Ukritisk formidling om vold og overgrep mot barn, er overskriften på oppropet, som er signert ni psykologspesialister og psykologer og publisert i Psykologtidsskriftet.
Filmer rettet mot barn om vold og seksuelle overgrep kan skape omfattende vansker når de brukes ukritisk.
De påpeker at den generelle kriseforståelsen og tendensiøse tallbruken filmen baserer seg på, er så kritikkverdig at filmen bør enten endres eller trekkes.
Barn skal få kunnskap som kan anspore dem til å fortelle noen de stoler på at de har det vondt hjemme.
Vi har imidlertid sett mange negative konsekvenser av filmer som ikke er tilstrekkelig kvalitetssikret eller utviklet i tråd med forskningsprinsipper. Vi ønsker å advare mot å iverksette tiltak som kan skape flere problemer enn de løser.
Tendensiøst
Filmen de kritiserer heter Alle barn har rett til en trygg barndom. Mens filmen fremdeles var tilgjengelig da psykolog-oppropet ble publisert i går, er den i dag tilsynelatende trukket fra alle sendeflater. Det er det gode grunner til. I oppropet leser vi som følger:
Barn i første klasse eller barn med kognitive vansker har ikke forutsetninger for å skille disse mulighetene fra hverandre, overføre filmen til eget liv eller se den i en større kontekst. For dem kan et vanlig familieliv brått få alvorlige og skremmende undertoner.
Filmen forteller heller ikke hva som er vanlig kroppslig berøring, og hva foreldre og andre trygge voksne ofte må gjøre med barn, som stell og medisinering. Vi synes det er problematisk at barn i 5–6-årsalder skal lære om overgrep før de har fått tid til å bli kjent med egen og andres kropp på en naturlig måte.
Problemet er grovere enn det kanskje umiddelbart oppfattes, men filmen er et tegn i tiden, og oppropet bør spore en bredere debatt i fagmiljøet. Årsaken er enkel: Norsk kunnskapssenter om vold og traumatisk stress (NKVTS) opererer med unaturlig høye vold- og overgrepstall, og ved å sidestille å bli tatt hardt i armen med å bli slått med knyttet neve, visker kunnskapssenteret ikke bare ut forskjellene mellom mild og grov vold, de gjør at samfunnet og hjelpeapparatet bruker store ressurser på feil barn. I tillegg skaper slike unyanserte framstillinger mye skade. I oppropet beskrives NKVTS’ tendensiøse statistikkbruk som følger:
I filmen refereres det til at 20 prosent av alle barn har det vanskelig hjemme, eller «ikke så bra». Dette er et omdiskutert estimat fra Nasjonalt kunnskapssenter om vold og traumatisk stress (Hafstad & Augusti, 2019). Tallet bygger på selvrapportering fra ungdom mellom 12–16 år, og omfatter alt fra alvorlig og gjentatt fysisk og psykisk vold til enkeltstående og mildere foreldreutsagn og handlinger i barndommen. Ser vi på forekomst av mer alvorlige former for vold og overgrep, er tallet redusert til 1 av 20.
I en film der målgruppen er små barn, bør det vektlegges at de fleste har det bra hjemme, før man går inn på at dette dessverre ikke gjelder alle.
Tåkelegging
Vi har belyst problematikken i en rekke saker, og enkelt sagt kan man si det handler om tåkelegging av et tema hjelpeapparatet synes det er ubehagelig å snakke om, nemlig at innvandrerbakgrunn er den viktigste risikofaktoren når det gjelder barn og ungdom som er utsatt for grov vold. Ikke en gang rus og psykiatri gir like stor risiko. NKVTS tar den enkle utveien når de snakker om vold som om det var et unyansert fenomen.
I saken Etter skolen i dag skal Samira hjem til piskeslag, skrev vi som følger:
Mens omtrent 5 prosent av norske barn har opplevd grov vold hjemme, er det tilsvarende 19 prosent av ikke-vestlige innvandrerbarn som har opplevd det samme, ifølge rapporten Vold og overgrep mot barn og unge – Omfang og utviklingstrekk 2007–2015.
Aftenpostens gjennomgang av familievoldssaker fra Oslo Tingrett i perioden 2012-2015 viser enda mer hårreisende forholdstall. Blant de 89 som er dømt for vold mot barn, hadde 82 innvandrerbakgrunn. Nesten ni av ti dømte hadde bakgrunn fra Asia eller Afrika.
(…) Det er behov for flombelysning av miljøene der nær hver femte unge opplever grov vold, altså definert som knyttneveslag, pisking, spark etc.
Når barn i barneskolealder skal lære at hvert femte barn «ikke har det bra hjemme», er det direkte skadelig. Barn er for små til å kunne forstå hva den voksne mener med å «ikke ha det bra». De har ikke godt av å bli fortalt at det er vanlig at foreldre er slemme eller vil dem vondt dersom de hever stemmen. Tilsvarende er det problematisk å bruke begreper som «seksuelle ting». Hvordan skal en alminnelig 6-åring forstå hva som menes? I oppropet problematiserer også psykologene dette.
Barn i første klasse kan ikke uten videre forstå hva som menes når fortellerstemmen sier at det ikke er lov å gjøre «seksuelle ting». De kan henge seg opp i at det ikke er lov å ta på barnas tiss og rumpe. Dette kan tas bokstavelig og bidra til forvirring om og rapportering av hva mamma eller pappa har gjort.
Farlige konsekvenser
Konsekvensene av at hjelpeapparatet tar i bruk unyanserte «opplysningsfilmer» for småbarn er ikke ukjente. Og oftest er det fagfolk i ikkekvalifiserte roller som skal formidle innholdet og tolke barns respons. Både lærere og helsesykepleiere kan være gode på sine fagfelt, men de er ikke kvalifiserte til å kartlegge og/eller avtolke overgrepshistorier.
Vår erfaring er at filmer som «Alle barn har rett til en trygg barndom» kan tolkes feil og få dramatiske følger for barn og deres familier. Noen har fortalt om hendelser som ikke har funnet sted fordi de har blitt forvirret eller påvirket av filmens innhold. Andre har brukt ord og uttrykk fra filmen som voksne deretter har misforstått eller mobilisert på bakgrunn av. Dette har flere ganger medført avhør av både barn og foreldre, involvering av barnevern og i verste fall hasteflytting av barnet. Det er alvorlig hvis et barn, gjennom uriktig inngripen, blir påført store kriser av systemene som er ment å beskytte dem.
Barn skal ikke bare beskyttes fra foreldres skadelige atferd, men fra den skade hjelpesystemene i ytterste konsekvens kan påføre dem. Tatt i betraktning de store konsekvensene slike filmer kan få, mener vi det er uheldig å oppmuntre barn med merkelapper som «modig» og «tøff» til å fortelle en voksen at de «ikke har det bra hjemme». For hvem vil ikke være «modig» og «tøff»? Og hva menes med «ikke bra hjemme»? Det er også svært problematisk dersom den voksne ikke er trygg på hvordan ulik informasjon skal tas imot og følges opp, sier oppropet.
Det er viktige og betimelige innspill som bør få følger for forebyggingsarbeidet mot vold og seksuelle overgrep. Jeg har selv kommentert liknende for allerede mange år tilbake, da Stine Sofies stiftelse publiserte en forebyggingsvideo der det ble påstått av 1 av 7 barn i Norge blir utsatt for seksuelle overgrep.
Visste du at 1 av 7 barn i Norge opplever seksuelle overgrep?
Overgrep må avdekkes for at de skal stoppes. Barn må lære å si ifra og voksne må tørre å snakke med barna om det som er lov og ikke lov, skrev stiftelsen.
Videoen viser en mannlig pedagog som snakker med en gruppe småbarn. Jeg kommenterte som følger på min egen Facebook-side:
Først og fremst: Stine Sofies Stiftelse gjør et fantastisk arbeid for å forebygge vold mot barn og fortjener all mulig honnør for det. I kontakt med stiftelsen understreker de at klippet under er et utdrag av en lengre sekvens.
Når det er sagt har jeg utrolig lite til overs for dette klippet og mener det snarere illustrerer hvordan man IKKE skal snakke med barn. For ja, det er viktig å prate med barn om kropp og grenser og hva som er greit og ikke greit, men det er meningsløst å skremme barn med at «noen der ute vil ha sånn sex med dere», og attpåtil understreke at disse «noen» truer barn. Hva som er poenget med å påføre unger frykt for slike trusselangrep er ubegripelig. Har pedagogen glemt hvilken enorm fantasi man besitter som seksåring? Ansiktsuttrykkene til barna burde gitt ham en påminnelse om det. Og vet barna i det hele tatt hva «sånn sex» er?
Overfallsvoldtekt av barn er heldigvis et uhyre sjeldent fenomen. Sannsynligheten for at noen av barna i videoen kommer til å utsettes for overfallsvoldtekt er omtrent lik null. Voldtekt av barn er også sjeldent, Buf.dir. oppgir at 0,7 promille av jenter og 0,14 promille av gutter opplever voldtekt før fylte ti år. Kanskje vi må ha disse tallene i bakhodet før vi skremmer vettet av en hel barnegenerasjon? Påføring av frykt kan også gi varige skader.
De langt fleste overgrep skjer i nære relasjoner og preges ikke av trusler. Tvert i mot prater de alle fleste overgripere på akkurat samme måte som pedagogen i videoen; jovialt og innsmigrende.
Vi må huske at barn lærer svært godt av det de blir fortalt, og skremmende fortellinger fester seg. Det er derfor psykolog-oppropet er et viktig varsku, og det kan overføres direkte fra vold- og overgrepsproblematikk til psykisk helse og kjønnsdebatt. De langt fleste komplekse fenomener er barn altfor små til å kunne forstå eller gi meningsinnhold, men de stoler likevel på at det de voksne sier er sant. Da må vi som voksne, fornuftige fagpersoner gjøre nettopp det psykologene etterspør, nemlig beskytte dem.
Barn skal ikke bare beskyttes fra foreldres skadelige atferd, men fra den skade hjelpesystemene i ytterste konsekvens kan påføre dem.