Flensburg er den nordligste større byen i Tyskland, tredje størst i delstaten Schleswig-Holstein, og den har nære bånd til Danmark. Danskene har sågar et eget navn på byen, de kaller den Flensborre.
Helt fram til 1814 var det danske hertugdømmet Slesvig i personalunion med Danmark-Norge, og til 1864 med Danmark, slik at Flensburg hørte til den «kongelige» delen av det danske hertugdømmet. Men ved folkeavstemningen om Slesvig i 1920 stemte omtrent 20 prosent for Danmark og 80 prosent for Tyskland, og deretter har byen vært tysk, selv om det fortsatt finnes en stor dansk minoritet med eget skolevesen, kirker, lokalavis og bibliotek.
Med spennende historisk bakteppe og vakker arkitektur var det derfor ikke vanskelig å bestemme seg for å ta turen over grensen. Og jeg innrømmer det først som sist; jeg er litt gnien når det kommer til å betale for overnatting. Det er langt mer logisk for meg å bruke penger mens jeg er våken enn når jeg sover, så overnattingsstedet ble av det rimelige slaget, bestilt på Airbnb.
Vi reagerte da heller ikke da vi ankom leiligheten vi hadde bestilt, den lå i en pen gammel bygård i Nordstadt, altså en bydel lengst nord. Utsikten var upåklagelig, der vi så utover innseilingen i Flensburgerfjorden og kunne skimte gamlebyen på andre siden av havnebassenget.
Ingen nordeuropeere, ingen kvinner
Da vi utpå kvelden skulle rusle inn til sentrum, slo det oss etter en stund at det var umulig å vite hvor vi geografisk befant oss i verden. Det var ikke et eneste tysk skilt, ei heller dansk for den saks skyld, og det var heller ikke en eneste etnisk nordeuropeer å se. Ei heller var det en eneste kvinne ute, selv om det var lørdagskveld og man skulle anta at tyske utelivsvaner ikke skiller seg nevneverdig fra norske. Det var derimot mange menn ute, både på gaten og i kebabsjapper og barbersalonger med arabiske og tyrkiske navn. Det slo oss at vi kunne vært hvor som helst i Midtøsten og at dersom vi ikke hadde visst hvor vi befant oss, ville vi aldri klart å gjette det heller.
Flensburg smykker seg med å være en flerkulturell by, men dette var såvisst ikke flerkultur, det var monokultur, en rent muslimsk kultur. Vi bevitnet verken vold eller kriminalitet av noe slag, men det påfallende på vår halvannen kilometer spasertur var at det ikke fantes annet enn de gamle, forseggjorte, men slitne bygårdene som arkitektonisk vitnet om hvor vi befant oss. I bydelene vi ruslet gjennom var vi de eneste hvite menneskene som var tilstede i bybildet, og jeg var den eneste kvinnen.
At det er stor andel MENA-innvandrere i Flensburg er ikke så underlig. Flensburg ble et slags fysisk symbol for kontrasten mellom det tyske «Wir schaffen das» og dansk restriktiv politikk under migrantkrisen: rundt 80.000 migranter kom til byen ved den danske grensen fra september 2015 fordi de ønsket å ta seg til Sverige. Tusenvis ble sittende i Flensburg fordi Danmark nektet dem gjennomreise.
Colorful city
Noen ble værende for godt, og byens innbyggertall er stigende utelukkende på grunn av innvandring. Flensburg flommet over av frivillighet og Refugees Welcome preget byen i lang tid. Selv byens integreringskonsept preges av hjerter og velvilje – i alle fall på papiret. Slagordet er «Flensburg elsker deg som du er».
En statusrapport fra 2015 fortalte om et voldsomt engasjement.
Refugees Welcome Flensburg ble grunnlagt for å ta seg av disse menneskene. Flere titalls frivillige organiserer mat og vann hver dag, Flensburg by har gjort om idrettshaller til overnatting, og jernbaneselskapet stiller stasjonshallen til disposisjon som salong på dagtid. Det er barnesenger og det er et lekeområde, mat, toalettsaker.
Hjelpernettverket gir transitthjelp, planlegger flyktningenes videre reise og finansierer dem noen ganger.
Litt senere i samme artikkel antydes det at byen allerede i 2015 nærmet seg bristepunktet.
Tolken El Amaar, barnet til foreldre som flyktet fra Libanon for mange år siden, er faktisk en Bundeswehr-soldat. Først meldte han seg frivillig for flyktningene, nå er han fristilt fra Bundeswehr. Situasjonen har blitt vanskeligere med ukene, konstaterer han. Donasjonsviljen er synkende, det samme er flensburgernes tålmodighet.
Åtte år senere er selvsagt den akutte situasjonen med tusenvis av migranter avklart. Danmark ga seg ikke, de nektet å være transittland, og mange av de unge mennene som ønsket seg til Sverige, endte opp med tysk statsborgerskap i stedet. Flensburg ble en farligere by som følge av migrantbølgen, og i 2018 gikk det så langt at områder i byen ble klassifisert som «farlige soner», der innvandrergjenger bedrev ran, overfall og tyveri.
Skillet er totalt
Da vi hadde gått gjennom sentrum og fått plass på restauranten, befant vi oss plutselig i Tyskland. Ikke en eneste gjest så ut til å ha MENA-opprinnelse. De mange bleke vinterfjesene understreket erfaringen fra gåturen. Skillet er totalt, det finnes ikke et felles «oss» i Flensburg. Den idylliske multikulturen byen smykker seg med er i realiteten segregerte samfunn ved siden av hverandre, uten gjensidig kontakt.
På Flensburgs byblogg ligger det det en appell. «Demokrati i stedet for integrering». I appellen heter det som følger:
Vi ønsker å si det åpenbare. Vi lever i et innvandringssamfunn. Det betyr: Skal vi snakke om forholdene og det å leve sammen i dette samfunnet, så må vi slutte å snakke om integrering. Integrering innebærer å pålegge mennesker som jobber, får barn, blir gamle og dør etiske retningslinjer i dette landet før de kan høre til som likeverdige. Men demokrati er ikke en golfklubb. Demokrati betyr at alle mennesker har rett til å bestemme selv og sammen hvordan de vil leve sammen. Snakk om integrering er en fiende av demokratiet.
I en erklæring fra Flensburgs tre moskémiljøer heter det på samme blogg:
Oppfordringen til integrering er stor, men behovet for respekt, rettferdighet, toleranse og aksept er mye større.
Mens to store grupper unge menn med opprinnelse fra Midtøsten sto samlet rundt en Mercedes i millionklassen, ruslet vi bort til taxikøen. Taxien som var ledig hadde tysk sjåfør. Han humret noe om «kunnskapsløse turister» da vi ga ham adressen vi skulle tilbake til. Da vi la oss til å sove, akkompagnert av sirener og blålys, tenkte jeg at mange i Flensburg, både tyskere og innvandrere, antakelig tenker som i sitatet av Hans Magnus Enzensberger: «Jeg er ikke en av oss.»
(Illustrasjonsfoto: fra en av Refugees Welcome mange videoer på YouTube)