Onsdag 1.mars 2023 fikk justis- og beredskapsminister Emilie Enger Mehl (Sp) overlevert rapporten som viser kostnadene ved vold i nære relasjoner. Rapporten er utarbeidet av Menon Economics og finansiert av Justis- og beredskapsdepartementet. Hvorfor rapporten knapt vekker oppsikt i mediene, kan en bare lure på. Så vidt vi kan se utløste den en NTB-melding, som raskt forsvant ut av nyhetsbildet.
Så var det annerledes med den nylige rapporten fra Nasjonalt kunnskapssenter om vold og traumatisk stress (NKVTS), som fastslo en dobling av voldtekter siden 2014, der det fremkommer at 22 prosent av kvinnene i Norge oppgir å ha blitt voldtatt. Det er et skrekkelig høyt tall, som fortjener å bli gått etter i sømmene, ikke minst hva gjelder metode, særlig siden den baserer seg på frivillig deltakelse, telefonintervju og selvrapportert vold og overgrep.
Uansett så vakte Menon Economics rapport interesse for oss nettopp ut fra sjokktallene fra NKVTS. For hvis omfanget av vold og overgrep er i nærheten av hva de forteller, hva koster det da oss som samfunn?
Menon Economics analyse forteller oss at kostnadene ved vold i nære relasjoner, med 80 prosent sikkerhet, koster oss et sted mellom 75,91 milliarder kroner (lavt anslag) og 110,85 milliarder kroner (høyt anslag) i 2021. Selv har de landet på det de kaller en «forventet kostnad» på 92,71 milliarder kroner.
Grunnlaget
Menon Economics påpeker at de har gjort det de kan for å tallfeste alle samfunnsøkonomiske kostnader av vold i nære relasjoner. Da er det første som melder seg spørsmålet om hva de faktisk har lagt til grunn for å komme frem til disse tallene, som for eksempel hvordan «vold» er definert.
Vold i nære relasjoner kan forstås og defineres på flere måter. I vår analyse har det stått helt sentralt at vi har et bevisst og forankret forhold til hvilken type vold og relasjoner som defineres innen vold i nære relasjoner. Når det gjelder definisjonen av vold, har vi lagt til grunn Nasjonalt kunnskapssenter om vold og traumatisk stress (NKVTS) sin definisjon som sier at:
«Vold er enhver handling rettet mot en annen person, som gjennom at denne handlingen skader, smerter, skremmer eller krenker, får den personen til å gjøre noe mot sin vilje eller slutte å gjøre noe den vil.»
Med utgangspunkt i Isdals definisjon kan vi konkretisere ulike former for voldshandlinger: fysisk vold, psykisk vold, seksuell vold og økonomisk vold.
Utvilsomt er dette en vid definisjon av vold, for hva som for eksempel skremmer eller krenker er en subjektiv opplevelse.
Så er spørsmålet hva som er definisjonen av «nære relasjoner». Menon Economics viser til at de har basert sin definisjon i dialog med med departementet og landet på en definisjon som er i tråd med Straffelovens §§282 og 283. Her heter det:
Det anses for å være en relativt snever definisjon blant forskere og praktikere på feltet, spesielt fordi vold mellom kjærester, venner og bekjente eller storfamilie ikke defineres som vold «i nære relasjoner» når vi legger straffeloven til grunn.
Tygg litt på den: vold mellom kjærester, venner og bekjente eller storfamilie faller utenfor definisjonen. Dette fant vi så oppsiktsvekkende at vi kontaktet Menon Economics, som bekreftet at vi hadde oppfattet det riktig. Svaret på e-post lød:
I vår kartlegging har vi i samråd med vår oppdragsgiver definert «nær relasjon» på følgende måte:
«… sin nåværende eller tidligere ektefelle eller samboer, sin eller nåværende eller tidligere ektefelles eller samboers slektning i rett nedstigende linje, sin slektning i rett oppstigende linje, noen i sin husstand eller noen i sin omsorg.»
Det vil si at konsekvensene av vold mellom kjærester, venner og bekjente eller storfamilie vil komme i tillegg til de kostnadene som er anslått i vår rapport. Det betyr at de samlede kostnadene ville vært høyere med en bredere definisjon av «nær relasjon».
Hilsen Simen Pedersen
Men andre ord skal det være svært «nært» (og formalisert) for å være en «nær relasjon».
Deres oppdrag var å kronefeste, i den grad det er faglig forsvarlig, de samlede samfunnsøkonomiske konsekvensene av vold i nære relasjoner. Oppdraget innebar således både å kartlegge og anslå konsekvensene for offentlig ressursbruk og konsekvenser i form av helse- og velferdstap for de som er skadelidende og på andre måter berørt av volden. Det fremkommer at på spesielt tre områder er det ikke faglig grunnlag for å tallfeste konsekvensene. Det gjelder kostnadene til kommunenes innsats med forebygging av vold, tapt livskvalitet som ikke knytter seg til psykisk og fysisk helse, samt at de ikke har hatt data om ressursbruk i statsforvaltningen utover NAV, POD, Bufdir og statsforvaltere. Men det vil være en rekke andre områder og aktører som kan bli påvirket av slik vold, som for eksempel skolen. Også til dette påpeker Menon Economics at «Hvis disse kostnadene hadde vært medregnet ville vårt samlede kostnadsanslag for vold i nære relasjoner i Norge i 2021 vært høyere enn vi har kommet frem til».
De viser til at det er to overordnede måter å forstå kostnadsbegrepet på: som kostnader på offentlige budsjetter (budsjettkostnaden) og som de samlede samfunnsøkonomiske kostnadene (realøkonomisk kostnad). Med andre ord beregner Menon Economics kostnadene både i direkte kostnader og det vi enkelt kan kalle tap av inntekter.
Kostnader
For å finne de totale samfunnsøkonomiske kostnadene (ut fra de angitte begrensninger) har de tatt utgangspunkt i tre hovedkategorier:
Offentlig og privat ressursbruk: den samlede ressursbruken knyttet til å forebygge og dempe konsekvenser av vold i nære relasjoner. Dette kan anses som en investeringskostnad for å begrense de negative konsekvensene av vold i nære relasjoner. Kostnadene inkluderer blant annet ressursbruk i justissektoren (f.eks. politi, domstoler, kriminalomsorg), helsesektoren, barnevernet, ressursbruk i NAV, i ideelle organisasjoner, til forskning og kompetansesentre og uformell pleie og omsorg fra pårørende.
Her finner de at den samlede ressursbruken i 2021 lå på 13,4 milliarder kroner. Frivillig, ulønnet arbeid i organisasjoner og fra pårørende er anslått til 2,3 milliarder kroner, mens 11,1 milliarder kroner er knyttet til offentlig finansiert innsats fordelt på ulike sektorer og organisasjoner.
Tap av liv og redusert livskvalitet: Vold kan påvirke ens psykiske og fysiske helse negativt. Menon Economics viser til at dette måles og kvantifiseres i form av betydning for kvalitetsjusterte leveår, altså hvor mye lavere sykdomsbyrden ville vært, dersom det ikke hadde vært noen vold i nære relasjoner.
De viser til at 58 prosent av de samfunnsøkonomiske kostnadene bæres av de som opplever vold, i form av tidlig død og svekket helsemessig livskvalitet. Konsekvensene av volden er anslått til et tap av nær 40.000 kvalitetsjusterte leveår til voldsutsatte, voldsutøver og pårørende i 2021. Dette tilsvarer et forventet samfunnsøkonomisk tap til en verdi av om lag 54 milliarder kroner.
Redusert produksjon og effektivitet: personer som forhindres fra å delta i verdiskapende arbeid på grunn av vold i nære relasjoner. Dette innebærer redusert inntekt for individene, redusert overskudd for bedriftene og reduserte skatteinntekter for myndighetene.
Denne virkningen er anslått til 25,2 milliarder kroner i 2021. Kostnadene er fordelt på personene som konsekvens av vold kan ha lavere inntekt, norske bedrifter redusert overskudd , mens staten får økte trygdeutbetalinger og redusert skatt.
Sum: 92,7 milliarder kroner.
Hva må vi vite for å forebygge?
Utvilsomt koster vold i (veldig) nære relasjoner oss dyrt, uansett om anslaget er høyere eller lavere enn Menon Economics’ forventede kostnad. Det som vi finner vel så interessant er at man i det hele tatt har utvist interesse for å prøve å finne frem til disse kostnadene. Det er etter all sannsynlighet fordi man ønsker å få disse kostnadene ned, men hvordan?
Etter å ha mottatt rapporten sa justisminister Mehl at det er et alvorlig høyt tall, som «viser med all tydelighet at det mest effektive vi kan gjøre er å forebygge». Å vise til å «forebygge» er blitt simsalabim om det så gjelder å bekjempe kriminalitet eller vold. Det er jo også dristig av Mehl å hoppe rett på forebygging når Menon Economics nettopp har påpekt at kostnadene til kommunenes innsats med forebygging av vold ikke har vært faglig grunnlag for å tallfeste. Likevel er det viktigste spørsmålet; hvordan forebygge?
Vel, det blir nok enda flere utvalg, kommisjoner og diverse «eksperter» som skal vurdere det, og så kommer nok denne samtykkeloven som slett ikke alle er enige om vil virke etter sin hensikt, men som mange griper til i mangel av andre (relevante) tiltak. For det som er helt sentralt, er mangelen på informasjon om voldsutøverne. Det er som å si at du må være forsiktig i skogen, for der er det mange farlige dyr. Hvilke dyr som eventuelt er farlige, hvor du kan påtreffe dem og hvordan du skal forholde deg, må du nødvendigvis finne ut av selv.
Denne tilbakeholdenheten om voldsutøvere gjør det også svært vanskelig å forebygge. Til dette bildet hører også deler av innvandringen, og det gjør det dessverre enda mer komplisert. For nei, ingen tror at vi bare kan peke på økningen av innvandrergrupper som har en helt annen voldskultur enn den vestlige, og det kan forklare «alt». Selvsagt kan det ikke det, men hvilken betydning det har vises det ingen interesse for å finne ut av.
Vi vet at «flerkulturen» har brakt med seg kjønnslemlestelse, tvangsekteskap, søskenbarnekteskap, massivt med vold mot kvinner, tvangsopphold på koranskoler i opprinnelseslandet. At Norge har en stor andel innbyggere fra land som ikke forholder seg til menneskerettigheter, og der vold og ydmykelser er en alminnelig del av barneoppdragelsen, kjenner vi også til. Men familier med denne kulturarven skal møtes med «kultursensitivitet» i norsk barnevern. Skal vi late som om dette ikke er sant? Og på toppen av det hele innbille oss dette ikke koster oss vanvittig mye penger?
Så jeg spør igjen; hvordan forebygge?
Og forresten: kunne ikke innvandringens kostander også vært beregnet ut fra Menon Economics’ modell? For er ikke det kostnader vi ønsker å få redusert?