Noen få reindriftssamer på Fosen har gitt regjeringen Støre det største problem siden tiltredelsen i oktober 2021 – selv om denne regjeringen ikke overhode har ansvar for at problemet har oppstått. Det er det tidligere regjeringer som har. Men uansett hva dagens regjering gjør for å løse problemet, vil regjeringen få en alvorlig ripe i lakken og tape på det.
Hvorvidt det er mulig for reindriftsnæringen på Fosen å sameksistere med 151 vindturbiner som kan forsyne hele Trondheim med elektrisk kraft, kan sikkert diskuteres. Det som er alvorlig, er at Høyesterett i plenum har konstatert at vindturbinene utgjør et vedvarende brudd på reindriftssamenes menneskerettigheter fordi det hindrer deres kulturutøvelse. For ingen andre enn samer kan drive reindrift, det er en del av deres kultur og kan derfor ikke betraktes på samme måte som andre typer husdyrhold.
Man kan være enig eller uenig i domsresultatet, men en dom fra Høyesterett skal alltid legges til grunn, inntil Høyesterett sier noe annet. Det gjør nok ikke Høyesterett i denne saken i og med at den er avsagt i plenum, det vil si at alle dommerne har sagt seg i enig i dommen – ikke bare fem av dem som vil være det vanlige.
Og brudd på menneskerettighetene ser HRS alltid alvorlig på – uansett hvem som rammes og uansett hvem som har ansvaret for det.
Hvordan havnet vi her?
Det er mange grunner til det. For det første – samer anses som «urfolk». Det finnes ingen klar definisjon på «urfolk», men Store norske leksikon har forsøksvis uttalt følgende:
Urfolk er et folk med tilhold i en region fra før denne ble kolonisert av eller innlemmet i en stat dominert av andre folkegrupper.
Det er altså ingen betingelse at folkegruppen var den første til å bosette seg i det som etter hvert ble til nasjonalstaten Norge, noe samene ganske sikkert ikke var. Det holder å konstatere at de i dag er en kulturell minoritet i dagens Norge, som er dominert av den norske majoritetsbefolkningen. Og det utløser en del rettigheter.
I Norge ble samene anerkjent som urfolk rundt 1980. Dette ble lovfestet da Norge den 19.06.1990 som det aller første land ratifiserte dvs. gjorde til norsk lov, ILO-konvensjon 169 om urfolk og stammefolk i selvstendige stater.
Det er kun 24 land som har ratifisert denne konvensjonen. Av de nordiske land har kun Norge og Danmark gjort det – Danmark under henvisning til eskimoene på Grønland som er under dansk overherredømme, men som har en høy grad av indre selvstyre. Konvensjonen berører derfor ikke Danmark direkte.
Sverige har til tross for press fra FN nektet å ratifisere konvensjonen, hovedsakelig på grunn av de rettighetskollisjoner Sverige antok ville oppstå dersom samenes bruksrett til grunnen kom i strid med grunneiers egne rettigheter. Finland har inntatt samme standpunkt som Sverige og har heller ikke ratifisert ILO-konvensjon 169.
Hovedinntrykket etter gjennomlesning av ILO-konvensjonen er at de som tilhører en folkegruppe anerkjent som urfolk skal positivt særbehandles på alle områder som er knyttet til utførelse av deres kultur og levemåte. På alle andre områder i samfunnet skal de ha minst like store rettigheter som den øvrige befolkning. Likebehandling er altså ikke nok. Slikt kan det fort oppstå gnisninger av.
I tillegg til dette er samenes rettigheter som urfolk grunnlovsfestet ved at følgende bestemmelse er inntatt i §108:
Det påligger statens myndigheter å legge forholdene til rette for at den samiske folkegruppe kan sikre og utvikle sitt språk, sin kultur og sitt samfunnsliv.
Og på toppen av det hele har Norge vedtatt en egen menneskerettslov der Den internasjonale konvensjonen om sivile og politiske rettigheter med protokoller er inntatt.
Artikkel 27 i denne konvensjonen lyder som følger:
I de stater hvor det finnes etniske, religiøse eller språklige minoriteter, skal de som tilhører slike minoriteter ikke nektes retten til, sammen med andre medlemmer av sin gruppe, å dyrke sin egen kultur, bekjenne seg til og utøve sin egen religion, eller bruke sitt eget språk.
SSB anslår at rundt 40 prosent av Norges areal er å betrakte som samisk reinbeitedistrikt. Når vi vet fra Høyesteretts dom at reindrift for samer ikke er en næringsvei – det er utøvelse av deres kultur, og når vi ser hvor sterk beskyttelse Norge har gitt samene både gjennom særlover og tilslutning til internasjonale konvensjoner, kan problemene som har oppstått på Fosen oppstå i store deler av Norge.
Har det gått for langt?
I Norge fører vi ikke noe register over etnisitet, så vi vet ikke hvor mange samer som bor her. Det eneste vi vet er at i 2019 var det litt over 18.000 innmeldt i samemantallet, men der er listen veldig lav for å bli inkludert. Det holder at minst en av oldeforeldrene snakket samisk, og du selv erklærer at du føler deg som same. Da får du stemmerett til Sametinget og kan kalle deg same, med de konsekvenser det har.
Av disse 18.000 samene er det ca. 3.000 som driver med reindrift, med rundt 215.000 dyr. De øvrige driver med alt mulig annet, blant annet fiske og fangst, noe sjøsamene har livnært seg av i generasjoner. Da blir spørsmålet om ikke fiske og fangst også en del av deres kulturutøvelse, og som sådan en menneskerett å kunne fortsette med uhindret.
Samtidig vet vi at særlig reindriftssamenes rettigheter i Finnmark i stadig større grad begrenser utnyttelsen av landarealet gjennom etablering av og styringen av «Finnmarkseiendommen» (FeFo) som ble etablert i 2006 etter at Statskog overførte all sin grunn i Finnmark til en ny enhet som skulle ledes av et styre bestående av tre representanter fra fylket og tre fra Sametinget. FeFo omfatter 95 prosent av all grunn i Finnmark, inklusive kystlinjen. Og styret i FeFo stiller seg stort sett negativ til all næringsutbygging som krever at FeFos areal blir begrenset av en eller annen type utbygging.
Man kan mene hva man vil om oljeboring i nord og elektrifisering av Melkøya ved Hammerfest, men dette krever uansett mye strøm. Og dette krever igjen at det bygges en ny høyspentlinje fra Skaidi ved Alta til Hammerfest. Men denne linjen vil passere reinbeiteområder, og etter Fosendommen vil selvsagt reindriftsnæringen hevde at etablering av denne linjen er et brudd på reindriftsamenes menneskerettigheter. Melkøya vil da ikke kunne elektrifiseres, men kan selvsagt fortsatt drives med gasskraftverk. Verre er det at Wistingfeltet i Barentshavet da ikke kan utbygges, fordi dette er et oljefelt med lite gass. Dette er derfor helt avhengig av strøm fra land.
Samtidig vet vi at dagens reindrift er en økonomisk katastrofe, og at mesteparten av inntektene fra reindriften består av offentlig tilskudd og rovdyrerstatning. Men det er også klart at synet av reindriftssamer i fargerike kofter og rein i full fart over vidda er et spektakulært syn, og det trekker turister. Det sjøsamene driver med gjør seg ikke like godt på postkort.
Hvor mye skal menneskerettigheter koste?
Vi ser altså at samenes krav om at Fosendommen må medføre fjerning av 151 vindturbiner på Fosen, vil koste staten og skattebetalerne et ukjent antall milliarder kroner og skape strømkrise i Trøndelag. Dommen vil også ligge som et prejudikat for fremtidige saker, det vil si en dom som vil være retningsgivende for senere saker der det blir konflikter mellom reindriftsnæringen og resten av samfunnet. Staten vil spare et betydelig beløp ved å ha en god unnskyldning for ikke å elektrifisere Melkøya, men det vil samtidig koste et 3-sifret milliardbeløp ved at Wistingfeltet ikke kan bygges ut grunnet mangel på strøm fra land.
I motsetning til hva mange mener er det ikke nødvendig å rive vindturbinene på Fosen – det holder for staten å iverksette «avbøtende tiltak». Men dette koster også penger. Dessuten – det er ikke bestridt at 70 prosent av reinsdyrkalvene på Fosen hvert år blir tatt av rovdyr. Det er de samme grupperingene, dvs. venstresiden i norsk politikk og Natur og Ungdom, som krever at vindturbinene fjernes som også går i mot jakt på rovdyr. Man kan derfor med en viss rett si at det ikke er vindturbinene som kommer til å ta knekken på reindriftsnæringen på Fosen, det er det rovdyrene som kommer til å gjøre.
Norsk politikk generelt, og i sær i dette tilfellet, lider av en påfallende mangel på vurdering av konsekvensene av de politiske beslutningene som tas. Der Sverige og Finland satte foten ned for å ratifisere ILO-konvensjon 169, gikk Norge «all in» og var av en eller annen grunn det aller første land til å ratifisere konvensjonen. Det er slik at man mistenker datidens politikere for å foretrekke å kunne sole seg i glansen av at man var først til å støtte opp om samenes menneskerettigheter enn å tenke på hvilke konsekvenser en ratifisering ville få for Norge. Politikerne i Sverige og Finland gjorde det motsatte.
I dag møter regjeringen seg selv i døren. Uansett hva den velger blir det bråk – enten fordi fjerning av vindturbinene vil påføre staten og skattebetalerne et milliardtap og energimangel i Trøndelag, og da får de også en stor del av sine egne velgere i mot seg. Lar de turbinene stå vil samene og støttegrupper på venstresiden lage store problemer, selv om regjeringen måtte finne på noe de vil kalle «avbøtende tiltak». Å tilby erstatning for vinterfôring av rein er et slikt avbøtende tiltak. Om samene sier nei, er det deres valg. Da har staten uansett oppfylt kravene i Høyestrettsdommen.
Det er samtidig viktig å huske at samenes rett til reinbeite ikke er den eneste menneskerett Norge må følge. Norge har også ratifisert FNs verdenserklæring om menneskerettigheter der det i artikkel 23, 1. ledd heter:
Enhver har rett til arbeid, til fritt valg av yrke, til rettferdige og gode arbeidsforhold og til beskyttelse mot arbeidsløshet.
Hvis samene tolker Fosendommen dithen at retten til reinbeite er en menneskerett som går foran alt annet – uansett økonomiske og praktiske konsekvenser – så vil samene tape på sikt. De kan ikke bli hørt med at man skal se helt bort fra de økonomiske konsekvenser forbundet med fjerning av 151 vindturbiner, eller konsekvensene av at 40 prosent av Norge, herunder 95 prosent av Finnmark, skal anses som reinbeite. Da vil flere typer menneskerettigheter stå mot hverandre. Et flertall av samene driver ikke med rein, og vil som alle oss andre ha en jobb å gå til. Man kan ikke nedlegge Finnmark av hensyn til reindriften.
Regjeringen vil tjene på å sette foten ned og si klart i fra at turbinene dessverre står der de står, at skaden allerede har skjedd, og tilby de 30 reineierne på Fosen erstatning for tapt reinbeite. Skaden har skjedd, gjort er gjort. Og ved senere konflikter, for eksempel tvisten om høyspentlinjen mellom Skaidi og Hammerfest, må man gjøre det samme. Reinbeite til noen hundre rein i det området kan ikke stanse utbygging av et helt oljefelt.
I stedet for å vakle og bestille flere utredninger ville det stå respekt av regjeringen om de tok en slik beslutning så raskt som mulig. Bråk blir det uansett, så det er like greit å bli raskt ferdig med det.