I juli 2018 ble flertallet av medlemslandene i FN enige om et endelig utkast til en «Global Compact for Migration» (GCM), en global avtale om innvandring, med undertittelen «Global Compact for Safe, Orderly and Regular Migration», altså en avtale om en «trygg, velordnet og regulær innvandring».
At det er snakk om en avtale var ikke Solberg-regjeringen, som sluttet Norge til GCM, enige i. De påsto hardnakket at det verken var noen internasjonal traktat, konvensjon eller avtale som forhindrer nasjonal selvråderett. Det var (bare) en «plattform» – ingenting var bindende, het det.
EU så redningen i FN-avtalen
Den gangen var vi nokså sikre på at var det noen som ville ta en blåkopi av FNs tankegang, så var det EU-kommisjonen. EU har slitt, og sliter fortsatt, med å få kontroll over asylinnvandringen til Europa. To år etterpå, i 2020, kom EU-kommisjonen med et forslag til en asyl- og migrasjonspakt. Da påpekte EU-kommisjonens leder, Ursula von der Leyen, at «migrasjon er kompleks», men at det gamle systemet (hvilket system?) for å håndtere innvandringen ikke lengre virket (har det virket?). Forslaget skulle således «presentere en ny begynnelse».
Kommisjonen foreslo et system hvor EU/EØS-landene sammen skal ta ansvar for migrantene som er kommet til Europa ulovlig, såkalte «irregulære migranter» – et begrep som kommer fra FNs migrasjonpakt. Men nå har det seg slik i EU at mindre og mindre blir frivillig, og det het da også fra von der Leyen:
– Det er ikke et spørsmål om medlemslandene skal bidra, men hvordan de skal gjøre det.
Så hvordan har EU kommet frem til at det skal gjøres? Jo, denne «frivilligheten» som EU påberoper seg er i EU-kommisjonens tolkning døpt til «tvungen solidaritet». Det kan ikke tolkes som annet enn en skrittvis tilnærming til FNs migrasjonspakt – og Norge logrer. Den 22. juni i fjor besluttet Støre-regjeringen norsk tilslutning til EUs «midlertidige solidaritetsmekanisme» for middelhavslandene (den såkalte EUs solidaritetserklæring) og tok imot et EU-bestemt antall migranter som ble relokalisert.
At denne var midlertidig handler etter all sannsynlighet om at EU-kommisjonen forslag til en asyl- og migrasjonspakt krever sin behandling i EU-systemet, som tar sin tid, samtidig som EU måtte «gjøre noe» med den illegale innvandringen til Europa. Nylig var da også spørsmålet om ulovlig innvandring over Middelhavet tatt opp til diskusjon i EU-parlamentet. Spørsmålene som ble stilt var blant annet hvordan man skal håndtere denne illegale trafikken og unngå at flere dør under forsøkene på å nå Europa. Bakgrunnen for diskusjonen var ikke minst den rekordhøye registrerte illegale innvandringen i fjor på nesten en million personer (966.000), 50 prosent flere enn i 2021. Dette er det høyeste tallet siden 2016, I år forventes antallet å bli enda høyere.
Mer av det samme – med tvang
Nå har forslaget om en asyl- og migrasjonspakt i EU vært til votering i EU-parlamentet, der et overveldende flertall stemte for, 420 for og 130 mot.
Den «nye» migrasjonspakten innebærer blant annet:
- Økt kontroll ved grensene.
- Raskere sortering mellom de som har gode sjanser til asyl og økonomiske migranter.
- Økt samarbeid med land utenfor Europa.
Men hvordan man skal sikre bedre kontroll med grensene og få til en raskere saksbehandling, fremstår fremdeles som en gåte. Det er jo nettopp dette som har vært problemet hele tiden, uten at man har funnet noen fornuftig måte å gjøre det på. Svaret er antakelig, sammen med økt samarbeid med land utenfor Europa, å pøse på med mer penger. Men for dem som ønsker å ta seg inn i Europa betyr disse pengene ingenting, da må man altså ha systemer på plass for nettopp å hindre at noen tar seg illegalt til Europa og ha solide systemer for retur av grunnløse asylsøknader. Men først må jo asylsøknaden vurderes, og dermed er vi like langt. For hva er «raskere»?
Samtidig heter det at EU-parlamentet forlater ideen om obligatorisk omfordeling som den primære løsningen. Antakelig ble «obligatorisk» et litt for betent ord, så da må det innføres en mykere ordvariant:
- Det etableres en solidaritetspool.
Denne solidaritetspoolen skal hovedsakelig handle om omfordeling av migranter, hvor frivillighet skal være hovedtanken. Videre skal poolen inneholde det EU-kommisjonen kaller «kapasitetsfremmende innsats». Det vil si at medlemslandene bidrar med personell, materiell eller annet som er nødvendig for å avlaste land som er de første mottakerland og hvor asylprosessen skal starte. Det er antakelig her ideen med «raskere» asylvurdering ligger, men det vil neppe hjelpe. For det er reglene for asyl som det er noe riv ruskende galt med, men de vil EU åpenbart ikke røre. Dessuten vil ikke dette forhindre at migranter som har tatt seg illegalt til Europa går under jorda.
Og hvordan står det egentlig til med frivilligheten i denne solidaritetspoolen? Jo:
- Dersom omplasseringen av asylsøkeren ikke kan løses frivillig, vil EU gi hvert land migrasjonskvoter.
Dette er EU i et nøtteskall: vil du ikke, skal du. «Trøsten» er at land kan søke om «rabatt fra migrasjonskvotene» dersom landet har tatt imot mange flyktninger/asylsøkere de siste 10 årene. Men en slik søknad kan det bli lett å si nei til. Og uansett hvordan en snur ov vender på det, handler det om alt annet enn selvråderett for medlemslandene.
SD bryter med regjeringen?
Dermed er samme debatt som med FNs migrasjonspakt i gang igjen, og igjen er det de innvandringsrealitiske partiene som protesterer. De peker på at EUs migrasjonspakt vil tvinge medlemslandene til å ta imot migranter mot sin vilje.
I Sverige er Sverigedemokraterna (SD) rasende og hevder at dette er et brudd med Tidö-avtalen, avtalen SD har med regjeringen. SD-toppen Mattias Karlsson krever at regjeringen skal reagere for å stoppe EUs migrasjonspakt. Regjeringen, bestående av Moderaterna (M), Kristdemokraterna (KD) og Liberalerna (L), står således i et dilemma, for EU-parlamentariker Tomas Tobé (M) har vært med å forhandle frem avtalen, melder SVT.
Karlsson støttes av SD-leder Jimmie Åkesson.
«Vi vil ikke akseptere at svenske velgeres makt over migrasjonspolitikken gis bort», skriver Åkesson på Facebook.
Dermed kan SD bryte samarbeidet med regjeringen.
Statsminister Ulf Kristersson (M) nekter foreløpig å kommentere saken og henviser alle spørsmål til innvandringssministeren.
«Det pågår fortsatt forhandlinger i Ministerrådet, der jeg og regjeringen driver en linje som innebærer ytterligere innstramminger sammenlignet med EU-parlamentets forslag», sier Malmer Stenergard i en skriftlig kommentar til SVT Nyheter, og fortsetter:
«En betingelse for at vi skal kunne støtte en avtale i EU er også at den bidrar til redusert tilstrømning til Sverige.»
Gangen videre i saksbehandlingen etter at EU-parlamentet nå har stemt over lovforslaget, er at det går til EU-rådet. I rådet sitter de ansvarlige ministrene for sine områder, her innvandringministerene. EU-parlamentet og rådet forhandler frem eventuelle omskrivninger. Lovforslaget går deretter til et trepartsmøte (triologimøte) mellom parlamentet, rådet og kommisjonen, hvor det endelige lovforslaget forhandles frem. Det er forventet at det EUs migrasjonspakt skal være på plass innen EU-valget 2024.
Det er god grunn, ut fra tidligere erfaringer, til ikke å forvente særlige dyptgripende endringer i det foreliggende forslaget, særlig ikke etter at det fikk et overveldende flertall i parlamentet. Dermed må Europa belage seg på økt innvandring og EU-kommisjonen kan igjen unnlate å ta ansvar for den illegale innvandringen.
Det er ikke underlig at britene gjør oppgjør med ødeleggende konvensjoner – måtte flere land følge etter.