Muslimenes forhold til ære og skam er en kilde til provokasjon for mange av oss nordmenn. Æresdrap er en nasjonal kontrovers i mange land, og kan begrunnes i bemerkelsesverdig sammensatte grunner og er fortsatt gjenstand for levende debatt blant lærde.
Ordene tilhører Farhad Shæriæti (Shariati), som av en eller annen grunn er glad i æ-er, er advokat med iranske røtter. Hans fagområder er sivile saker med hovedvekt på barnevern, utlendingsrett, helserett og foreldretvister, altså fagområder som typisk er å finne innenfor æresproblematikken. Overnevnte sitat, fra et leserinnlegg i Trondheim24 i 2019 (som ikke lengre er å finne på nett), falt også sammen med at Shæriæti pekte på kvinner som begår utroskap «eller at familiens ære krenkes med tilstrekkelig alvorsgrad. Praksisen ved å drepe en av sine nære familiemedlemmer for en krenkende, sosial overtredelse praktiseres også i Norge. Dette skjer årlig».
Dette forteller oss at det er mange som ønsker å «normalisere» æresbegrepet i vestlig kontekst, men dette æresbegrepet har ingenting i Vesten å gjøre. Det er en forskrudd måte å tenke og handle på, men like fullt så argumenterte Shæriæti med at at Norge burde innfører strafferabatt for æresdrap.
Fordekt som «ære»
Det er slett ikke første gang det er argumentert med strafferabatt for æresdrap, det samme gjorde for eksempel nå avdøde høyesterettsadvokat Tor Erling Staff i 2007. Han hevdet at det norske samfunnet hadde forrådt menn fra andre kulturer som har kommet til Norge, og det måtte tas hensyn til tradisjon og kulturbakgrunn i straffeutmålingen. I mange land, hovedvekten muslimske, er det strafferabatt eller ingen straff for såkalte æresdrap. I Jordan er det for eksempel dødsstraff for drap, men da en bror drepte sin gravide og ugifte søster i 2010 ble han idømt 10 års fengsel etter familiens ønske.
I 2015 gikk en sak for Oslo tingrett der en pakistaner (56) bosatt i Fredrikstad erkjente medvirkning til trippeldrap begått i Pakistan i 2013. Drapene ble utløst av at en norskpakistansk kvinne giftet seg av kjærlighet med fetteren i Pakistan. I retten unnskyldte mannen seg med lav IQ og ære. «Æresbegrepet» har for øvrig vært tilstedeværende i mange rettssaker i Norge, og flere dommere har benyttet begrepet som en slags «forståelse» for forbrytelsen, men kan ha kommet til ulike konsekvenser: en slags strafferabatt (av typen «man forsto ikke bedre», altså kulturforskjeller) eller straffeskjerpelse. I andre saker ligger æresbegrepet og ulmer under overflaten, uten at det hensyntas.
At denne formen for ære er kommet i søkelyset, skyldes blant annet medieprofilerte personer med innvandrerbakgrunn, slik som den unge «halaladvokaten» Abid Raja. Altfor mange muslimer gjør krav på at deres kultur/praksis fra islam/sharia skal hensyntas der det tjener dem, mens de benekter det hvis det skulle tjene dem.
Så også med mannen som når står tiltalt i Sverige for drapsforsøk på ekskona.
En del av min ære
Ifølge Expressen var det en tidlig vintermorgen i januar 2023 i en by utenfor Östersund at en kvinne i 40-årene var på vei til jobb. En mann kommer springende ut fra mørket og skriker «jeg skal drepe deg». Han dytter henne overende og angriper henne med en kniv. Han stikker henne i ansiktet, på halsen, hender og armer. Bare i magen får hun tolv stikk, som lager hull i tykktarmen.
Kvinnen etterlates blødende i snøen med livstruende skader. En forbipasserende slår alarm. Kvinnen klarer å navngi eksmannen, og mannen, også han i 40-årene, siktes for drapsforsøk eller svært grov vold.
I retten uttalte aktor at mannen var «ekstremt hensynsløs», og skrev i søksmålet at «en del av motivet for handlingen har vært å gjenopprette sin egen ære». Mannen og kvinnen har en mindreårig datter sammen, som moren har eneansvaret over.
I avhør har mannen fortalt sin versjon. Han hevder han ikke har fått se datteren på flere år, og at hun er «en del av ham, hans ære» og at han ønsket å hevne seg på ekskonen som han mener har «fornærmet» ham, «tatt fra ham makt» og hindret ham i å møte datteren. Videre forteller han at han har overvåket og fulgt sin ekskone i 25 dager i strekk, blant annet på vei til jobb og i dagligvarebutikker, da han ville «slå henne» og ventet på en mulighet til hun skulle være alene.
Den aktuelle morgenen tok han med seg en kjøkkenkniv hjemmefra, gjemte den under jakken og ventet på sin ekskone på en parkeringsplass hvor han visste at hun ville dukke opp. I avhør sier han at det «ble for mye i hodet» og at «alt eksploderte».
– Hadde ikke kniven knekt, hadde jeg stukket henne enda mer, sier han, fortsatt ifølge Expressen.
Hvilken unnskyldning er sint og skuffet?
Mannens forsvarer, Andreas Victor, sier at hans klient erkjenner overgrep, men nekter for drapsforsøk. For han «slo henne på steder der du ikke dør».
Ifølge kvinnen var imidlertid det hele planlagt. Hun har blitt truet av mannen flere ganger tidligere, og at hun følte at truslene var blitt mer alvorlige og hyppigere. Hun har også tidligere politianmeldt eksmannen, blant annet for ulovlige trusler og overgrep. Alle saker er imidlertid henlagt og mannen har tidligere vært ustraffet.
Det heter videre at rettssaken er midlertidig satt på pause, slik at tiltalte kan gjennomgå en rettspsykiatrisk undersøkelse. Forhandlingene gjenopptas 22. mai.
Aktor mener handlingen, dersom han dømmes til fengsel, har en strafferamme på 16 til 18 år. Men det er selvsagt ikke mannens advokat enig i.
– Den rettspsykiatriske etterforskningen kan være avgjørende for straffen. Vi har forståelse for at han vil få en betydelig straff, men mener at den bør være vesentlig kortere enn 16 til 18 år, sier Andreas Victor – som legger til at «det var vanskelig å forstå aktors begrunnelse angående æresmotivet».
– Det eneste motivet var at han var sint og skuffet fordi han ikke fikk se barnet sitt.
Det er mange som har mye å være «sint og skuffet» over, men det gir ingen noen rett til å angripe andre – eller ta «loven» i egne hender. Det er denne galskapen som ligger latent i æresmotivet, der en «gjenopprettelse» av denne galskapens ære støttes av familien, som forsvarsadvokaten har så vanskelig for å forstå. Når mannen forteller at det «ble for mye i hodet» og at «alt eksploderte», er det nettopp den unnskyldningen vi hører gang på gang, eller at det var «stemmer» som sa han skulle gjøre det. Hvor kommer dette «for mye» fra eller disse stemmene? Det vet vi godt, uansett hva den rettspsykiatriske undersøkelsen skulle avdekke.