Det var statsminister Ulf Kristersson som i forrige uke varslet den nye bidragsreformen. Den er en del av Tidöavtalen som regjeringspartiene Moderaterna, Kristendemokraterna, Liberalerna og Sverigedemokraterna inngikk etter valgseieren ved siste nasjonalvalg. Alle som lever på offentlige bidrag skal ilegges såkalte «heltidsaktiviteter», som betyr enten obligatoriske studier eller arbeid på linje med fulltids lønnsmottakere, som samfunnsnyttig arbeid. Dette kravet må innfris for at trygdede får utbetalt offentlige stønader.
På pressemøtet i Karlstad forklarte finansminister Elisabeth Svantesson (M) tiltaket slik:
Alle som har inntektsstøtte og er arbeidsdyktige skal også ha fulltidsaktiviteter. Det stiller krav til kommunene om å tilby og gi aktiviteter, men det stiller også krav til folk om å være aktive.
Det er forventet at forslaget får flertall i Riksdagen.
Unntakene blir selvsagt dem som av helsemessige årsaker ikke kan jobbe.
At dette tiltaket i stort monn vil ramme ikke-vestlige utenfor arbeidslivet er det grunn til å anta, en gruppe som stadig vokser og snart utgjør flertallet i Sveriges tre største byer.
– Om de så må plukke søppel langs motorveien
Da vi i 2019 intervjuet et svenske ektepar som hadde flyktet fra Sverige til Portugal grunnet den dysfunksjonelle masseinnvandringen, var hustruen i familien, Camilla Grepe, opptatt av nettopp det økonomiske aspektet ved masseinnvandringen. Hun forklarte dette slik:
– Jeg tror ikke løpet er kjørt for Sverige, men det trengs kraftfulle tak for å endre kursen inn på bedre veier. For det første: det var penger som fikk mange til å komme til Sverige, derfor kan også penger få folk til å flytte derfra. Jeg tror på to parallelle tiltak: senke trygdenivået og tilby økonomisk støtte for å forlate Sverige. En etableringsstøtte, eller en tidsbestemt pensjon, man kan kalle det hva man vil, men det skal være en støtte over noen få år mens du etablerer deg i opprinnelseslandet. Takker man ja til en slik støtte, da har han gitt fra seg alle muligheter for å komme innover Sveriges grenser igjen.
– Om du gradvis senker trygdene i Sverige og samtidig tilbyr en slik tilbakevendingsstøtte – som også kommer til å synke med årene – da må folk handle raskt. Det skal ikke være særlig rom for å fundere. Koble dette med biometriske data for å få kontroll på alle disse multiple identitetene mange har, og kombiner dette med at du ikke får trygder uten å arbeide. Vi trenger nemlig «beredskapsarbeid», om du så må gå langs motorveien i åtte timer og plukke søppel, så er det det du skal gjøre. Arbeid holder folk i gang, for i dag er det slik at samtidig som du lever på trygd kan du drive med svart business. Vi må gjøre det ubehagelig å være en slik type innvandrer i Sverige. Og slike tiltak vil ikke ramme de som er gode innvandrere, de som bidrar til økonomien og samfunnsbyggingen. Altså vil ikke disse tiltakene ramme blindt.
Grepes «motorvei-tiltak» går altså etter all sannsynlighet i oppfyllelse nå. Med dette blir antakelig Sverige «trygdeledende» i Vest-Europa. Tiden for gratis lunsj, gjerne kombinert med kriminalitet og svart arbeid, ser ut til å være en tilbakelagt epoke. Spørsmålet er: Vil dette få innvandrere som har snyltet på Sverige til å forlate landet til fordel for et land der de kan fortsette livsstilen sin, som eksempelvis Norge?
Da vår styreleder, Trond Ellingsen, var leder i Asker FrP, fikk han gjennom et forslag om at Norge skal trekke seg ut av den nordiske passunionen. Den gir borgere i de nordiske land rett til å bosette seg fritt innenfor Norden (Norge, Sverige, Danmark, Finland, Island og Færøyene) uten å søke oppholdstillatelse. Det er bare å melde flytting i folkeregisteret.
Dette var helt klart en fordel for Norge i 1954 da vi måtte bygge opp landet igjen etter frigjøringen, samtidig som det «nøytrale» Sverige var blitt en industriell stormakt. Dessuten var de nordiske landene den gangen demografisk og kulturelt svært like. Situasjonen i dag er helt annerledes.
Når deler av Sverige fremstår som et land i Midt-Østen er det ingen grunn til at svenske statsborgere skal kunne bosette seg fritt i Norge, mener Ellingsen, noe statsborgere i de øvrige land innen Schengenområdet ikke kan. De kan kun oppholde seg i Norge i tre måneder, innen utløpet av den tiden må de ha skaffet seg jobb eller studieplass. Har de ikke det må de i prinsippet ut, skrev han i fjor hos oss.
Hovedillustrasjon: HRS