De to mennene, en i 40-årsalderen og den andre rundt 55 år, ble rammet av flere skudd og er alvorlig skadd. Episoden fant sted i Salem kommune som ligger i Södermanland i Stockholms län (fylke). Beboere i dette rekkehusområdet er overrasket, og viser til at dette er et riktig «Svensson-Svensson-område», altså Svenssonsk for innvandrerfattig.
Denne skytingen i Salem antas å være den tredje på kort tid der et familiemedlem til en person med gjengtilknytning er blitt skadet eller drept. Natt til fredag 3. mars ble en mann skutt og drept i en bolig i Tullinge (i Botkyrka kommune i Södermanland i Stockholms län). En kvinne og to mindreårige barn var tilstede under drapet. Natt til lørdag 4. mars omkom to kvinner (18 og 50 år) i en leilighetsbrann i Alby (i Botkyrka kommune), mens ytterligere tre ble skadd.
Blant annet på bakgrunn av disse hendelsene har politiet mistanke om at gjengkriminelle strammer skruen ytterligere til; de går også etter familiemedlemmer som ikke har noe konkret med forbrytelser å gjøre. Gjengkriminelle i Sverige skal nå ha begynt å flytte sine slektninger fra Sverige i sikkerhet til land som Portugal, Tyrkia og Polen.
Nærmer seg én skyteepisode i døgnet
Skyteepisodene (i tillegg til all annen kriminalitet) i Sverige er nå så mange at det er vanskelig å holde oversikt over dem. Ser vi på januar 2023 (kilde SVT) ser det slik ut:
Totalt 35 skyteepisoder på 31 dager i januar, herav 17 i Stockholm og fem i Skåne.
Og det fortsetter, for februar og til og med 14.mars:
Så langt i år har det altså vært 65 skyteepisoder, absolutt flest i Stockholm (31) og Skåne (12). Det nærmer seg en skyteepisode i døgnet på disse dagene. Syv er døde og en rekke er skadd.
Svenske og norske tilstander
Det er vanskelig å ikke synes synd på Sverige, men det bør være åpenbart for alle at de kun kan skylde seg selv. De har valgt elendige politikere som ikke har greid å ta vare på landet, og de holdt seg med medier som har utvist selvsensur, feighet og manglende evne til å innse hvor galt såkalte flerkulturelle samfunn kan ende, hvis man ikke tar de nødvendige forhåndsregler.
Prisen de er begynt, for mer blir det, å betale er skyhøy. Sverige er i verdenstoppen når det gjelder kriminalitet, være seg skyting, voldtekter, bombeangrep, bilbranner, eksplosjoner, trusler, vold og annet. Konfliktene mellom etniske svensker og særskilte deler av innvandrergruppene eskalerer, og det samme skjer mellom visse innvandrergrupper. Utrygghet er blitt Svenssons hverdag, uten at noen av dem er blitt spurt om de ønsket en slik rask og høy innvandring. Men Svensson har også sittet på gjerdet og latt det skje, antakelig ut fra ideen om at det ikke skjer i min bakgård og så kunne en jo sole seg i glansen av å være så «humanitær». Men nå kan det skje hvor som helst. Likevel fortsetter de fleste svensker å sette sin lit til de politiske partiene som har styrt Sverige inn i tragedien. Da kan man virkelig lure på om vettet har rent ut i samme tempo som innvandrerne har rent inn.
Når vi så leser at norsk politi i sin trusselvurdering for 2023 forventer mer av svenske tilstander i Norge, ved at «aktiviteten fra svenske gjengkriminelle på norsk jord er blitt synlig» det siste året, da er det på tide at vi innser at det som skjer i vårt naboland vil komme hit. Derfor er det mer enn gledelig at politiet, i høyere grad enn PST, synes å være realitetsorientert. For de har helt rett når de sier at vi ikke har svenske tilstander i Norge, men det skal heller ikke være noen sovepute. Da HRS begynte å påpeke den svært negative kriminalitetsutviklingen i Sverige på begynnelsen av 2000-tallet, ble det blankt avvist; hva var galt med Sverige, liksom? Vi måtte faktisk nærmere 2020-tallet før de fleste, inkludert mediene, innså at begrepet «svenske tilstander» er et begrep med innhold.
Så er spørsmålet: hvordan vil vi at «norske tilstander» skal være? Bør vi i det hele tatt gruble på det – eller rett og slett bare gjøre det stikk motsatte av hva Sverige har gjort?
Sverige sett fra Ungarn
Det kan være mange gode grunner til å se oss selv utenfra, og jeg festet meg ved en tekst som en ungarer har forfattet om Sverige. Ponthus Zsolt Várkonyi tilbrakte syv år som innvandrer i Sverige på 1970- og 80-tallet, og flyttet så hjem til Ungarn igjen.
Várkonyi har åpenbart latt seg provosere av at svenske politikere, vi kunne inkludert hele Vest-Europa og EU, i skarpe ordlag kritiserer Ungarn for deres nasjonalisme – en nasjonalisme som utelukkende anses som negativt, for positiv nasjonalisme skal ikke eksistere i en forherligende globalisering. Ungarn må tåle merkelapper som «udemokratisk», «diktatorisk», «autokratisk», «patriarkalsk», «kvinnefiendtlig», «homofob», «nazistisk», «rasistisk» og «antisemittisk», sier Várkonyi, men hvordan står det så til med avsenderen?
Han viser for eksempel til påstanden om at Ungarn er et ufritt samfunn med ufrie og ensidige medier. Det mener Várkonyi er en rimelig absurd påstand idet over 90 prosent av det svenske journalistkorpset består av venstreliberale og at det i Sverige ikke finnes regjeringskritisk TV, radio eller presse i egentlig forstand. Ifølge han er denne andelen i Ungarn på om lag 50-50. Men det er klart, det vil neppe det «det venstreliberale journalistkorpset» finne på å sjekke.
Várkonyi analyse av hvordan Sverige er havnet der har mye for seg. Han viser til at det svenske samfunnet hadde stor suksess og dermed velstand frem til 1980-tallet. «Staten var solidarisk, som innbyggerne, og tok seg av sine syke, arbeidsledige og eldre. Siden staten var god, måtte også statens representanter – politikerne og byråkratene – være like gode, solidariske, ærlige og samvittighetsfulle. Staten, politikerne og byråkratene ville svenskenes beste, ingen hadde mistanke om noe annet.»
Kanskje var det akkurat denne velstanden og harmonien som fikk svenskene til å «føle seg ukomfortable», sier Várkonyi. «Svensken hadde rett og slett dårlig samvittighet fordi han var så rik og velstående», så da hadde «man en moralsk plikt til å hjelpe andre land og folk».
Så begynte det store sosiale eksperimentet: hvordan kunne åtte millioner svensker redde hele jorden med åtte milliarder innbyggere? Det måtte jo være en god idé: bli solidarisk med hele verden, bli solidarisk med åtte milliarder mennesker! Snart merket man seg likevel at utenlandsk bistand og tilskudd på «fjuttiga» milliarder ikke lenger var nok. Så Sverige startet med masseinnvandring. Man begynte å importere hele verdens problemer og konflikter inn i sitt eget hjem. Med dramatiske konsekvenser for svensk samfunn, kultur og mennesker, hvilket man omsider kom til å erfare.
Denne veien vil ikke Ungarn ta, som har en helt annen historie enn Sverige (Várkonyi forteller også litt om ungarsk historie), ikke minst de erfaringer landet gjorde under 150 år under islamsk styre. For islam og kristendom er uforenelig, fastslår Várkonyi, noe han mener svenskene bare er begynt å oppleve.
Kålen og geita
Várkonyi mener at svenskenes veivalg oser av naivitet, og nå trer ulempene frem i all sin gru.
Fordelaktige egenskaper som den svenske velferdsstaten bygde på – solidaritet, kollektivisme, godtroenhet, fred, ærlighet og flid – har plutselig blitt ulemper. Svenskene hadde i sin naivitet trodd at den svenske modellen byr på et så vakkert forbilde for de «nyankomne» at de ville konkurrere med hverandre om å forvandle seg til ekte svensker, med kultur, skikker og alt. Men det motsatte har skjedd. Hårfarge, øyne og hudfarge kan ikke endres. Innvandrerbarn, født i Sverige og flytende i svensk, er de som kjenner på komplekser og hat mot den blonde og hvithudede svensken. Så i stedet er det innvandrerne som presser svenskene til å endre og tilpasse seg, akseptere innvandrernes religion, vaner, verdier, kvinners syn og samfunnsoppfatning – inkludert vold som et middel til å løse konflikter. Kålen har spist opp geita, sier han.
Og den glupske kålen har også spist opp geita i Norge. Det er ingen ende på alle tiltak som må settes i gang for at innvandrergrupper skal kunne finne seg til rette her. Som Oslo Aps «kjønnsperspektiv», som først og fremst omfatter ikke-vestlige innvandrerkvinner, eller kritikken som stadig vekke rettes mot blenda-hvitt det ene eller andre, sist nå regjeringen og regjeringsapparatet – og da er det ikke polakker som etterlyses. Eller at Norge – anført av utenriksminister Anniken Huitfeldt (Ap) – skal samarbeide med ingen ringere enn den islamske terrorstaten Pakistan om å bekjempe «islamofobi» verden over.
Vi får håpe kålen også evner å slukke lyset som sistemann.
Hele Ponthus Zsolt Várkonyis tekst kan leses hos Fria Tidar.