I morges lå det en e-post fra en leser gjennom mange år på vent da jeg kom på jobb. I e-posten var det lenke til en reklamefilm for DNB, en kort reklamesnutt på knapt et minutt, og leserens vedlagte analyse av reklamefilmen. Noen ganger mottar vi rent konspiratoriske meldinger fra lesere som ser omvendt rasisme like iherdig som de ivrigste antirasistene ser rasisme i spørsmål som»hvor kommer du fra?», men jeg tok likevel en kikk på DNBs reklame for å sjekke.
HRS-leseren har definitivt et poeng. Her er e-posten gjengitt i sin helhet.
Har sett på DNBs reklame «Fra hjem til hjem», og litt videre på hvilke signaler de sender ut. Dere har sikkert også sett trenden i USA der hvite mennesker ofte framstilles negativt i reklamer, mens ikkehvite alltid framstilles positivt.
Denne reklamen varer kun ett minutt, og består av åtte ulike scener.
Først en kort oppsummering av hver scene.
- Lykkelig blandet familie, hvit far, ikkehvit mor. Barna er hjelpsomme og smarte. Lager astromonomiprosjekt, og hjelper til med middag.
- Ung hvit dame som bor alene. Er irritert på foreldrenes forventninger.
- Irriterende hvit pappa sammen med tenåringsdatter. Har ikke hengt opp bildene ennå. (nyskilt?)
- Ikkehvit mann finner lykken med ung hvit dame. De venter barn.
- Positiv fremstilling av partykultur.
- Hvit familie oppløses. Tragisk scene.
- Hvitt lesbisk lykkelig barnløst par.
- Gjensyn med lykkelig blandet familie, som har flyttet, og er fortsatt lykkelig.
De ulike scenene har ganske store kontraster, og jeg begynte å legge merke til hvem som har funnet lykke i denne reklamen. For å ta det enkleste først; alle ikkehvite karakterer er lykkelige.
Så de hvite karakterene; Faren i scene en og åtte framstilles lykkelig. I tillegg er kvinnen i scene fire lykkelig. Hun som skal få barn. Og til slutt det lesbiske paret i scene syv, som gleder seg til å bli gamle sammen. Men hva har alle disse til felles? De har valgt bort hvite babyer.
Alle de hvite karakterene i scene to, tre og seks, har derimot ikke valgt bort hvite babyer. De er ikke lykkelige.
Scene fem har ingen karakterer etter min vurdering, men er nok ment som en generell oppfordring til å feste bort ungdomstiden.
Det er utrolig hvor mye som kan formidles på ett enkelt minutt, så man ikke rekker å analysere, men bare laster det inn i underbevisstheten. Hva er det DNB egentlig reklamerer for her?
Er ikke dette antihvit propaganda?
Mvh Leser gjennom flere år.
Det skal vel ikke mer til enn den klassiske «jødetesten», som er navnet på en test hvor man bytter ut ord på upopulære grupper i dagens samfunn med ordet «jøde», for å fastslå at leseren har et poeng. Hvor sannsynlig er det at DNB med hell kunne byttet om på rollene i reklamefilmen og unngått å stemples som hatefulle mot minoriteter, enten det gjelder etniske eller seksuelle sådanne? Ikke veldig, er min påstand. Snarere framstår DNB som promotør av identitetspolitikk, og håper antakelig at det går under radaren.
Kort kan vi konkludere at den idyllen DNB framstiller slett ikke samsvarer med virkeligheten. Størst skilsmisserisiko er det når to kvinner gifter seg, og risikoen for at såkalte blandingsekteskap mellom etnisk norske og innvandrere ryker er større enn ellers i befolkningen.