Det går sjeldent en uke uten at problematikken diskuteres når ungene er i seng her hjemme. Senest i går sa min mann at han gledet seg til russetiden var over. Som bonusfar til min datter på 19 bekymrer han seg for russetid og rus og rulling og håper selvsagt at russen selv kommer seg helskinnet gjennom. Men så ble vi sittende og prate om at det faktisk hadde vært skumlere om hun fremdeles var liten og skulle begynne på et skoleløp i norsk skole i dag. Risikoen for å utsettes for direkte vold er både tiltakende og helt reell for landets yngste, men selv den mest beskjedne elev vil høyst sannsynlig bli vitne til vold selv om hun ikke utsettes for volden personlig. Selv den stilleste, mest forsiktige elev tar skade av å vokse opp i et miljø der trusler, utagering og vold er en del av hverdagen.
– Det er ingen faglig uenighet om at det er svært skadelig å stå i dette over tid, sier professor Ole Martin Moen til Dagsavisen.
Nei, det er virkelig ingen faglig uenighet om det, men det er likevel en underkommunisert tematikk som har minimal plass både i politiske planer og i medienes dekning av den økende volden i skolen.
Tilbake til sofaen og går kvelds samtale var vi skjønt enige om at det var i grevens tid min mann flyttet med sine gutter fra Groruddalen før eldstemann begynte på ungdomsskolen. Til tross for idyllisk beliggenhet i marka med rådyr, hare og skogsfugler som vante besøkere i hagen, sto skolehverdagen i sterk kontrast til det trygt plasserte hjemmet. Det fargerike fellesskapet hadde den åpenbare fordelen at barna reelt sett ikke «ser» hudfarge, de rasistiske tankene ulike debattanter mener å finne over alt eksisterer ikke blant barna. Men det som unektelig eksisterer er kulturelle forskjeller. Mannen min fortalte om en hendelse da hans yngste gikk i første klasse. Det var en gruppe gutter i gaten utenfor rekkehuset, og plutselig så han sønnen og den norsksomaliske vennen «Yunus» slå en tredje gutt, «Mathias», med greiner. – Hva i all verden er det dere finner på?! ropte han idet han løp bort til dem. – Det er ikke farlig, pappa, vi leker bare at vi er mammaen til Yunus.
– Det er barnemishandling
Det er forfriskende å lese uttalelsene til professor Moen, ikke minst fordi dette er perspektiver man aldri hører fra politikerhold. Men det er dette som er hverdagen og realiteten for barn i norsk skole i dag. I intervjuet med Dagsavisen går ikke Moen nærmere inn på den enorme avstanden det er mellom norsk barneoppdragelse og ikke-vestlig barneoppdragelse, men han belyser følgene av feilet innvandring- og sosialpolitikk.
– Når vi voksne presser barn til å være i et utrygt og voldelig miljø er det barnemishandling, selv om mishandling ikke er intensjonen vår, mener Moen.
– Vi vet at det er skadelig for dem. Barnevernet tar barn ut av voldelige hjem, men ingen tilsvarende instans tar barn ut av voldelige klasserom, legger han til.
Dette er sant, i alle fall til en viss grad. Ideelt sett er det sånn at barnevernet tar barn ut av voldelige hjem, men praksis er noe ganske annet. Barnevernet er raske til å ta barn ut av etnisk norske voldelige hjem, men innvandrerbarna blir ofte boende hos sine voldsutøvere. Antallet barn som begår alvorlig volds- og mishandlingskriminalitet har eksplodert siden 2015. Samtidig har antallet barn under barnevernets omsorg sunket i samme periode. Mye tyder på at den reelle barnevernkrisen er de lave forventningers rasisme i møte med innvandrerforeldres omsorgssvikt, mens vi på samme tid mangler straffesanksjoner for voldsutøverne. Dette er en del av det samme bildet Moen tegner opp.
Det er de ikke-voldelige barna som blir ofre for politikken som føres. De får oppveksten ødelagt av innvandrerbarn som er ødelagte i egne hjem, og alt dette foregår i «de godes» tjeneste. Det er fortvilende, men viljen til å ta tak i problemene synes fraværende.
– Det er veldig mye vold som ikke fanges opp av mobbebegrepet. Når barn må være i et miljø der det er et truende voldspotensial som gjør at de må vokte seg for ikke å bli utsatt for vold, utsettes de for det som kalles latent vold. Selv på dager der ingenting skjedde med deg, er du utsatt for latent vold. Dermed kan du være et voldsoffer da også, sier Moen, før han slår fast:
– Et barn som tvinges til å leve med en frykt for å bli utsatt for vold, får ikke sitt beskyttelsesbehov oppfylt. Hvis dette er en vedvarende situasjon kan det være veldig nedbrytende og ødeleggende, sier Moen til Dagsavisen.
Virkningsløse tiltak
Paradoksalt nok er integrerings- og skolepolitikken i Norge preget av en «inkluderende godhet» som skader alle barnegrupper. Innvandrerbarna tar skade av politiske kulturelle hensyn til foreldrene, mens norske barn skades av at skolemiljøet blir stadig farligere. Og det er vanskelig å se noe lys i enden av tunnelen. Norge er på verdenstoppen i å implementere tiltak i skolen, men hva hjelper det når tiltakene er av den sorten som ikke virker? Jeg kan hente oversikten fra min egen Facebook-side, der jeg skrev følgende for fem år siden, lenge før jeg sluttet å jobbe i Bufetat, og det er akkurat like aktuelt i dag:
Når en løgn gjentas mange ganger, kan man være rimelig sikker på at det ligger en ubehagelig sannhet bak den. Slik er det med en del av politiets uttalelser etter VGs sak om Young Bloods fra Holmlia.
Med et politi med stadig flere sosialistiske kvinner i strategiske stillinger, er det ikke rart at sosioøkonomiske forklaringsmodeller for vold tar stor plass. Det er heller ikke rart at deler av politiet ønsker å forsterke innsatsen på det forebyggende feltet, ved oppsøkende virksomhet blant 13-14-åringer.
Men faktum er at slik innsats ikke hjelper. Vi er gode på ting som ikke hjelper i Norge. Det er forsket på det. Vi vet langt mer om hva som ikke fungerer enn om hva som fungerer. Likevel er det de ikkefungerende tiltakene som er de mest populære. Listen over hva som ikke fungerer, men til og med kan gjøre ting verre, er lang:
-Lettere, uforpliktende foreldrerådgivning
-Individuell, kameratslig rådgivning
-Politi som advarer mot rusmiddelmisbruk
-Skolebasert fritidsprogram
-Politibesøk i hjemmet
-Å skremme til fornuft
-Vektere i skolegården
-Individuell psykoterapi
-Institusjonsplassering
-Støttekontakter
Bak løgnen om at disse tiltakene vil hjelpe, hviler den ubehagelige sannheten om at adferdsproblemene ikke kan forklares ut fra barna. De må forklares ut fra foreldrene. En enda mer ubehagelig sannhet er at førskolelærere, helsesøstre, PPT og barnevern vet hvem disse barna er allerede når de er to, tre, fire år gamle. Men hjelpeapparatet kvier seg, er travle, usikre og redde for å stigmatisere. Det er sårt og ubehagelig å fortelle foreldre at de ikke duger. Det er lettere å fortelle slikt til ressurssvake alenemødre enn til potensielt truende storfamilier.
Sannheten? Når disse ungene er åtte, ti, tolv år er problemene deres for omfattende til at det er mulig å sette inn gode nok tiltak. Av og til kan det kanskje funke, men på gruppenivå er det håpløst. Å snakke om «forebygging» blant 13-14-åringer er som å snakke om hvor effektivt det er å plastre brukne bein.
Den eneste forebyggingen som med sikkerhet fungerer er å holde trøkket oppe. Hjemmebesøk ukentlig i risikofamilier, foreldretreningsprogram på gruppenivå. Sånt krever politisk guts som dessverre ikke finnes. Da er det nok lettere å hvile seg bak løgnen om at det som ikke funker plutselig skal funke likevel.
Dette er jo bare udokumenterte påstander, tenker du kanskje – med rette. Men dokumentasjonen er ikke vanskelig å finne.
Det finnes vilje til forebygging og behandling av familiers voldskultur, men arbeidet som utøves har liten effekt.
Hva gjelder foreldreveiledning anslår Barne-, ungdom- og familiedirektoratet (Bufdir) at kun 2,5 prosent av foreldreveiledningen i Norge har metoder hvor det er demonstrert effekt, ifølge Regionsenter for barn og unges psykiske helse (RBUP).
Problematikken består i at barnevernsterapeutene og sosionomene ikke vet helt hva som fungerer, hvilken type veiledning de skal velge i ulike typer familier og hva familienes utfordringer består av.
Det ser dessverre ikke bedre ut når man ser på Folkehelseinstituttets (FHI) rapport Barn, unge og kriminalitet. FHI oppsummerer rapporten selv på denne måten:
I Norge har vi tilgang til flere av de beste tiltakene for å forebygge at barn og unge begynner med kriminalitet. Men disse benyttes i altfor liten grad, og ofte benyttes tiltak som vi ikke vet om virker.
Dette er jo rimelig nedslående, ikke minst når FHI presiserer videre:
I rapporten kommer det frem at alt for mange av dagens tiltak ikke er evaluert. Man vet dermed ikke om tiltakene har effekt eller ikke, eller om de har negative effekter.
Det finnes også tiltak rettet direkte mot skolene. Eksempelvis brukte norske kommuner flere titalls millioner kroner på den såkalte LP-modellen (Læringsmiljø og pedagogisk analyse, min anm), som skulle forbedre læringsmiljøet. LP-modellen ble kjøpt inn til rundt 900 skoler i Norge og Danmark og det var full hallelujastemning, men metoden hadde ikke målbar effekt overhodet.
Tilsvarende har vi Programmet MOT Robust ungdom, som har som mål å gjøre hver ungdom sterkere samtidig som det bedrer klassemiljøet og bidrar til en skolekultur der alle blir inkludert. Programmet er mye brukt i Norge, men det mangler dokumentasjon på om tiltaket virker etter hensikten. Det er faktisk ingen som kan dokumentere at det virker i det hele tatt.
Hvor mange tusen ofre?
De fleste voldshendelser i skolen havner i en skuff, i en avviksmelding eller i Utdanningsetatens statistikkbank, dersom den i det hele tatt registreres. Den latente volden, selve miljøet som ødelegger for mange barn i dag, meldes det ikke inn avvik på. Hvor mange unge ofre for direkte og indirekte vold i landets klasserom og skolegårder som finnes, kan ingen vite med sikkerhet. Det vi derimot kan vite er at sist tilgjengelige statistikk over anmeldte voldshendelser viser omlag ett tusen fem hundre ofre i løpet av et år. Dette er publisert i 2022:
I aldersgruppen 5-14 år, i all hovedsak 13 og 14 åringer, er 1.103 barn registrert med i alt 1.531 siktelser for vold og mishandling. Av disse siktelsene var 826 for fysiske voldslovbrudd, 360 for trusler og 137 for ran og utpressing. Det er da noe flere kroppskrenkelser og like mange trusler og ran som i året før. Denne aldersgruppen har samlet sett 12 prosent flere siktede i lovbruddsgruppen vold og mishandling enn i 2020 – og i antall er det en nær todobling siden 2014.
Blar man lengre tilbake i statistikken ser man utviklingen. Dette er publisert i 2020, to år tidligere:
I alt 867 barn i aldersgruppen 5-14 år, i all hovedsak 13 og 14 åringer, ble gitt over 1 200 siktelser for vold og mishandling. Av disse var 696 for fysiske voldslovbrudd, 267 for trusler og 124 for ran og utpressing. Dermed er det i 2019 mer enn dobbelt så mange siktelser og siktede under 15 år med disse hovedlovbruddene enn i 2015. (min uthev.)
I de aller siste årene er det også i aldersgruppen 15-17 år et økende antall siktede og siktelser, da særlig i lovbruddsgruppen vold- og mishandling. I alt 950 forskjellige personer i alderen 15-17 år fikk samlet sett 1 600 siktelser for vold og mishandling i 2019. Dette er henholdsvis 39 og 54 prosent flere enn i 2016.
Pilen går en vei. Oppover. Det blir stadig mer vold blant de yngste, noe som følger til at stadig flere unge også blir ofre. Vi kan forferdes av lærernes voldsfortellinger som etterhvert pipler ut fra landets klasserom, men vi skal huske hvem som eier stemmene vi aldri hører; det er barna våre. Nå er det straks helg, men mandag morgen skal landets yngste igjen tvinges til å oppholde seg i et voldsmiljø du aldri ville godtatt dersom det var din egen arbeidsplass.