Etter at HRS fikk innsyn hos Utdanningsetaten over volden som er meldt inn fra Oslo-skolene i perioden 2017-2022, har Dagbladet forsøkt å gjøre en skandale av ett fornavn og noen initialer fremkommer i lærernes innrapporteringer. Dagbladet koker suppe på spiker og prøver å få politikerne på banen. Det avisen utelater å fortelle er at fornavnet er på ett av ofrene som fremkommer, og med noen initialer skal man være mer enn interessert i personene enn i voldsproblemet i skolene.
Sensitive opplysninger, Dagbladet? Dere drar den lengre enn langt.
Avdekker manglende registreringsrutiner
HRS mener Utdanningsetaten har gjort en god jobb med anonymisering, men når vi ikke har skrevet om saken før nå (etter at Dagbladet skal gjøre innsynet til en skandale) handler det om helt andre ting. Det handler om at skolene åpenbart har totalt forskjellige rutiner og praksiser ved innrapporteringer.
En temmelig likelydende hendelse kan en skole betegne som «Svært alvorlig», mens en annen definerer det som «Alvorlig» eller endatil «Lite alvorlig». Det er også store avvik for hvordan hendelser rapporteres. Noen rapporterer kortfattet «slag/spark», mens andre utdyper noe mer, for eksempel «Elev slo og sparket lærer. Kneet lærer i skrittet». I sum ble disse rapporterte hendelsene vanskelig å forholde seg til.
Dermed ble vi sittende med et materiale som mest av alt fortalte oss om at det ikke finnes noen standard for Oslo-skolene om rapportering for voldshendelser. Men at volden er massiv og synes økende, er det ingen tvil om. I løpet av perioden finner vi titusener av rapporteringer fra skolene.
Spørsmålet er så om det eksisterer mørketall, og hvor høye de er. Gitt at skolene ikke er sikker på hvilke avvik som skal rapporteres, må de enkelte skolene slite – også nasjonalt. Dette ble omtalt i Utdanningsnytt 8. april i år, der nettopp ønsket om en nasjonal standard for å melde avvik i skolene var tema, men kunnskapsminister Tonje Brenna (Ap) sier nei.
Ulike rutiner og praksiser
I Trøndelag oppgir fire av ti lærere at de aldri har fått noen opplæring i avvikssystemet.
– Det burde ha vært en nasjonal standard for hvordan ansatte i skoler melder avvik og hva som meldes. Når jeg er rundt omkring i kommuner, er det mange forskjellige systemer og rutiner for om og når avvik meldes, sier Kai Nilsen, tillitsvalgt i Utdanningsforbundet Trøndelag.
Når Nilsen forteller at han har reist rundt og holdt foredrag og lært opp både kommuneansatte og ansatte i skolene i hvordan de kan melde avvik og hva en bør melde avvik om, sier det sitt om hvordan det står til med kunnskapen om rapporteringen.
Da samme fylkeslag i 2021 hadde en spørreundersøkelse til sine medlemmer i grunnskolene i alle de 38 kommunene, svarte 41 prosent at de ikke hadde fått noen opplæring. Hele 42 prosent meldte at de ikke ble oppfordret til å melde om uønskede hendelser.
Nilsen forteller videre at lærere som har meldt om avvik, har blitt møtt med at det ikke var å anse som et avvik. Man vet altså ikke konkret hva som er et avvik eller ikke, og da blir det selvsagt like vanskelig å kategorisere alvorlighetsgrad – hvis et slik krav foreligger.
– At det er stor underrapportering, er jeg ikke i tvil om, sier Nilsen.
At det er stor variasjon i type avvikssystem kommunene har og hvordan avvik registreres, fremstår som udiskuterbart. I tillegg kan det internt i en kommune åpenbart finnes vurderinger av systemet basert på skjønn. Utdanningsnytt forteller at da de «ba om innsyn i avviksmeldinger om vold og trusler mot lærere hos landets tjue største kommuner, viste svarene at mens noen kommuner både registrerer alvorlighetsgrad, selve hendelsen og skolen der det skjedde, er det andre som kun registrerer hendelse».
Bedre system
Kai Nilsen i Trøndelag får støtte av hovedverneombudet i Utdanningsetaten i Oslo, Dag Martin Vikheim. Også Vikheim vil ha et bedre system for å melde avvik.
– Per i dag har ikke Oslo-skolen et avvikssystem eller kvalitetssystem der vold og trusler fra elever rettet mot ansatte kan meldes inn på en enkel, transparent og enhetlig måte, sier Vikheim til Utdanningsnytt, og fortsetter:
– Alle har ikke fått den lovpålagte opplæringen de skal ha. Vi har blitt lovet at det skal være på plass i løpet av året. Det er Utdanningsetaten som har ansvaret for at opplæringen blir gitt.
Det er akkurat dette Dagbladet og andre medier burde interessere seg for, og så burde man etterlyse åpenhet om hvordan situasjonen er på skolene rundt om i landet.
Slik informasjon vil nok de fleste foreldre med elever ønske seg, ikke minst for å kunne ha en skikkelig dialog med egne barn. I disse snitching-tider (strenge reaksjoner på det som oppfattes som sladring) er det ikke enkelt å vite hva barn/unge kan bære på.
Det kan få svært uheldige konsekvenser.
Vil ikke vite?
Kunnskapsminister Brenna vil ikke ha et et nasjonalt system for rapportering av vold og trusler.
– Lovverket har i dag en rekke plikter til rapportering og dokumentering, og lærere, skoleledelse og skoleeier bruker allerede mye tid på administrasjon. Det vil alltid være en avveiing av hvor mye kommunene skal være pliktig til å rapportere til staten, sier Brenna til Utdanningsnytt.
Å definere skolepersonells arbeidsmiljø til et spørsmål om «administrasjon», er mildt sagt uhørt. Stadig flere lærere blir utsatt for stadig råere vold i skolen, det endog fra elever i småskolen. For øvrig gjelder det ikke bare skolepersonell, men også medelever. Dette er en utvikling vi aldri før har sett i norsk historie.
Det som heller Brenna burde tenke over, er hvordan rapporteringssystemet er i dag – og ikke minst hva det blir brukt til. Men det er kanskje akkurat det regjeringen og Brenna ikke vil gjøre? Det vil avdekke noe som helst skal holdes utenfor offentligheten?
Selv kaller Brenna det «uakseptabelt» at skolepersonell utsettes for vold:
– Det er uakseptabelt. Vi må erkjenne at det er komplekse årsaker til at elever utsetter lærere for vold og trusler, og at det ikke finnes enkle løsninger. Vi må styrke laget rundt eleven, slik at lærere ikke må håndtere saker som disse alene.
Ansvarsfraskrivelse
Skjønner Brenna hvilken vold det kan være snakk om? Skjønner Brenna hvor mange «lag rundt eleven som må styrkes»? Hvor skal Brenna hente ressurser fra, både faglig og økonomisk? Og hvis hun faktisk vil vite «de komplekse årsakene» til volds-elever, da burde hun virkelig applaudert et nasjonalt rapporteringssystem, med klare retningslinjer for hvordan man skal ta rette opp i avvikene som rapporteres. Det kunne kanskje avdekke mye av årsakene til elevers vold.
Men den «åpenheten» dytter hun på rektorer og skoleledere. For de skal ta ansvar for å diskutere vold og trusler åpent i lærerkollegiet, ifølge kunnskapsministeren.
– På den måten kan man sammen finne ut: «Hva bør vi gjøre, og hvordan skal vi håndtere det hvis noe skjer?». Det er rektors ansvar å sette dette på dagsorden, sier Tonje Brenna.
Ansvarskrivelse, med andre ord, som begynner å bli kjennetegnet til de fleste «ansvarlige politikere» – som er påtatt mange i denne regjeringen.
Sannheten er at elever gis mer og mer makt i skolen og i klasserommet, og dermed ribbes lærerne mer og mer for virkemidler. I 2017 ble det innført en paragraf (9A) i Opplæringsloven som tilsier at det er elevenes opplevde krenkelse som er utslagsgivende. Hvis en elev mener seg krenket, står læreren tomhendt tilbake. Det finnes ingen hjemler i Opplæringsloven for bruk av makt og tvang. Det er nå til debatt – på overtid, nettopp fordi en ikke kjenner og følger med utviklingen.
Like påtakelig er det for øvrig at det heller ikke finnes et nasjonalt elevregister. Vi har altså ingen nasjonal oversikt over antallet barn i skolepliktig alder på skole eller ved hjemmeundervisning. Det kunne jo avdekket barn/unge i skolepliktig alder som ikke er å finne i skolen, men det vil vi heller ikke vite? Det kunne jo avdekket at en del av disse er dumpet i foreldrenes hjemland.