Nylig sa artisten Carola Häggkvist noen sannhetsord om innvandringen og feigheten for å stå opp for svensk kultur, og dermed var «krigen» igjen i gang. De skinnhellige var ikke nådige i sin kritikk, de fleste krenket på andres vegne og uten at de selv har løftet en finger for verken flyktninger eller et velfungerende flerkulturelt samfunnet. Kravet er at man skal uttale seg på den måten meningseliten i takt har definert – ellers gjøres det krav på unnskyldninger eller det vanker kansellering eller annen sensur.
Hvorfor tillater vi slik kritikk fraværende av argumenter? Man kan være enig eller uenig i Carolas vurderinger, men da må man i det minste klare å redegjøre for hvorfor. Det holder ikke med å slå henne i hartkorn med Jimmie Åkesson og partiet SD, som da indirekte skal bety at hun legitimerer – og normaliserer – fremmedfiendtlighet, er tilnærmet rasist, islamofob og muslimhater.
Carola skjønte straks at hun hadde begitt seg ut i bratt lende uten nødvendig sikkerhetsutstyr, noe hun som artist ikke har råd til. Derfor kom da også beklagelsen, men ikke over hva hun hadde sagt, men ut fra at noen kunne føle seg såret. Mainstream media hadde derimot klart det igjen: lage en personkonflikt av kjente personer. Klikk, klikk, klikk.
Polarisering
Denne kansellerings- eller sensurpraksisen er importert fra USA. Og i den amerikanske bevisstheten, som Jacob Mchangama, direktør i tenketanken Justitia i Danmark, sier i en kronikk i Berlingske, er ytringsfrihet det nærmeste man kan komme en nasjonal sekulær trosbekjennelse i USA.
Men den «nasjonale sekulære trosbekjennelsen» har fått seg en alvorlig knekk, for nå er ikke amerikanerne enige med seg selv om hva som ligger i ytringsfrihet.
En undersøkelse fra Knight Foundation, i samarbeid med Ipsos (publisert i 2022), blant 4.000 amerikanere avdekket at alle anser ytringsfrihet som viktig, men er uenige om hva som er akseptabelt i ytringsfrihetens navn. Problematikken blir mer fremtredende jo mer kontroversielle temaene er, som det i seg selv ikke er noen omforent enighet om, selv om noen temaer har gjort seg sterkt gjeldende de siste årene, eksempelvis (i tilfeldig rekkefølge) innvandring, islam, BLM, Trump, kjønnsdebatten og klima.
Polariseringen i USA er et velkjent fenomen, og meningseliten har «bestemt» at det skyldes eks-president Trump. Men det er neppe hele forklaringen. Mchangama deler gruppene, forenklet selvsagt, i den progressive gruppen som har mest fokus på marginalisere «ikke-akseptable ideer i utdannings-, kultur- og medieinstitusjoner». Her risikerer de – som uttaler seg på en måte som de progressive oppfatter som rasistisk, transfobisk eller på annen måte det som oppfattes som diskriminerende mot enkelte minoriteter – å bli møtt med kampanjer som har til hensikt å utsette dem for sanksjoner som skal forhindre deres muligheter til å spre sitt budskap i etablerte medier, universiteter, forlag eller kulturinstitusjoner.
I den andre leiren har Mchangama puttet de konservative, de som i kampen mot wokeismen tyr til lovreguleringer og ny lovgivning for å demme opp om det mange av dem anser for å være skadelige progressive og identitetspolitiske ideer som bryter ned idealene USA er bygget på.
Sensur
Eksempler fra begge disse «leirene» finnes det mange av. De progressive gjorde nylig sitt beste på Stanford Universitet, ved at jusstudenter og universitetets assisterende dekan for mangfold, rettferdighet og inkludering, spolerte en konservativ dommers (utnevnt av Trump) opplegg og debatt. Dommeren, S. Kyle Duncan, svarte med at den måten å være uenig på ikke vil fungere i en rettssal – selv om det kanskje er dit man er på vei som samfunn.
I forrige uke ved San Francisco State University tvang studenter en foredragsholder som skulle snakke om konsekvensene av transkjønnede i eliteidrett til å forlate sitt eget foredrag, og den kvinnelige svømmeren måtte barrikadere seg i et låst rom i flere timer og ha politieskorte for å kunne forlate universitetet trygt. Det samme universitetet driver også med etterforskning etter at en professor skal ha vist et bilde av Muhammed.
De konservative har også sine «ideer». Mchangama viser til at det mest markante eksemplet finner vi hos Floridas guvernør, Ron DeSantis, som har fremsatt en lov rettet mot offentlige protester i kjølvannet av BLM-bevegelsen, samt den såkalte Stop W.O.K.E Act (Wrongs to Our Kids and Employees, omdøpt til Individual Freedom Act), som forbyr undervisning kan føre til at noen føler skyld, kvaler eller noen form for psykiske plager på grunn av rase, farge, kjønn eller nasjonal opprinnelse. Altså en regelrett synspunktsensur, slik vi kjenner den fra meningseliten, bare her i lovs form. Lovene er blokkert av domstolen.
Med andre ord: den amerikanske kulturkrigen om ytringsfriheten blir utkjempet med sensur, ikke argumenter, konkluderer Mchangama. Hvilket er akkurat samme kurs både Sverige og Norge har tatt, for meningsutveksling har stadig dårligere kår, mens moraliseringen over andre vinner terreng. Selv om takhøyden fortsatt er noe høyere i Danmark, advarer Mchangama likevel:
Den amerikanske utviklingen inneholder også viktig lærdom for danske kulturkrigere, som har USA som et skremmebilde. Mennesket er et innbilsk og selvrettferdig vesen som raskt kan rettferdiggjøre hykleri og dobbeltmoral. For når du først har forestilt deg at trusselen fra «de andre» er så akutt og overhengende at målet rettferdiggjør midlene, har man blitt en del av det problemet en opprinnelig prøvde å løse.