdene i interneringsleiren i Syria.
Norske medier, og NRK i særdeleshet, balanserer likevel kontinuerlig mellom offerforståelse og «alt skal gå bra» når IS-mødrene og barna skal diskuteres. Ikke bare lot statskanalen søstrenes far uttale seg via telefon fra Somalia, de inviterte også utelukkende kvinner til å uttale seg i gårdagens Dagsnytt 18. Og joda, forteller kvinnene i tur og orden, visst er det farlig og vanskelig og vondt i interneringsleirene i Syria, og visst kan kvinnene kanskje fremdeles ha tankegods som ikke er helt forenlig med norske verdier, men utenforskapet er viktig, fortelles det.
Hva IS foretok seg synes som en saga blott for alle de innhentede kvinnelige «ekspertene» i panelet, for helt grunnleggende er det kanskje vår skyld at de ikke følte seg hjemme i Norge i utgangspunktet. Troen på at noen kan utvikle hat og ondskap og bejuble vold, tortur, bestialske drap og reell etnisk rensking uten at vi som er vestlige kan ha noen form for skyld for det er fraværende.
Det dunkes inn
Enhver som evner å registrere at protestene mot henting av IS-kvinnene og deres barn denne gangen ikke møter i nærheten av samme motstand som forrige tilbakehenting gjorde, ser sannsynligvis også et mønster, der offermentalitet og skyldplassering dunkes hardt inn av norske medier på daglig basis – godt understøttet av en regjering som har et overdrevent fokus på «høyreekstreme krefter» og påstått islamofobi hos den jevne nordmann.
Det er nær sagt umulig å ikke la seg påvirke av den ustoppelige strømmen av mediesaker fra muslimsk, sårbart perspektiv. Du kan velge en hvilken som helst dag, og du vil se det samme i norske medier. Ta eksempelvis dagens VG, som har en hjerteskjærende reportasje de har kalt Tusenvis av flyktninger legger ut på en livsfarlig ferd til Storbritannia. Alle påvirkningselementene er på plass, her er det nærbilder av småbarn med store øyne, en mor med kreft, livsfarlig reise og en påstått parallell til Nazi-Tyskland. Nåde deg om du sier noe om økonomiske migranter eller spør om hvorfor det skal være tryggere for «flyktninger» i England enn i Frankrike. Vel, forklaringen er egentlig enkel: de er antakelig kommet via Hellas – men i fattige Hellas vil de jo ikke være. Samtidig vil de øvrige EU-landene ikke ta imot asylsøknadene deres, men returnere dem til førstelandet de kom til. Derfor må de ta seg til Storbritannia – som ikke lengre er EU-medlem. Så enkelt, så kynisk.
Tilsvarende mates vi ustanselig med vonde historier fra norske muslimer, der det beskrives et hattrykk fra nordmenn som gjør livet nesten ulevelig for dem som frivillig har valgt «frihetssymbolet» hijab og bare ønsker å leve i fred og fordragelighet. Kommer man i vanvare til å nevne skytinger, vold, knivstikkinger og voldtekt er det straks en ekspert eller fem på plass for å fortelle at det handler om utenforskap og trangboddhet. Om bare DU er snillere, så skal du se det blir bedre.
Selv rapporten som viste at hat mot muslimer i norske kommentarfelt er et så marginalt problem at det knapt nok kan påvises statistisk sett, hauser norske medier opp til å bli det motsatte.
Det er ikke rart at lyden av protest mot henting av terrorkvinner har stilnet, men Høyre-politiker Simen Sandelien har fremdeles rett når han skriver følgende på Facebook:
Det grenseløse hån av vårt fellesskap fortsetter.
Dette er ikke en norsk familie. Dette er ikke flyktninger. Dette er utakknemlige velferdsmigranter. Dette er somaliske islamister. Faren sitter i Somalia og kan umulig være spesielt bekymret for forholdene han har «flyktet» fra. Døtrene er ideologisk på parti med IS.
Denne gjengen kan bo i Somalia. Jeg kjenner dessverre på en dyp forakt for at de skal få hjelp av den norske staten. Det er vondt å akseptere at vårt fellesskap skal tvinges til å romme disse destruktive menneskene.