Demografi

Britene med opprør mot ødeleggende konvensjoner

Britene har fått nok av trafikken med migranter over Den engelske kanalen. Regjeringen anført av Rishi Sunak vil gå til kamp mot menneskerettighetsdomstolen Strasbourg som ved dom hindrer dem i å sende migrantene til Rwanda. Dersom Storbritannia ignorerer domstolen kan dette utløse at andre europeiske nasjoner også tar kontroll over nasjonal innvandringspolitikk.

Situasjonen i Den engelske kanalen er at absurd skue med de små båtene stappfulle av «flyktninger» fra Frankrike til Storbritannia. Man skulle jo nesten tro det var krig i Frankrike, men som kjent, det er det jo ikke. Det hele handler først og fremst om økonomi: Det er viden kjent at den svarte økonomien er stor på de britiske øyene, og migrantene søker seg til jobber i det svarte markedet som typisk er drevet av ikke-vestlige innvandrere. Det er altså blitt parallelle, lukkede samfunn i Storbritannia med parallelle økonomier.

I fjor var det desidert flest albanere (16.000) som ankom Storbritannia i småbåter. Mer talende om hvor meningsløs situasjonen er, skal man lete lenge etter, og i forrige måned sendte statsminister Rishi Sunak ut dette signalet: alle som forsøker å ta seg i små båter til de britiske øyene vil automatisk bli nektet asyl. De skal fraktes til et tredjeland, typisk Rwanda, og de utestenges på livstid fra Storbritannia, sa Sunak.

Jurister setter seg over politikerne

Diskusjonen har lenge gått om britene skal sende migrantene – tusener på tusener – videre til leire i Rwanda der de skal få asylsøknaden behandlet. De som eventuelt får opphold, skal da begrenses til opphold i Rwanda. Selvsagt har denne planen skapt skarp kritikk fra aktivistiske NGO-er, intellektuelle globalister og venstesidens politikere. Like fullt fikk den konservative regjeringen tilslag på hjemmebane for å sette planen ut i livet. Da det første flyet stod klar til avreise i fjor, ble det stoppet på rullebanen av en kjennelse fra Menneskerettighetsdomstolen i Strasbourg.

Det var altså jurister i Strasbourg som satte seg over den nasjonale britiske politikken. Jurister har dermed plassert seg i overdommer-stolen, den overkjører både politisk vilje og folkets vilje, for i Storbritannia er det et flertall av befolkningen som har fått nok av at hoteller fylles opp av migranter uten beskyttelsesbehov, dertil på skattebetalernes regning.

Storbritannia vil nå gjøre alt for å ta kontroll over nasjonal politikk. Etter dommen i Strasbourg har det ulmet blant de konservative i parlamentet, glør som nå har tatt fyr med statsministerens velsignelse. Bakteppet er ikke minst at landet befinner seg i en dyp økonomisk krise, inflasjonen er høy og helsevesenet er sprengt. Landet er med andre ord på knærne.

Derfor vil Sunak nesten for enhver pris ha stoppet menneskesmuglerne som sender tusener på tusener av migranter over kanalen. Sunak viser fingeren til Menneskerettighetsdomstolen og sier at migrantene skal sendes til Rwanda. Det er ikke noe mer å diskutere, ifølge statsministeren med indiske røtter. På onsdag denne uken tilsluttet Sunak seg opprøret blant konservative parlamentsmedlemmer. Det vil nå bli lagt frem et nytt lovforslag for å virkeliggjøre planen om Rwanda.

Ny migrasjonskrise seiler opp med styrke

Allerede i februar luftet Sunak et ønske om å trekke Storbritannia ut av Den europeiske menneskerettighetskonvensjonen dersom Strasbourg fortsetter å nekte de britiske øyene å føre egen politikk på innvandringsfeltet.

Det nye lovforslaget vil gjøre det mulig for innenriksminister Suella Braverman å ignorere eventuelle påbud fra Menneskerettighetsdomstolen og andre europeiske dommere.

Hvis dommerne i Strasbourg igjen vil stoppe fly med asylsøkere som skal flys til Rwanda, så kan Suella Braverman overkjøre Strasbourg, og også nasjonale jurister «med mindre det er fare for alvorlige og irreversible skader», skriver britiske medier som BBC og DailyMail.

Europa står midt i en ny migrasjonskrise som etter erfaring vil øke i styrke nå når vi har gått inn i sommerhalvåret.

Innenriksminister Braverman er like bestemt som Sunak på å gjennomføre den nye politikken, en politikk som kan smitte over på andre vesteuropeiske land. Ser vi et Europa som kan være i ferd med å reise seg og ta kontroll over egne nasjoner og grenser? Det er lov å håpe, i det minste.

Den korte avis