Det tidligere flertallet i Folketinget ble brått et mindretall da debatten om å gjøre Muhammedkrisen til obligatorisk undervisning for grunnskoleelever. Frykten overtok og dermed vant fundamentalistisk islam – igjen. Lytter vi til daværende utenriksminister Per Stig Møller (de konservative) er det en fatal feil, for i hans øyne får man ikke et bedre lærestykke enn Muhammedkrisen om hva som kan skje når forskjellige interesser og motiver plutselig tørner sammen, sier han i en kronikk i Berlingske.
For det første mener Møller at Muhammedkarikaturene gir en god mulighet til å lære om satirens historie og vesen og ytringsfrihetens grenser, men det er langt mer å bli klok på. Det er sivilisasjonskonflikt, utenriks- og innenrikspolitiske motiver, diplomatiets arbeid, økonomiens rolle og betydningen av internasjonale organisasjoner og allianser. I tillegg er det et overkommelig forløp med en begynnelse i form av karikaturene i september 2005 og avslutningen av krisen med Durban II-forhandlingene i mai 2009, hvor den muslimske samarbeidsorganisasjonen OIC sitt krav om forbud mot å fornærme profeten og islamofobi ble forkastet.
Ytringsfrihet og sensur
Verdipolitisk dreide konflikten seg om ytringsfrihet og sensur, som blant annet Tyrkia krevde at Danmark skulle innføre, sier Møller. En kan jo merke seg at igjen er det Tyrkia med Recep Erdogan i forsetet, som er rask til å blande seg inn i andre europeiske lands verdipolitikk, ut fra at de ikke følger hans islamiserte verdinormer. Europa har latt Erdogan holde på, i håp om fred, og derfor gir han seg heller ikke. Nå herjer han blant annet med Sverige ved å forhindre at landet blir med i Nato. Erdogan er nemlig sur på Sverige fordi de har tillatt at Rasmus Paludan brenner koraner der. Etter at Erdogan vant valget i Tyrkia på søndag, kan vi neppe forvente at han blir noe bedre.
Under Muhammedkrisen ble det reist krav til regjeringen om å gi muslimer – eller profetens etterkommer som de kalte seg – en unnskyldning og erstatning, noe regjeringen avviste. Men om den daværende danske regjeringen, med Anders Fogh Rasmussen i spissen, sto rakrygget i krisen, så begynte andre å bakke ut. For eksempel la den danske avisen Politiken, politisk rød som de er, seg skinnflat for kravene, som de selv kalte et «forlik».
Den daværende regjeringen henviste saken til domstolene ut fra maktfordelingsprinsippet (en lovgivende, en utøvende og en dømmende makt), men var det den riktige løsning? spør Møller.
Her kommer diplomatiet inn. For det var diplomatiet som ble benyttet i forsøket på å forhindre at islamistene fikk med seg internasjonale organisasjonene samt for å holde kontakten med de muslimske regjeringer, slik at saken kanskje kunne legges død. Ambassadene var de danske øyne og ører i området, som Møller uttrykker det.
Men som kjent ble mange av ambassadene brent ned og protestene mot danskene var voldsomme.
Internasjonalt
Politisk inneholdt konflikten to nivåer: ett nasjonalt og et internasjonalt, fortsetter Møller. For selv om karikaturene ble publisert i Danmark, ble de utnyttet av regjeringen i Kairo. Den egyptiske regjeringen sto nemlig foran et nasjonalvalg, der Det muslimske brorskapet anklaget regjeringen for å være for vennlig stemt overfor Vesten og for sekulær. Altså samme taktikk som Erdogan og hans like benytter. Den egyptiske ambassadøren i Danmark samlet derfor de andre muslimske ambassadørene i Danmark for å protestere mot «behandlingen» av profeten og islam. Presset på diplomatnivå var dermed i gang, og den egyptiske regjeringen kunne fremstå som forsvarer av islam og motstandere av det fæle sekulære Vesten.
For OIC ble det nok en ypperlig anledning til å beskylde Europa for islamofobi. De brukte karikaturene til å samle den muslimske verden bak seg og hevdet at 1,5 milliarder muslimer var krenket. Kravet fra OIC var å innføre et internasjonalt forbud mot å fornærme profeten og islam.
Egypt forsøkte også å bruke karikaturene til å engasjere internasjonale organisasjoner mot Danmark og vestlige ytringsfriheten, men risikerte dermed å fremme sivilisasjonenes sammenstøt, sier Møller.
Det advarte jeg deres utenriksminister mot, for det var presis det islamistene ønsket. Som Kofi Annan sa til meg i februar 2006:
«Per Stig, du er midt i den arabiske revolusjonen» – og det var, hva Danmark plutselig var.
Møller påpeker videre at internasjonalt ble Danmark støttet av EU, mens USA nølte – inntil noen av deres ambassader ble utsatt for brannattentater. Hvorfor først da? spør Møller.
Svaret på det er antakelig at USA er langt mer religiøs enn Europa, i alle fall Vest-Europa. Vi så jo det samme her, da daværende utenriksminister Jonas Gahr Støre (Ap) prøvde å forklare oss at «vi har fått et folk med en sterk tro» (gjengitt fra hukommelsen), som om religiøsitet er noen unnskyldning for opprør, vold og endog drap.
Nasjonalt
Siden de muslimske ambassadørene brakte saken til regjeringens bord, ble det også en innenrikspolitisk sak, sier Møller. Alle som fulgte denne krisen, både i Danmark og verden for øvrig, registrerte hvordan den splittet i «dem og oss». Da ikke først og fremst i troende og ikke-troende, vestlige og ikke-vestlige, men i verdispørsmålet. Skulle man stå opp for de vestlige frihetsverdiene og ytringsfriheten, eller skulle man «respektere» muslimers krenkelser og gi etter?
Den danske regjeringen holdt på sitt, fremhevet ytringsfriheten og avviste enhver form for unnskyldning. Men de daværende danske opposisjonspartiene nølte ikke med å utnytte situasjonen politisk. Regjeringen fikk skarp kritikk for hvordan krisen ble håndtert. De stilte seg dermed på islamistenes side, noe de etterhvert oppdaget og snudde: regjeringen fikk bred støtte. Men ønsket de virkelig at regjeringen ha imøtekommet de muslimske kravene? spør Møller med direkte henvisning til Socialistisk Folkeparti, søsterpartiet til vårt SV.
Svaret på det er vel at de sosialistene i liten grad forstår islam. Selv om sosialistene i Danmark våknet opp, så sover de fleste fortsatt. Det inkluderer de fleste journalistene, i alle fall i Norge, der så og si alle er politisk røde. Norske medier fremsto som feige og publiserte ikke karikaturene, til tross for kilometervis med spalteplass om hva disse karikaturene medførte. Unntaket var, foruten HRS som var de første som publiserte karikaturene, daværende Magazinet med redaktør Vebjørn Selbekk. Det førte til en klappjakt på Selbekk av MSM, uten at de i ettertid ser ut til å ha tatt lærdom av det. Tvert om, de omfavner fortsatt islam ukritisk.
For eksempel hevdet NRKs journalist Atta Ansari i februar 2006 at den danske statsministeren var arrogant, mens «det er meget forståelig at mange muslimer reagerer med sinne og harme». En annen som rotet seg bort var den svenske journalisten Jan Myrdal: «Danskene går i spissen for et anti islamsk korstog og får nå reaksjoner som fortjent», sa Myrdal til Klassekampen og hevdet at danske myndigheter var dumme og uskolerte. Interessant er det også at vår egen statsminister, nå Nato-sjef Jens Stoltenberg, var på linje med «arrogante» Anders Fogh Rasmussen. Vi var kommet til januar 2006 før Stoltenberg sa noe i det hele tatt om Muhammedkrisen, men da sa han at ikke ønsket å beklage at Magazinet publiserte tegningene av Muhammed og begrunnet det med ytringsfriheten. «Ytringsfrihet må gjelde for ytringer som en ikke liker, ellers har ikke ytringsfrihet noen mening», fastslo han.
(Lenker, der de fleste nå er brutt, finner du på vår samleside om Muhammedkrisen på vårt gamle nettsted).
Verdier og penger
Hvem var så disse protesterende, danske islamistene? Hvor kom de fra? spør Møller.
Spørsmålet er betimelig, men det var ikke så mange som interesserte seg for hvem de protesterende angivelig krenkede muslimene var mens krisen pågikk. Heller ikke i ettertid har så mange, og i alle fall ikke norske medier, interessert seg for det.
Noe mer vet vi om Danmark, for en av de ledende protesterende muslimene var den daværende fundamentalistiske imamen Ahmed Akkari. Han har i ettertid forlatt islamismen, endog skrevet bok om det (Min afsked med islamismen), og pekt på faren ved å ignorere de islamistiske kreftene som utøver makt og kontroll over en stor andel av danske muslimer og som også effektivt saboterer integrering i det danske samfunnet. Akkari har også fortalt at de under Muhammedkrisen hadde hemmelige møter med fremtredende danske politikere og redaktører for å ta regien på det som skjedde, men det vi enda ikke vet er hvilken gjenklang disse danske islamistene egentlig hadde i den muslimske befolkningsgruppen i Danmark, sier Møller.
Videre mener Møller at Muhammedkrisen gir anledning til å analysere hvilken rolle økonomiske interesser spiller. «Flere arabiske land innførte boikott mot danske landbruksprodukter. Derfor la Arla (Foods, red.) inn en unnskyldning i utenlandske aviser. Var det greit?», spør Møller.
Trusler om boikott kom det også fra Egypt. I februar 2006 kunngjorde Egypt at de ville de stenge Suezkanalen for danske skip, siden Danmark ikke hadde etterkommet de muslimske kravene. Ettersom handel er et EU-anliggende, aktiviserte Danmark handelskommissæren, forteller Møller. Handelskommissæren informerte umiddelbart Egypt om at de kunne stenge kanalen for danske skip, men da måtte de huske å stenge for alle, ellers ville deres handling mot Danmark være ulovlig. «Hva slags internasjonale regler ble brakt inn her? Egypt droppet ideen, men hvor mye tapte danske bedrifter på karikaturene, og hva var den langsiktige effekten? Faktisk steg eksporten til nye høyder etter slutten av boikotten. Hvorfor?»
Utvilsomt er det mye å lære av Muhammedkrisen – både for liten og stor. Og for fremtiden.