I et intervju med Berlingske understreker statsminister Mette Frederiksen at situasjonen er «alvorlig».
– Vi risikerer at vi ikke kan opprettholde den velferden som danskene ønsker, at vi blir mer og mer splittet, at det blir færre og færre som skal passe på de som trenger omsorg eller en god skolegang – at ting rett og slett ikke går opp, sier hun, og fortsetter:
– Det er velferdsstaten slik vi kjenner det som står på spill – forstått på den måten at hvis vi ikke gjør noen store grep, vil det hele bli verre og verre og verre, og da frykter jeg at mange vil velge det private og fravelge fellesskapet.
Er det et dystert svartsinn eller en realitet, dét den danske statsministeren presenterer for det danske folk?
Trendene
Frederiksen trekker fem «megatrender» som ifølge henne utfordrer velferdsstaten.
- Først den endrede demografien. Mot slutten av dette tiåret vil det i Danmark bli cirka 42.000 flere barn under syv år og nesten 110.000 flere eldre på 70 år eller over, noe som i seg selv vil gi økte kostnader på vel 21 milliarder danske kroner i 2030. Og da har hun ikke nevnt kostnadene til den ikke-bærekraftige innvandringen.
- Deretter mangelen på såkalte «varme hender», altså på ansatte til å ta seg av barn, syke og eldre. Forsøkene i fjor på å rekruttere sosial- og helsearbeidere mislykkes, heter det.
- Den tredje trenden er et økende byråkrati. Utgiftene til administrasjon utgjør cirka 16 prosent av alle kommunale serviceutgifter – og beløpet har vokst med cirka 2,5 milliarder danske kroner per år fra 2013 til 2021. (Det samme gjelder for statlig byråkrati, men det er det ikke regnet på enda.)
- Det fjerde handler om et utfordret «samhold» (parallellsamfunn/segregering), der det pekes på at andelen ikke-vestlige innvandrere og etterkommere i dag utgjør ca. 10 prosent av Danmarks befolkning, mens tallet i 1980 var 1 prosent.
- Det femte er at privat velstand i økende grad vil komme fra det offentlige, noe som kan føre til at borgerne ikke møter den servicen i offentlig sektor som de er vant til fra privat sektor.
Hver av disse trendene er kjent i seg selv, men hun understreker at de kommer samtidig – og på toppen av det hele kommer milliardkostnadene til militær opprustning og det såkalte grønne skiftet.
Noe må gjøres, konkluderer hun. Befolkningen kan rett og slett ikke forvente å få både i pose og sekk, det må prioriteres. Det vil regjeringen, bestående av sosialdemokratene, Venstre (vårt Høyre) og Moderaterna (eks-statsminister og tidligere Venstre Lars Løkke Rasmussens nye parti), gjøre ved å iverksette «den mest omfattende frigjøringen av offentlig sektor i velferdsstatens historie».
Hvordan skal så det gå til?
Velferdsstaten 2.0
Det er mildt sagt en «interessant» idé flertallsregjeringen SVM vil i gang med. Å utvikle velferdsstaten versjon 2.0 kan sende denne regjeringen inn i historiebøkene som politiske entreprenører av ypperste klasse – eller de kan ende på en politisk skraphaug som hodeløse høns. Akkurat det skal den danske regjeringen være svært bevisst på, for de er klar over at Rom ikke ble bygget på én dag.
Det første de vil gjøre er altså å sette offentlig sektor «fri», der de starter med kommunene (og regionene). Det betyr at kommunene får mindre penger fra staten, men til gjengjeld skal regjeringen påta seg å fjerne en rekke regler, tilsyn og krav som spiser opp ressurser i kommuneadministrasjonen. Altså må man stole mer på at kommunene selv klarer å prioritere velferdsgoder til sine innbyggere ut fra lokal kunnskap – et tillitsbasert system.
Så angriper de ideen om at alt innen velferdstjenester skal være lik for alle i nasjonal kontekst.
– Velferd har blitt til en slik service som du kan hente fra en automat – et veldig klinisk konsept, sier Frederiksen til Berlingske, og fortsetter:
– Alt skal skrives ned, alt skal kunne påklages i etterkant, alt skal kontrolleres og være underlagt tilsyn. Regjeringens holdning er at det ikke bare har vært bra at man i stor grad lager standarder for alt og alle.
Ergo kan offentlige velferdstjenester bli forskjellig fra kommune til kommune eller regioner, selv om noe skal være det samme for alle, som for eksempel den beste behandling av sykdommer eller at barn skal få skolegang. I denne regjeringens optikk skal velferdstjenester ytes ut fra sunn fornuft og ikke ensidig ut fra regelverk og tilsyn. Frederiksen påpeker at det ikke handler om «frigjøring» av ansvar og resultater, men om å finne en metode til å måle det riktige og gi mer plass til ledelse enn til styring.
Samtidig avvises det at dette er en «teknisk budsjettøvelse». Det omtales som en «stor verdikamp» om hva Danmark vil med sin velferd.
Og hun mangler ikke politisk mot, for omfattende strukturelle reformer, som å slanke byråkratiet, har også vært prøvd i Danmark over mange år uten å lykkes, men «denne regjeringen er klar til å gå meget, meget langt, og denne gangen skal det lykkes», slår Frederiksen fast.
Uansett hvor det ender må dette kunne kalles et risikoprosjekt – som vil ta sin tid.