Teksten til Geir Johannesen er personlig, understreker han, og han ønsker heller ikke at skolens navn skal opplyses, siden både ledelse og ansatte er skiftet ut siden han gikk av med pensjon.
—For ordens skyld har jeg historie som hovedfag og engelsk, kunsthistorie og religionshistorie som mellomfag. Jeg har undervist i engelsk, historie, samfunnsfag og religion, sier lektoren, som underviste ved den samme skolen fra 1984 fram til 2014.
Herfra og ut er Johannesens egen tekst som vi var så heldige å få gjengi i sin helhet:
Det oppsto et maktvakuum
Min videregående skole var en av de bedre skolene i Oslo de første tiårene av min yrkeskarriere.
Utdanningsetaten i Oslo har kunnskap om hvor mange poeng fra grunnskolen elever må ha for å ha sjanse til å bestå de ulike studieretningene i videregående skole. Likevel slipper de elever inn i videregående som de vet det vil gå galt med. I tillegg later man som man er bekymret for at det er stort frafall i videregående. For de svake elevene er dette oppbevaring. Jeg har hørt det sagt med rene ord at det viktigste er at elevene har et sted å gå hver dag, slik at de ikke blir kriminelle. Det er allikevel fullt mulig å kombinere en kriminell karriere med det å være elev i skolen. Jeg har hatt flere elever som har vært aktivt utøvende kriminelle, samtidig som de har vært elever.
En annen ting som gjør problemene større, er stykkprisfinansiering. Pengene følger eleven. Dette var en av Carl I. Hagens kongstanker, og som ser ut til å ha fått alminnelig politisk aksept. Elevene telles to ganger i året, i begynnelsen av oktober og i begynnelsen av februar, og vi får penger for hvor mange elever vi har på det tidspunktet. Dette fører til at elev som åpenbart har kommet på en studieretning hun ikke burde ha valgt, vil skolen prøve å holde på fordi det blir tap hvis hun begynner på en annen skole. En elev som bråker og forstyrrer undervisningen for andre, vil man også holde på.
Elever som kommer fra premoderne, patriarkalske samfunn klarer ikke den gemyttlige tonen som er fremherskende mellom norske elever og lærere. De opplever ikke norsk normsetting som seriøs normsetting i det hele tatt. I klasserommet blir det et maktvakuum, som de ekspanderer inn i.
Gradvis tilvenning til meningsløshet
Nylig ble en bekjent av meg drept i en ulykke. Han arbeidet i et statlig selskap og hele avdelingen hans møtte i begravelsen. To av lederne kom med minneord, og mens jeg satt på benken i kirken gikk det opp for meg at det finnes arbeidsplasser der du samarbeider med intelligente mennesker som har samme mål som deg. Der ingen er frekke, arrogante, nedlatende eller kommer med trusler. Der du ser konkrete resultater av arbeidet ditt. Det gikk opp for meg at i løpet av flere år hadde jeg gradvis vent meg til en jobb som framsto som mer og mer meningsløs.
Jeg var ikke den eneste som hadde fått nok. En ung kollega fra Balkan, et naturtalent i klasserommet, fikk et doktorgradsstipend og forsvant. Hun hadde ikke til hensikt å kaste bort livet sitt med «å undervise folk som er for dumme til å skjønne noe».
Miljøarbeideren vår sluttet, og den ene rådgiveren fikk jobb på en sentrumsskole. Skolen har, i løpet av de siste årene hatt et generasjonsskifte. De unge kommer ofte inn i vikariater og midlertidige stillinger, og kan ikke være kritiske siden de er avhengige av gode referanser for å få fast jobb.
Så jeg løste problemet på egen hånd. Å gå av med AFP (avtalefestet pensjon, min anm.) før fylte 65 medfører et betydelig kutt i inntekt, men ved å selge et hus, som hadde hatt god verdistigning, og kjøpe et småbruk langt ute på landet, lot det seg gjøre. Så her er jeg på en liten plass med kone, to hester og tre hunder og fortsatt fullt arbeidsfør. Men, som min personalansvarlige sa, da jeg fortalte henne at det var på grunn av undervisningsforholdene at jeg ga opp – «da er det kanskje like greit at du slutter».
Jeg vil organisere mine erfaringer etter tema og illustrere det med selvopplevde historier.
Tidlige erfaringer
Dette støtte jeg på første gang i 1971. Det var den tredje sommeren jeg jobbet på flaskelageret på Nora Fabrikker, nederst i Maridalsveien. Bortsett fra oss sommerjobbende studenter og et par nordmenn, var det bare utlendinger som jobbet på lageret. De kom hovedsakelig fra Jugoslavia og Nord-Afrika.
I 1969 traff jeg den første pakistaneren. Vi sorterte tomflasker sammen. Vi kunne ikke snakke sammen for de eneste ordene de fleste innvandrerne kunne var ord som formann, overtid, spisepause, lønningspose, skattetrekk osv.
I 1971 var det blitt en ganske stor pakistansk kontingent, og vi lærte at utlendinger ikke bare er utlendinger. Jugoslaver var, for eksempel, ikke bare jugoslaver. Noen av dem burde ikke settes i samme etasje for da kunne det bli bråk. Jugoslaver og nordafrikanere var heller ikke uten videre gode venner. Alle passet ikke til det samme arbeidet. Lemping og sjauing hadde ikke jugoslavene noe imot, mens pakistanerne ikke var noe glad i den typen kroppsarbeid. De var imidlertid noen djevler til å sortere tomflasker ved transportbåndet.
I 1971 hadde pakistanerne fått såpass stort ordforråd at enkle samtaler var mulig. En av dem hadde fått brev fra kona i Pakistan som lurte på om han ikke burde få seg en kone i Norge også, siden han bodde alene her. Kameraten min og jeg (som begge hørte hjemme på venstresida og var for likestilling) lurte på hva han ville gjøre hvis kona skaffet seg et mannfolk i Pakistan.
«Da jeg skyte den kone!» Så fikk vi høre hvordan de så på oss nordmenn. Alle norske kvinner er horer. De kler seg som horer (husk dette var i miniskjørt-tiden), de oppfører seg som horer fordi de går ut uten mannlig anstand, alene eller sammen med venninner, og når de ikke vil ligge med pakistanere, er de rasistiske horer, for de ligger jo med alle uansett. Vi menn fikk også høre det. Norske menn var ikke ordentlige menn for de fant seg i alt fra konene sine. De kom hjem fra arbeidet og aksepterte at kona ikke hadde gjort husarbeid, ikke hadde laget middag eller til og med ikke var hjemme i det hele tatt. «I Pakistan en slik kone slutte med en gang.»
Vi innså at dette var hva man kaller en kulturkollisjon. De foraktet oss og vi så på dem som mannssjåvinistiske griser.
– Vi har tatt over
Men så går det seg til, ikke sant? For en to år siden (jeg husker godt episoder, men kan være noe vag på akkurat i hvilket skoleår de skjedde) hadde jeg samfunnsfag i en klasse videregående kurs elektro. Da fortalte jeg denne historien for å illustrere at det ikke bare er nordmenn som har fordommer mot utlendinger. Responsen kom unisont fra muslimene, som utgjorde flertallet i klassen: «Alle norske jenter er horer!» Fra de er 13 ligger de med alle, mente de. At det kunne virke krenkende på de norske klassekameratene eller på meg, var ikke en tanke som streifet dem. For dem var dette et objektivt faktum. Imidlertid var det ikke noe hinder for at de kunne ha norske jenter som kjærester.
«Muslimene skal ta over Norge?»
Nei, dette kommer ikke fra Frp eller Pegida, det er hva jeg flere ganger har hørt muslimske innvandrere si til sine norske medelever.
Det ble sagt oftere før årtusenskiftet enn nå.
Det jeg husker best var en pakistansk elev i en klasse videregående kurs, tømrere. Han var en i særklasse usympatisk elev som høyt og tydelig forkynte for klassen: «Nå har vi tatt over Grønland og det neste blir Groruddalen.» Dette var i 1995, for han hadde en kommentar til klassen i forbindelse med at den norske fotturisten Hans Christian Ostrø ble kidnappet og halshugget i Kashmir. «Dere nordmenn liker ikke at vi pakistanere kommer hit, men bare se hva vi gjør med dere hvis dere kommer til vårt land!»
I de siste årene har jeg ikke hørt noe slikt, for innvandrerne har faktisk, langt på vei, tatt over Groruddalen, og det er ingen norske elever igjen som de kan triumfere over i klassene.
Muslim er muslim verst
Muslimer er ikke enige om alt. Det er ofte ekstremt fiendtlige holdninger mellom dem basert på om de er shiaer eller sunnier eller hvilket land de kommer fra.
Det er samfunnsfag i videregående kurs på elektro, en pakistansk elev tar ordet:
«Lærer, vet du hvor Tøyengata er?»
«Naturligvis, vet jeg det, jeg er jo født i Oslo.»
«Vet du, det var et skikkelig bra sted, det bodde bare pakistanere der, ordentlig bra strøk. Nå har somalierne flyttet inn og ødelagt alt. På venstre side når du går ned til Grønland, det henger somaliere på alle hjørnene, de er kriminelle, ingen jobber og de bare tygger khat!»
En dag går jeg gjennom korridoren i administrasjonsbygningen. En kollega, som har en klasse allmennfaglig påbygging jeg har vært vikar i, står utenfor rektors kontor med en pakistansk elev som har vært i slåsskamp med en kurdisk medelev. Jeg overhører da eleven forklarer seg: «Men du må jo forstå at en god kurder er en død kurder!» Dette ble sagt i alvor og var ikke ment som en spøk.
Av og til er det mer humoristisk. Det er tredje klasse allmennfag, jeg er historie- og religionslærer og kontaktlærer. Det er annen termin. Klassen har lyst til å dra på tur og jeg ber om forslag. Danskebåten blir foreslått. Før jeg rekker å komme med motforestillinger, roper en pakistaner: «Nei, nei! Somalierne kommer bare til å kapre båten!» Til og med somalierne lo av det.
«Er det forbudt for muslimer å snakke sant?»
Dette er et spørsmål jeg fikk fra en kollega etter at han hadde hatt en tildragelse med en elev.
For ordens skyld, alle snakker usant fra tid til annen, og slett ikke alle muslimer er løgnere. Jeg har hatt noen sterkt religiøse elever som jeg har sett på som tvers igjennom pålitelige, men det er en erfaringssak at det lyves mer blant muslimer. En pakistansk elev fortalte at han hadde vært hjemme i Kharian i ferien og blitt spurt om hva forskjellen på Pakistan og Norge var. Han hadde svart at det var ganske likt, bortsett fra at i Norge løy man ikke og alle betalte skatt. Dette ble bekreftet da jeg så NRKs Noman Mubashirs tv-program om en reise i Pakistan. Han snakket med en eldre mann, som hadde flyttet tilbake etter å ha gått av med pensjon. På en måte syntes han det var bedre i Norge; folk løy ikke hele tiden.
Jeg har lurt på hva årsaken er til dette. De muslimske elevene er under ganske intens sosial kontroll fra familie hele tiden, og det å lyve kan være en grei måte å vri seg unna problemer på.
Jødene har skylda
For lenge siden, tilbake på 80-tallet en gang, da vi hadde nesten bare norske elever, ble jeg kontaktet av en ung, pakistansk mann fra en av de pakistanske moskéene. Han ville gjerne komme og rette opp noen av de vrangforestillingene nordmenn hadde om islam.
Greit nok, jeg slapp ham til, han fortalte og elevene hørte på. Til slutt dro han fram en bok som han viste til elevene. Denne boken var det ulovlig å gi ut i Norge fordi den fortalte sannheten om den jødiske verdenssammensvergelsen. Det var en engelsk oversettelse av Sions Vises Protokoller.
Jeg har fortalt dette til andre lærere et par ganger når jeg har vært på kurs, og reaksjonen er alltid den samme – det blir en veldig ubehagelig taushet mens folk tenker på noe å si som kan skifte temaet.
Jødehat er så utbredt blant muslimer at de ikke er klar over at det ikke er helt gangbart i Norge. Jøde er blitt et vanlig skjellsord, og det kan vi takke muslimene for. Den mest bisarre oppfatningen er at Hitler var jøde. Denne ideen er så utbredt at den dukket opp i hver eneste historieklasse jeg har hatt. Siden dette er noe alle vet i deres eget miljø, er det nesten umulig å komme forestillingen til livs.
Muslimer innrømmer ikke noe. Skyld og ansvar skyves alltid over på andre. Umiddelbart etter 11. september 2001 var det mange positive reaksjoner blant muslimske elever. Flere uttrykte at de var stolte over gjerningsmennene. Så fant man ut at det ikke er populært å si slikt i Norge og konspirasjonsteoriene tok over. De egentlig ansvarlige er jødene, CIA, George Bush, Illuminati og så videre.
Jødene står bak det meste.
Det er januar 2005, vi har nettopp begynt på skolen etter juleferien. Jeg slo av en prat med en elev i vestibylen, og samtalen kom inn på tsunamien 2. juledag. Han lurte på om ikke Israel sto bak den. Jeg ga uttrykk for at det var en interessant tanke, og lurte på hvordan de hadde fått til det. Det var han ikke sikker på, men han trodde kanskje at en atombombe på havbunnen kunne ha gjort jobben.
I religionsfaget er det vanlig å starte med å se på de ulike religionenes utbredelse og størrelse. For mange muslimer er det et sjokk å finne ut hvor få jøder det er i verden. «Hvordan kan de styre alt når de ikke er flere?» Da må jeg tilstå at jeg har tillatt meg å spørre: «Ja, hvordan kan det ha seg at 15 millioner jøder styrer verden, mens 1,5 milliarder muslimer ikke får det til?» Men det får jeg ikke noe svar på.
– Skal jeg betale skatt til nordmenn?
Denne replikken kom fra en pakistansk gutt i en klasse videregående, elektronikk, som jeg hadde både i engelsk og samfunnsfag. Familien hans kjørte drosje og det var akkurat på dette tidspunktet at den store saken med trygdejuks og skatteunndragelse blant pakistanske drosjesjåfører ble kjent. Eleven fortalte om hvordan en drosjeeier hadde havnet i politiets søkelys og dermed hadde bestemt seg for å fortelle alt han visste, fordi han ikke kunne tenke seg å gå ned alene for noe alle gjorde. «Han er en skam for Pakistan!» Ikke fordi han var økonomisk kriminell, for det er helt i orden, men fordi han samarbeidet med politiet.
Mange nordmenn er ikke klar over hvor premoderne samfunn de fleste muslimske innvandrerne kommer fra.
En annen pakistansk elev fortalte at der hvor han kom fra, hadde alle tjuvkoblet seg på nettet og ingen betalte for strømmen. Det finnes ingen samfunnsånd, ingen identitet med noe utover egen familie og klan.
Tamilske innvandrere står lenger i arbeidslivet enn gjennomsnittet i Norge, mens de fleste muslimene har kortere arbeidskarrierer. For noen er dette planlagt. En indisk muslimsk gutt forklarte for gruppa i sosialkunnskap (programfag i VG3) hvordan han hadde tenkt å arbeide tre-fire, til nød 10 år, før han fikk yrkesskade og ble uføretrygdet. En annen elev kom bort til meg etter en time og ba om råd. Han hadde skaffet seg en kveldsjobb to dager i uken, men syntes at det ble vel slitsomt, så han lurte på om han ikke burde sykmelde seg. Jeg spurte om han hadde kontrakt på arbeidsforholdet og det hadde han. Så innvendte jeg at man ikke bare kunne sykmelde seg hvis man ikke var syk. Han så mildt oppgitt på meg, som kunne være så tett. «Du går bare til den somaliske legen på senteret.» Etter det ble jeg oppmerksom på attester denne legen skrev ut. Han sjenerte seg ikke for å skrive en attest der han bekreftet at en elev hadde vært syk tre uker før datoen for konsultasjonen.
Det var siste time før tredjeklassene fikk vite hvilke fag de skal opp i til muntlig eksamen. Jeg gikk gjennom eksamensreglement og svarte på spørsmål.
«Hva skjer hvis jeg blir syk på eksamen?»
«Da må vi ha en attest fra lege datert samme dag, så blir du trukket ut på nytt og må gå opp til høsten.»
«Det er ikke noe problem, for jeg har pakistansk fastlege.»
Pakistanske gutter og vold
I år 2000 hadde jeg en opplevelse hvor det gikk opp for meg hvor virkelig annerledes pakistanere er. Jeg hadde samfunnsfag i videregående kurs elektro og vi holdt på med hvilke kanaler vi kunne bruke for å få innflytelse i samfunnet. Det tok først av da jeg skrev «Direkte aksjon» på tavla. Vi fant fram til hva som kunne passe inn under denne overskriften; alt fra demonstrasjoner og underskriftskampanjer til terrorisme. Klassen livnet til.
Baader-Meinhof og IRA hadde de ikke noe forhold til, men Osama bin Laden visste de godt hvem var og han likte de godt. Jeg ville gjerne vite hvorfor. Han slåss for islam. Jeg innvendte at de to angrepene på amerikanske ambassader i 1998 i Tanzania og Kenya hadde drept rundt ti ganger så mange tilfeldige forbipasserende som amerikanere og vi måtte regne med at flere av disse var muslimer. Denne innvendingen gjorde ikke noe inntrykk. Så tok en pakistansk gutt ordet: «Osama, han er nesten helt mafia, vet du. Han er en av verdens rikeste og han bruker ikke noe penger på seg selv. Han bor i Afghanistan og har sin egen hær, han kan gjøre hva han vil, og ingen kan ta ham.»
Vi har heldagsprøver og jeg skal følge elever som skriver norsk stil i aulaen ut for lufting. Kvelden i forveien hadde NRK vist «The Untouchables» og de fem-seks pakistanske guttene jeg fulgte ut hadde alle sett filmen, og nå ble den diskutert. De kom raskt fram til at den scenen hvor Capone slår en intetanende mann i hjel med et balltre under et middagsselskap, var høydepunkt i filmen. «Al Capone, han er helt konge.»
Disse guttene ville nok bli sett på som godt integrert, men av og til får man innblikk i sett verdier som er ganske fremmede og ikke spesielt samfunnsgavnlige.
Hvem er din neste?
Operasjon Dagsverk nærmet seg.
Det banket på døra til klasserommet og to representanter for OD-komiteen ba om fem minutter. Jeg slapp dem til, og de redegjorde for hva årets aksjon gjaldt, et land i Sør-Amerika (jeg husker ikke hvilket). Interessen i klassen var ikke-eksisterende. Da de to hadde gått stilte jeg klassen følgende spørsmål: «For 15–20 år siden var det for det meste norske elever på skolen og deltakelsen i OD lå alltid på over 80%. Nå er det bare elever med innvandrerbakgrunn her, og deltakelsen er så lav at vi i flere år ikke deltok i OD i det hele tatt.
«Hvorfor kan ikke innvandrere ta i et tak for andre?» spurte jeg en gang en klasse. Etter en stund sa en tyrkisk jente:
«Familien min kommer fra Tyrkia og der er det mange fattige, så jeg kunne tenke meg å hjelpe dem.»
«Ingen utenfor Tyrkia?»
«Nei, jeg tror ikke det.»
«Jeg er ikke interessert i Sør-Amerika», sa en annen elev.
«Jeg hadde vært med hvis det hadde vært Palestina», kom det fra en somalisk jente.
Diskusjonen fortsatte litt til. Jeg tror det var 4-5 elever som deltok.
Konklusjonen var for meg at muslimer stiller opp helst for sine egne og bare for andre muslimer. Det er jo ikke annet enn hva Koranen sier: Muslimer er harde mot de vantro og barmhjertige mot hverandre.
Det har ikke noe med islam å gjøre!
Dette skjedde for lenge siden.
Jeg hadde gått over til å gjennomgå islam i form av prosjektarbeid. Elevene fikk utlevert kompetansemålene i læreplanen, de delte seg inn i grupper og ble tildelt hvert sitt mål som de arbeider med og presenterer for klassen. Dette er undervisningen. Jeg, og resten av klassen, kan stille spørsmål, og så får gruppen en karakter. Etterpå får klassen en prøve i alle målene. Dette fungerer greit. Det er ikke noe i islam som er vanskelig å forstå, og det gir en variasjon i arbeidsformer.
Tre pakistanske gutter holdt foredrag om sharia. De tok opp en sak som var i nyhetene akkurat da. En ung kvinne i Nigeria skulle steines fordi hun hadde fått barn uten å være gift.
«Dette har ikke noe med islam å gjøre, det er bare kulturen i landet,» sa den ene eleven.
«Kulturen i landet» var standardunnskyldningen når det skjedde noe som kunne sette islam i et dårlig lys.
Før jeg rakk å si noe, slo en pakistansk jente neven i pulten:
«Hva er det dere sier? Sex utenfor ekteskapet er forbudt i islam! Hvis du er ugift skal du piskes og hvis du er gift skal du steines!»
Det ble en opphetet diskusjon og da det ble tydelig at den ikke kom videre, stoppet jeg dem og sa at siden vi ikke kommer lenger nå, får dere følgende oppgave til neste time: Gå til moskéene deres, legg saken fram for imamen og kom tilbake hit med resultatet. Neste time hadde jenta, typisk nok, gjort den grundigste jobben. Hun hadde xeroxkopier fra Koranen og Bukhari (en autoritativ samling hadither) og det ble slått fast at, jo, sex utenfor ekteskapet var forbudt, og pisking og steining var straffen som hadithene foreskrev. Det ble også en liten diskusjon om ikke egentlig 100 piskeslag også var å regne som en dødsstraff.
Etter timen pratet jeg litt med jenta, og sa at hva som står i Koranen vel har større vekt en hadith. Hun så alvorlig på meg, og sa:
«Imamen sa at alt dette er Guds ord, og hvis jeg ikke tror det, er jeg ikke muslim.»
Jeg kom til å tenke på akkurat det her om dagen da jeg så (i en eller annen nettavis) Shoaib Sultan ironisere over nordmenn som trodde de skjønte noe bare fordi de hadde lest Koranen, Sira og noen hadither, men ikke var klar over at disse kildene slett ikke var like normative. Det kan man si utad, men innad er både Koran og hadithene Guds ord.
Men muslimske elever vet ikke så mye om islam. Få av dem kan arabisk og man skal helst ikke lese Koranen i oversettelse. En shiamuslimsk elev fra Irak – og virkelig en fin fyr – sa at arabisk er morsmålet hans, men han skjønner ikke Koranen. Han sa også at slik araberne holdt på 600-tallet, der de minste uoverensstemmelser utløste krig, kan vi ikke holde på i dag.
Ikke vet de så mye om Profeten heller. De kan hele historien om Muhammeds oppvekst og historie i Mekka fram til hijra, men så er det stopp. De siste årene jeg underviste i religion, ga jeg beskjed om at av pensum de måtte kunne skulle de kjenne til Profetens biografi, med hovedvekt på de 10 årene i Medina. På prøven fikk de bare spørsmål om hva som skjedde i Medina. Da fortalte de om Mekka, men var ellers helt blanke.
Men noen vet, men lyver. En somalisk jente, som var ganske oppegående, sa at Profeten ikke hadde noe imot jøder. Den syntes jeg ikke at jeg kunne la gå, så jeg sa at, ifølge biografen Ibn Ishaq, som er vår eneste kilde, var det tre jødiske stammer i Medina. Profeten jagde vekk først den ene, så den andre og den tredje stammen som samarbeidet med Mekka, der ble alle mennene halshugget, og kvinnene og barna tatt som slaver.
Hun protesterte, og jeg spurte om hun hadde lest Ibn Ishaq. Ja da, det hadde hun. Ja vel sa jeg, da vet du at det er slik som jeg sier. Så sa hun, OK, men å bli halshogd, er jo en grei måte å dø på. Jeg lot saken ligge med det, men jeg har tenkt mye på det etterpå, for dette er ikke enestående. Når muslimer sier at et eller annet ikke har noe med islam å gjøre, skal man ikke uten videre tro dem, for de vet ofte bedre.
(Illustrasjonsfoto: HRS)