La meg starte med å være personlig, noe jeg sjelden er her på rights. Jeg er selv utdannet cand.paed. (det som vel i dag er mest sammenlignbart med en mastergrad) fra Universitetet i Oslo, inkludert at jeg har tatt lærerhøgskolen (i Tromsø). Utover dette har jeg tatt universitetsfag i statsvitenskap, kjemi, data og matematikk. «Vinglingen» i fag handlet om at jeg slett ikke visste hva jeg ville bli «når jeg ble stor», jeg bare elsket å studere og fant det meste interessant. At jeg havnet på embetsstudiet i pedagogikk, var rimelig tilfeldig. Jeg kom til Oslo for å ta hovedfag i statsvitenskap, men det var så ufattelig mange studenter på studiet, noe jeg ikke var vant med fra Universitetet i Tromsø. Jeg ble anbefalt pedagogikk, der jeg kunne sette sammen en studiepakke som nesten var lik statsvitenskap – og på embetsstudiet var vi 10-12 studenter.
Men kanskje mer interessant er hvorfor jeg tok lærerhøgskolen. Jeg har siden tidenes morgen vært mer enn interessert i skole-/utdanningspolitikk (som jeg for øvrig også skrev hovedfagsoppgave om), og har alltid ment at noe er riv ruskende galt med skolepolitikken – og ikke minst lærerutdanningen. Så hvorfor ikke gå inn i løvens hule for så å prøve å endre systemet innenfra? Som sagt så gjort, og jeg tok lærerhøgskolen der jeg ved siden av statsvitenskap ved UiT også jobbet som servitør helger, fridager og noen ganger ukedager. Hvordan var alt dette mulig samtidig? Tror noen jeg er et slags «geni»? Nei, jeg er riktignok arbeidsom, men lærerutdanningen var latterlig enkel. Forventningene var lave, pensumet lite krevende, men du verden så mye «omsorg» man ble vist. Jeg tenkte mang en gang at dette var dem som skulle bli lærere for mine barn. Det var bare at altfor mange av disse lærerstudentene aldri burde sluppet til i norsk skole. Men jeg tror alle besto. Skulle noen stryke måtte det være fordi fraværet var så høyt at man knapt visste hvem de var.
Selv jobbet jeg som lærer en kort stund ved en skole på Oslo øst. Da sto det klart for meg – dette ville jeg aldri holde ut, uansett flotte elever blant de ikke så flotte og flinke kollegaer blant de ikke så flinke. Men systemet var ugjennomtrengelig og politikerstyrt fra helvete – unnskyld uttrykket – uansett gode intensjoner. Du skal være rimelig heldig med skolemiljøet for å klare å bygge en interessant og faglig utviklende jobb som lærer (eller lektor, kommer tilbake til det).
Selv havnet jeg i forskningen, da med kvalitetsutvikling innenfor høyere utdanning. Nok om det, poenget er at jeg har en viss kvalifikasjon til å mene noe om skole-/utdanningspolitikk og lærerutdanningen.
En forventet krise
Da årets søkertallene til høyere utdanning kom, manglet det ikke for store bekymringer spesielt for lærerutdanningen. For selv om det er ca. 1.000 flere søkere til høyere utdanning i år enn i fjor, er tallene katastrofale for lærerutdanningen: nedgangen på landsbasis er 22 prosent.
Lise Selnes, Aps talsperson for høyere utdanning, uttalte til NRK:
– Dette var det vi var redde for, og tallene bekrefter at nedgangen er stor både i distriktene og i de større studiebyene. Vår innsats for å rekruttere, utdanne og beholde lærere må forsterkes.
Men hvorfor de «var redde» for denne utviklingen får vi ikke vite noe om. Sitter regjering og stortingsrepresentantene og venter på at det blir krise før det (kanskje) handles?
Egentlig er tallene enda verre. Verst er det for grunnskolelærerutdanningen for 5. til 10.trinn. Her er nedgangen over 35 prosent (og her er det flere plasser enn søkere):
Barnehagelærerutdanningen: 2.557 (-16,5 %)
Grunnskolelærerutdanningen for trinn 1-7: 1.878 (-22,4 %)
Grunnskolelærerutdanningen for trinn 5-10: 1.245 (-35,3 %)
Lektorutdanningen for trinn 8-13: 1.538 (-23 %)
Yrkesfaglærerutdanningen: 482 (-17,9 %)
Lærerutdanning i praktiske og estetiske fag (LUPE) trinn 1-13: 375 (-34,3)
Lederen i Utdanningsforbundet, Steffen Handal, kaller nedgangen «svært dramatisk» og viser til at «dette bør bekymre både politikere, arbeidsgivere og foreldre». Med disse tallene på bordet, frykter Handal at lærerkrisen vil forsterke seg.
– Med mindre vi nå ser politisk handling og en arbeidsgiver som verdsetter lærerutdanning, er jeg redd det vil bli færre lærere med lærerutdanning i norske klasserom framover. Det er veldig alvorlig. Vi trenger at flere, ikke færre, velger et av de viktigste og beste yrkene i landet, sier han, og legger til:
– Hvorfor skal ungdom søke en femårig lærerutdanning når KS (kommunesektorens organisasjon, red.) holder på at du ikke trenger det for å få jobb som lærer?
At læreryrket er viktig er det ingen tvil om, men om det er ett av de beste yrkene er det nok delte meninger om. Det skyldes flere faktorer, som jeg kommer tilbake til.
Handal på sin side mener at vi allerede vet ganske mye om årsakene til at søkertallene synker, og hva som skal til for å bedre situasjonen, der han først og fremst peker på lønn, deretter at lærernes kompetanse må verdsettes bedre. Mantraet er at det over tid har blitt skapt et ganske dystert bilde av læreryrket og lønningene, som jeg kan være enig i, men er det egentlig her skoen trykker mest? I tillegg mener jeg at lærerne har mye av skylden selv for at læreryrket har mistet status. Men mest av alt har politikerne rotet det til, ikke minst med lærerutdanningen.
Studiebarometeret har i flere år har vist at lærerstudenter er blant de som er minst fornøyde med studiet sitt. Studentene mener relevansen av utdanningen er for dårlig, at sammenhengen mellom praksisopplæringen og andre deler av utdanningen må styrkes og at praksisopplæringen må omfatte alle deler av læreryrket.
Jeg kunne ikke vært mer enig, problemet er bare at hele systemet må filleristes og revurderes.
Kvantitet eller kvalitet?
Etter min mening handler den største tabben som er gjort med lærerutdanningen om tid. Hver gang politikerne har prøvd å «rydde opp», dertil med tilslutning fra utdanningsstedene og diverse organisasjoner, har det handlet om å forlenge utdanningen, fra 2 år, så 3 år, til 4 år og nå 5 år. Hvor i all verden har en fått det fra at med lengre studietid ville kvaliteten bli bedre?
En langt bedre tilnærming hadde vært å tatt et dypdykk av studieforløpet og pensumet. Når vi vet at lærerstudenter er blant de som bruker minst tid på å studere, og slik har det vært i mange år, sier det seg selv at det er plass til utvidet pensum og faglig fordypning innen de eksisterende årene, der 3 år burde vært mer enn nok.
Med forlenget studietid endres også studentgrunnlaget. Et 2-3-årig studie tiltrekker seg helt andre studenter enn en 5-årig utdanning. Og her er det åpenbart: en 5-årig lærerutdannelse står ikke i stil med lønnsutviklingen. Men er lærerne blitt så mye bedre med forlenget studietid? Også her er det åpenbare svaret nei. Nesten tvert om, etter min vurdering. At KS mener ufaglærte, som SSB (2021) har beregnet til nesten 19 prosent, kan arbeide som lærer i grunn- og videregående skole, er klart provoserende når kollegaene har minimum 5-årig utdannelse (med unntak av fag- og yrkesfaglærerutdanning som kan være 3 år). Men er det nødvendigvis de ufaglærte som gjør det dårligst? Og menes med «ufaglært» at de ikke har noen utdanning i det hele tatt etter videregående skole?
En annen ting er lærerutdanningen over lang tid har tiltrukket seg mange kvinner, det er et typisk kvinneyrke. For å si det med Helga Hernes sine ord (fra maktutredningen på 1980-tallet): kvinner inn, makta ut. Mange kvinner har nok valgt læreryrket både fordi det var en kort utdanning og fordi det var kompatibelt med familieliv og egne barn; korte arbeidsdager og lange ferier. Samtidig var mange av disse svært gode lærere, for rekrutteringen var ikke noe problem. Med mange kvinner blir også gjerne «omsorg» svært sentralt, i tillegg til at skolens personell har satt lite krav. Hvilke andre yrkesgrupper ville over lang tid funnet seg ikke å ha egen arbeidsplass på jobb? Lærerværelset er et pauserom. Hvem ville funnet seg i å måtte gjøre så mye av jobben hjemme på kvelden og dertil legge foreldremøter o.l. til ettermiddag/kveldstid? Over tid har også flere og flere oppgaver blitt dyttet inn i skolen, uten at det har vært noen alvorlige protester som jeg har fått med meg.
Noe av det virkelige problemet med lærerutdanningen er all plassen som vies til «pedagogikken». Personlig kaller jeg pedagogikk en smultring: ingenting i midten og mye rundt. Det har ingen kjerne. «Faget» pedagogikk er ingen spesialisering i læringsteori, altså at man blir noen ekspert på å lære bort, men er et sammensurium av filosofi, sosiologi, psykologi, historiske endringer i skolen, ja, det er nesten ingen grenser. Det er ikke noe fag, det er en innpakning. En gammel definisjon av en pedagog var en som fulgte eleven til undervisning. For hva mangler i lærerutdanningen? Nettopp, skikkelig faglig fordypning i fag. Hva skal en lærer lære bort når man ikke kan godt nok noen fag?
Vi husker alle ramaskriket da 4-kravet i matematikk kom (i 2017) for å komme inn på lærerstudiet, som raskt ble endret til minst 40 skolepoeng og karakteren 3 i matematikk og norsk. Dette innebærer også at man kan komme inn med 2 i matematikk. Ramaskriket skyldes selvsagt at lærerutdanningene ikke tiltrekker seg de fagorienterte studentene. Nå sier jeg ikke at lærerstudenter med 2 i matte ikke kan bli gode lærere, men det sier noe om hvordan studenter velger. Fagorienterte studenter velger seg typisk lengre teoretiske vitenskaplige studier, og nettopp her kommer en annen gruppe inn: lektorene. Men også her har politikerne, med studiestedenes støtte, rotet det til.
Lærer vs lektor
Oslo-lektor Ola Buxrud hadde en FB-status høsten i fjor som på glimrende vis forklarer denne problematikken. Han viste til at i 1988 hadde en «lærer» to eller tre års utdanning fra en lærerskole, mens en «lektor» hadde minst syv års universitetsutdanning. Dermed blir det riktig å si at en «lærer» var en pedagog som kunne litt fag, mens en «lektor» var en fagperson som kunne litt pedagogikk (med dette pedagogisk seminar, ped.sem).
Dermed ble også lærerne og lektorene rekruttert fra forskjellige grupper.
I 1988 måtte du investere minst syv år av livet ditt for å bli lektor. Du måtte flytte langt hjemmefra og studere ved et av bare tre universiteter i Norge. Og i motsetning til lærerne, studerte du IKKE primært for å bli lærer. Du studerte et FAG. Det gamle hovedfaget tok seks, eller, for mange syv-åtte år å fullføre, og etter dette var du ikke lektor. Du var matematiker, fysiker, geograf, historiker, filolog, statsviter eller noe annet. Du hadde en tydelig faglig identitet. Deretter måtte du ha (inntil) et år med «pedagogisk seminar», dvs litt pedagogisk opplæring, før du ble lektor.
Buxrud viser til at ett av de store slagene mot lærerutdanningen kom med den såkalte «kvalitetsreformen» i høyere utdanning i 2003.
For det første ble hovedfaget avskaffet og erstattet av en «mastergrad». Nå kunne du bli «master» på fem år, istedenfor «cand.» på 6-7.
Det andre er at man innførte et såkalt «Lektor- og Adjunktprogram», forkortet «LAP», som påstod at man kunne få lektorkompetanse på bare fem år (ned fra, som vi husker, 7-8).
Det er ikke hyggelig å skrive negativt om en utdanning som mange av mine kolleger har. Men som mange av dem selv sier; LAP-programmet gav dem ikke nok fordypning til at de kunne utvikle en faglig identitet. For å rekke over alt de skulle ble alle momenter i utdanningen kuttet. «Mastergraden» de skulle ta ble forkortet, det samme ble den pedagogiske utdanningen og tilleggsfagene. Resultatet ble en utdanning der man kunne kalle seg «lektor», men der man ikke hadde samme faglige ballast som det lektorer hadde tidligere. Talende nok, om du snakker med en lektor av den gamle skolen vil han først og fremst ha identitet i faget, og kalle seg «matematiker», «geograf», «historiker». Den nye gruppen kaller seg bare «lektor».
Og la oss se; nå tok altså lærerskolene fire år, mens lektorutdanningen tok fem år. Nå begynte altså utdanningene å henvende seg til de samme gruppene – og dermed mistet man svært mye av det rekrutteringsgrunnlaget man tradisjonelt hadde hatt. Man konkurrerte mot hverandre om de samme søkerne.
Hvorfor skulle noen bli «lærer» når man bare med ett år ekstra kunne bli «lektor»? Eller – hvorfor skulle noen bli «lektor» når det ikke gav deg et hovedfag i matematikk eller historie, slik at du eventuelt kunne jobbe utenfor skolen også?
Så kom 2017, da lærerutdanningen ble 5-årig.
Tenk på det. I en situasjon der du kunne bli lektor, jurist, arkitekt, spesialsykepleier eller siviløkonom på fem år, måtte du nå investere samme mengde tid på å bli lærer. Hvem i all verden ville søke seg til lærerskolene nå? Svært få, viste det seg. Lærerskolene tapte enkelt og greit konkurransen. Ungdom er ikke dumme, de kan vurdere innsats opp mot belønning. Og det er temmelig åpenbart hva som har skjedd; de som ellers ville søkt seg til lærerskolene, har nå enten valgt en annen, kortere, utdanning, de har søkt seg til et LAP-program, eller de har søkt en annen femårig utdanning som er mer attraktiv enn det lærerskolene er.
Og hva kaller man en person som har gjennomført en femårig lærerutdanning på en høyskole? «Lektor». Dermed blir, på sikt, lærer = lektor, og dermed har man egentlig ødelagt rekrutteringen til BEGGE yrker.
Inngripende endringer
Det er sannhetens ord fra lektor Buxrud, men hvordan løser vi dette? Buxrud mener vi bør gå tilbake til det systemet som fungerte.
Lærerskolen må gjøres attraktiv ved at den får anledning til å tilby en kort og yrkesrettet utdanning til de som vil bli lærere. Maksimalt tre år, men helst kortere. Dette vet vi vil være populært – det har vi jo mange tiårs erfaring med.
Ungdom som vil bli lektorer, må få tid til å fordype seg nok i et fag til å utvikle en faglig identitet. «Lektor» må fortsatt i praksis bety «fagperson».
Personlig mener jeg enda hardere lut må til. Lærerutdanningen bør rett og slett legges ned, eventuelt bestå for barnehageutdanningen, barnetrinnet (1-5-trinn) og eventuelt også fag- og yrkesfaglærerutdanning (som jeg ikke kjenner godt nok). Det bør heller innføres et «lektorløp», der de fremtidige lærerne studerer de fag de ønsker å undervise i til et visst antall poeng og deretter gjennomfører et ped.sem (som antakeligvis bør oppgraderes betydelig, ikke i tid, men i kvalitet). Da kan man sannsynligvis bli lærer på 2-3 år, men det vil være fagene som står i sentrum. Dessuten vil en slikt løp, betydelig kortere enn for lektorene, også gi muligheter for å skifte yrke. Samtidig vil det gi flere muligheter til å skifte til læreryrket.
Og vi trenger en endret skolepersonell.
For vi har et annet problem, det er at elevgrunnlaget er endret drastisk. Som nevnt er læreryrket sterkt kvinnedominert, samtidig med at stadig flere skoler opplever en voldsom økning i innvandringsrelatert voldsproblematikk, noe vi har forfattet en rekke saker om. At volden først og fremst er innvandringsrelatert skal selvsagt ikke snakkes for høyt om – for dette er «våre unger» – men det bidrar ikke til å løse problematikken. Vi vet at importert voldskultur krever en helt annen tilnærming enn hva den homogene omsorgs- og enhetsskolen representerte. Skal vi vente på en større krise, et lærerdrap for eksempel, før det handles?
Det er ikke det minste rart at stadig flere velger bort læreryrket. Det er en tragedie og stø kurs mot et land i forfall.