Bydel Fjell i Drammen er nasjonalt kjent for to forhold; det ene er at nordmenn er minoritet i bydelen, det andre er Therese-saken fra 1988, da ni år gamle Therese Johannessen forsvant sporløst fra hjemmet sitt. Nå er brannforekomst i ferd med å bli et tredje forhold Fjell bydel kan bli nasjonalt kjent for, for ingen steder brenner det mer enn på Fjell. Drammens Tidendes gjennomgang viste at over en tredjedel av meldingene som kommer fra ungdomsskolene i Drammen til 110-sentralen, kommer fra Galterud. Der finner også nær halvparten av de reelle brannhendelsene sted, til tross for at skolen bare har åtte prosent av ungdomsskoleelevene. Drammens Tidende oppsummerer:
Bare siden nyttår har brannvesenet rykket ut til minst åtte branner ved skolen. Siden 2016 er antall skarpe meldinger fra Galterud inn til 110-sentralen oppe i 28.
Både skolens rektor, FAU og brannvesenet har uttrykt stor bekymring. Rektor Simon Jara mener flere av tilfellene er hevnaksjoner fra elevene mot ledelsen.
Slik kan man selvsagt ikke ha det uten å gjøre noe, og den samme rektoren har i samme avis etterspurt kameraer for å kunne overvåke de unge brannstifterne. Kommunen har kastet seg rundt, og en arbeidsgruppe bestående av skoleansatte, barnevern, familieteam, erfaringskonsulent, politiet og ansatte ved ungdomsklubben Neon har på sedvanlig vis landet på en tiltaksliste bestående av en salig blanding tiltak man vet ikke vil virke. Man finner altså ikke opp noe hjul på nytt i Drammen, snarere finner man opp den samme bremseklossen ennå en gang.
Dialog og pizza
Listen forteller sitt tydelige språk om at dette selvsagt handler om noe langt mer enn brannstiftelser. DT gjengir kommunens tiltaksliste, som er lang og innholdsrik:
- Sikkerhetskameraer
- Dialog med foreldre til spesielt utsatte ungdommer som det er knyttet sterke bekymringer til
- Økt tilstedeværelse fra uteteamet på ettermiddag/kveld
- Forsterket tilbud om leksehjelp på Galterud tre ettermiddager pr uke
- Matservering (varm mat) på Galterud fire ettermiddager pr uke
- Systemisk arbeid og videreføring av proaktive klasseledere og trygt læringsmiljø i samråd med PPT
- Forventningsavklaringer for elevene fra 7. trinn på Fjell og Skoger skoler
- Temamøter med foreldre med tema inkludering og fellesskap
- Økt bruk av tolketjenester
- Tilskudd til deltids- og sommerjobber for ungdom med individuell oppfølging
- Varierte aktivitetstilbud i sommerferien
- Sisterhood og Brotherhood grupper – rekruttering
- Jentekafe
Som mangeårig pedagog blir jeg nesten pinlig berørt av å lese dette, for det har den umiskjennelige eimen av sosialpsykologi og det uttrykket som forslitt verserer i landets lærerværelser og barnevernskontorer; «å komme i posisjon». Sikkerhetskameraer er vel og bra, men deretter går det nedover. Dialog? Er det noen som i fullt alvor tror at lærerne ikke har forsøkt å snakke med opphavet til brannstifterne? Slutter barn å stifte branner hvis de får pizza etter skoletid? Eller hvis de får sommerjobb med individuell oppfølging? Hva innebærer noe slikt? Du lønner de mest utagerende, men har så liten tro på at de vil fungere i en jobb at de må fotfølges av en egen voksenperson?
Hvilke forventninger er det som skal avklares med elevene på de to barneskolene som sokner til Galterud? Jeg husker egen barndom, for jeg var elev ved Skoger skole før jeg begynte på Galterud ungdomsskole, og det kultursjokket vi fikk da vi begynte kunne gjerne vært utdypet bedre allerede den gang. Jeg har beskrevet det før, men kan gjenta. I saken Derfor valgte jeg HRS har jeg oppsummert det naive 80- og 90-tallet:
Jeg begynte på ungdomsskolen i 1989. Vi ungene fra landsbygda ble busset til Fjell, hvor nærmeste ungdomsskole lå, og fortsatt ligger. Fjell er bydelen i Drammen som er kjent langt utenfor bygrensene på grunn av innvandrertettheten. Vi sluttet å si «mongo’n». På Fjell het det «jøden». Og «homo’n». «Sjekk jøden ‘a!» Vi hadde vel aldri tatt en jøde i nærmere øyesyn heller, men det var ingen tvil om at det var det mest håpløse du kunne være.
Men ingen snakket om islam selv om det var mange muslimer på Fjell. Vi tenkte aldri over hvorfor «jøde» var et skjellsord, det eneste vi fikk høre om islam i 1989 var da en pakistansk trikkefører sa på Dagsrevyen at Rushdie måtte dø. Og selv om gymtimene den gangen var kjønnsdelte og vi visste at de pakistanske jentene fikk ha helt egne timer der de badet fullt påkledd, var vi langt mer opptatt av at de kanskje kunne drukne av vekten av våte bukser enn vi var opptatt av islam.
Islam ble heller ikke nevnt da en senere ganske kjent politiker solgte hasj i storefri eller da «Mahmoud» kom bevæpnet med skrutrekker for å stikke noen han ikke likte. En jente i parallellklassen var marokkansk og hun viste oss ryggen sin en gang. Hun fortalte at hun hadde vist ryggen til to av lærerne også. Hun sa det hadde skjedd hjemme. Ryggen var dekket av lange hvite arr etter piskeslag. Jeg spurte om det var noe vi kunne gjøre, men hun svarte at det trodde hun ikke. Sånn er det bare, sa hun. Vi sa ifra til en lærer, men hva som eventuelt skjedde videre vet jeg ikke. Hun fortsatte å gå i parallellklassen, men vi hadde ingen kontakt. Men kultur og religion snakket vi likevel ikke om, vi var bare enige om at faren til «Samira» måtte være forferdelig.
Dette var altså på slutten av 80-tallet, og jeg må innrømme jeg lar meg irritere av den fortsatte naiviteten over tretti år senere. Når kommunalt ansatte skal rekruttere til «Sisterhood og Brotherhood-grupper» er det pinlig lesning. Hva tror de? At utagerende ungdom synes det er kult å bli med fordi man bruker engelske ord som i realiteten spiller på klanmentalitet?
Milliardsluk
Da smittetallene var som høyest under pandemien, skrev vi om bydel Fjell og hvordan smittetallene var like høye som subsidiene til bydelen forøvrig. Vi gjengir noe av den kunnskapen som faktisk foreligger om integreringstiltak på Fjell, for når tiltaksplanen i Drammen nå er signert og skal effektueres, kan man vite enkelte ting med sikkerhet; ingen skal påstå at Drammen by har latt Fjell-beboerne seile sin egen sjø, her er det investert i alt som skal få det til å se ut til at integreringen går på skinner. Årlig koster det nær 200 millioner kroner å drifte alle tilbudene bydelens innbyggere kan nyte godt av i integreringens ånd.
Den innvandrertette bydelen der 75 prosent av alle barn har innvandrerforeldre, er ikke bare en enorm utgiftspost for Drammen. Bydelen mottar midler fra staten, ergo dine og mine skattepenger enten vi bor i Drammen eller Ålesund, i en størrelsesorden som kan ta pusten fra noen og enhver.
«I tillegg har kommunen årlige driftsutgifter på 188 millioner», kan vi lese i regjeringens publikasjon om bydel Fjell.
Man skulle tro at endringsbehovet på integreringsfronten ville åpenbare seg for politikerne etterhvert, men det motsatte skjedde. I stedet for å ta tak i de høyst reelle problemene i det selvvalgt segregerte innvandrermiljøet på Fjell, valgte politikerne, fra topphold, å «sminke brura» i stedet.
Statssubsidiert omsorgssvikt
De lave forventningers rasisme lever i beste velgående i elvebyen Drammen. Ingen krav stilles, alle tiltak er frivillige og bydel Fjell ligger på norgestoppen i både manglende skolegang og skolefrafall, selv etter massiv innsats i form av gratis barnehageplasser og tilsvarende gratis skolefritidsordninger.
Lokalavisen Dagsavisen Fremtiden i Drammen oppsummerte den påstått «svært vellykkede satsingen Fjell 2020» som ble presentert i Sluttevaluering rapport Fjell 2020 og viste at konklusjonen på prosjektet var direkte misvisende.
«Gjennom sluttevalueringen fremkommer det at Fjell 2020 har vært en svært vellykket satsning med gode og viktige tiltak som har hatt stor betydning for befolkningen på Fjell,» sto det, men det var langt fra tilfelle. Tvert i mot viste det seg at andelen unge voksne med lav utdanning var økende.
Fjell er sonen i kommunen der flest ungdommer dropper ut av videregående skole. 51,6 prosent av dem mellom 21-29 år på Fjell sto uten fullført videregående fem år etter at de er ferdige på grunnskolen.
Og mye tyder på at millioninvesteringene er feilslåtte.
Drammen kommune har gjort offentlig informasjon tilgjengelig på arabisk, urdu, tyrkisk og polsk, og derved fjernet behovet for å lære seg norsk i det hele tatt. Kommunen har i praksis ansett språkkrav som en slags straff som innvandrerne må skjermes for.
Skoleåret 2009/2010 fikk to av tre barn særskilt norskopplæring ved Fjell skole, til tross for at 90 prosent av elevene var født i Norge. De kunne rett og slett ikke norsk språk i det hele tatt. Tallet har gått ned, men ikke grunnet krav til foreldrene. I stedet har Drammen kommune belønnet foreldrene med gratis barnehageplasser og tilsvarende skolefritidsordning, slik at samfunnet har overtatt ansvaret.
Mange foreldre snakker fremdeles ikke norsk. Enorme summer er brukt på bydel Fjell. I praksis ligger det stor belønning i å være «sårbar», og i den tidligere nevnte regjeringspublikasjonen om bydelen, framkommer følgende:
Fjell/Austad er eneste bydel med:
- Eget bydelshus med festsal
- Bibliotek
- Frivillighetssentral
- Nærmiljøkontor
- Helsestasjon
- Jordmor
- Klubbhus
- NAVs tilstedeværelse, med mer
For å kompensere for all «sårbarheten», vises det videre til at beboerne får:
- Ferieaktiviteter på Fjell skole – 180 elever på sommerskole – 48 på høstferieaktiviteter
- Ferieaktiviteter på Galterud skole – Åpen hall i alle skolens ferier – Fysisk aktivitet og kulturelle uttrykk
Blir aldri mer enn 2. generasjons innvandrere
Den selvvalgte segregeringen har både blitt belønnet og fremheiet av kommunen. Resultatene viser seg i SSBs statistikk. På Fjell blir man sjelden mer enn andregenerasjons innvandrer, for miljøet henter ektefeller i opprinnelseslandet:
Seks av ti familiegjenforente i Drammen kommune var kvinner, som understreker en generell tendens i migrasjonen der den mannlige «pioneren» (flyktning eller arbeidsinnvandrer) kommer først, etterfulgt av sin familie. Blant familieetablerte var andelen kvinner enda større, 70 prosent. (min uthev.)
Statistikken viser også en annen svært negativ tendens. Til tross for at bydel Fjell deler ut gratis barnehageplasser for å bidra til at innvandrerbarna får norsk språk, velger svært mange å holde barna hjemme i stedet, slik at de kan motta kontantstøtte. Den mister de som kjent dersom de benytter barnehageplassene.
Hele 60 prosent av innvandrerfamiliene med bakgrunn fra Asia og Afrika dropper de gratis barnehageplassene til fordel for kontantstøtteutbetalinger.
Når det gjelder 1-åringer, ligger Drammen omtrent på landsgjennomsnittet når det gjelder andelen som bruker kontantstøtte, både når det gjelder 1-åringer i alt og 1-åringer med bakgrunn fra Afrika, Asia etc. For 2-åringer er forskjellen imidlertid betydelig. Mens 18 prosent av 2-åringer i alt bruker kontantstøtte i landet, er andelen i Drammen 25 prosent. Når det gjelder 2-åringer med bakgrunn fra Afrika, Asia etc. er forskjellen særlig stor, fra 45 prosent i landet til 60 prosent i Drammen. (min uthev.)
Vi ønsker for all del Drammen kommune lykke til med tiltak, noe må de jo uansett gjøre, men å iverksette tiltak mot ungdomsskoleelever er ikke annet enn å skvette vann på gåsa. Tiltakene er av sorten too little, too late, dersom man som kommunen skal bruke engelske ord. Mest av alt vitner tiltakslisten om at det ikke finnes den minste vilje til å lære av erfaringer.