Det er som tatt ut av den pakistanske landsbygda. Forskjellen er at på den pakistanske landsbygda vil nesten ingen kvinner våge å be om skilsmisse. Å be om det er ofte å skrive under på sin egen dødsdom. Dessuten er det å leve alene som kvinne ingen enkel affære i Pakistan. Som kvinne er du bundet til familien for livet – hvis du ikke tilhører toppsjiktet utdannelsesmessig og økonomisk.
Men i Norge vet pakistanske kvinner at de i det minste kan skille seg etter norsk lov. At mannen da vil holde dem i såkalte haltende ekteskap ved å nekte dem den muslimske skilsmissen, er et velkjent problem. Like fullt: I Norge får kvinner skilsmisse uten mannens godkjenning.
Avviser æresdrap
Hvem av ekteparet som sannsynligvis er den innvandrede parten i et henteekteskap, kjenner vi ikke til. Det opplyses ikke om det i artikkelen hos Aftenposten. Ut fra sakens grusomhet er min antakelse at det er hun som har hentet fetteren hit, eller mer korrekt: er blitt pålagt å inngå ekteskapet for å utløse visum til Norge.
Ifølge tiltalen ble kvinnen drept i parets bolig rundt kl. 11.30 for 11 måneder siden. Boligen ligger kun 300 meter fra Manglerud politistasjon. Like etter drapet skiftet han de blodige klærne, kastet dem i søpla, og dro til politiet og meldte fra om drapet, noe som er vanlig ved æresdrap. Man står ved sin handling for å skape frykt/»respekt» i omgivelsene.
I boligen fant politiet den jevnaldrende kvinnen drept. På åstedet fant politiet tre kniver ved liket. I tiltalen heter det at fetteren «stakk og skar henne … over 30 ganger i hodet, halsen og brystet med kniv». Drapet ble utført da de tre mindreårige barna ikke var hjemme.
Den tiltalte vedgår hendelsen, men erkjenner ikke straffeskyld. Han hevder drapet var nødverge, og nekter å forklare seg i retten. Aktoratet har derfor kun politiavhør på lydopptak like etter drapet å forholde seg til. Mannens forsvarer, Aase Karine Sigmond, avviser at det er snakk om et æresdrap grunnet at kvinnen ønsket skilsmisse.
– Hadde det ikke vært en etnisitet som ikke var norsk, så ville man aldri ha kommet til at det var et æresdrap, sier Sigmond.
Nei, selvsagt ikke, etniske nordmenn driver ikke med såkalte æresdrap, vi har ikke såkalt æreskultur – enda.
Nødverge?
Mannen har forklart «nødverge» slik for politiet 31. mars i fjor:
– Vi hadde en samtale. Plutselig fikk jeg øye på telefonen hennes. Der var det et lydopptak. Jeg tok telefonen. Hun klemte rundt halsen min med begge armene. Jeg husker ikke helt, men jeg sa noe sånt: «Prøver du å drepe meg?» Men hun slapp ikke taket.
– Jeg stakk henne og ville bort derfra, men etterpå angrep hun meg igjen. Jeg husker ikke hva som skjedde etterpå, og hvordan det skjedde.
– Hva er grunnen til at du tar telefonen? ble mannen spurt i avhøret.
– Jeg så at den gjorde lydopptak. Så jeg tok den bare, svarer 37-åringen.
Mannen forklarte seg delvis via tolk i avhøret som ble spilt i retten. Han forklarte om krangler mellom ektefellene i perioden før drapet.
– Da vi kranglet, så gikk det så langt at hun noen ganger krevde skilsmisse. Da sa jeg at det var OK for meg, men så ble vi venner igjen, forklarte 37-åringen.
Den tiltalte sa videre i avhøret i fjor at kona flere ganger hadde bedt om skilsmisse.
På drapsdagen hadde ektemannen kommet hjem fra jobben på formiddagen. Da ble skilsmisse igjen et tema mellom ektefellene. Mannen gjentok gang på gang at han ikke husket alle detaljene fra den dagen. Etter hvert oppdaget mannen at telefonen til kona gjorde lydopptak.
– Da jeg fikk øye på telefon, tok jeg telefonen. Jeg spurte: Hva er det? Hun hoppet opp på ryggen min for å ta telefonen.
Kvinnen var ifølge mannen fortsatt på ryggens hans da han stakk henne første gangen. Da gikk hun av ryggen. Ifølge den tiltalte var hun aggressiv, og kranglingen fortsatte.
– Jeg tenkte at hun skulle gi seg nå, men hun angrep meg, fortalte 37-åringen i avhøret.
Han husket ikke noe mer av det som skjedde før kona lå på kjøkkengulvet og var død. Etter flere spørsmål fra politietterforskeren kunne 37-åringen fortelle at kona på ett tidspunkt holdt i to kniver.
Islam og æreskultur
Ved æresdrap er det vanlig at man åpent erkjenner forholdene, nettopp for å skape frykt/»respekt» i omgivelsene. At man gjør det, er fordi det også er sjeldent man dømmes for slike drap i opprinnelseslandet.
Lovverket gir kvinner svakt rettsvern, og i henhold til islam er blodhevn sanksjonert: «Den som dreper et menneske – uten at det gjelder blodhevn eller straff for forbrytelse – skal anses som hadde han drept hele menneskeheten» (min utheving, koranen 5:35). En kvinne som ber om skilsmisse innfrir ikke lydighteplikten overfor ektemannen, altså er det en forbrytelse. Og blodhevn handler om å vaske ren æren, altså gjenreise frykten i omgivelsene. Man er en «handlingens» mann som ingen skal plukke på nesen.
Ettersom man ikke slipper unna med æresdrap i Norge og Vesten, er det derfor vanlig at man ikke gjør som i hjemlandet: Her nekter man straffeskyld.
Rettssaken i Oslo tingrett fortsetter i dag.