La oss for det første minne om at dette er Oslo, slik Mímir Kristjánsson (Rødt) også gjør. Det er det aller dyreste stedet å bo i Norge, men det er samtidig bare én by. De hjemmeværende kvinnene som føder ualminnelig mange barn finnes selvsagt også i andre kommuner i Norge, ikke minst på sentrale østlandet forøvrig. Vi kan minne om Sarpsborg, Drammen og Fredrikstad i samme åndedrag, for problematikken er ikke et Oslo-fenomen alene, det er et fenomen som brer seg i alle de største byene.
I november 2021 gikk eksempelvis ordføreren i Sarpsborg ut offentlig med frykt for at flyktningene fører til økonomisk ruin for Sarpsborg. De strømmer til byen når de er ferdige med de fem obligatoriske bo-årene i bosettingskommunen. Men det følger ingen økonomiske midler med de tilflyttende utlendingene, og sosialstønadene til gruppen utgjør nå tosifrede millionbeløp årlig. Da er ikke andre økonomiske ytelser regnet inn.
Store tall
I oppfølgingssaken «Milliontrygd»: – Eksisterer, skriver Dagbladet mandag at fenomenet der mangebarnsmødre mottar ytelser i millionklassen årlig omfatter flere hundre i Oslo alene. Ingressen er som følger:
Jonas Gahr Støre mener det alltid lønner seg å jobbe. Men fagforeningstoppen for Nav-ansatte bekrefter at mange får sosialhjelp som tilsvarer en millionlønn. Vi må leve med enkelteksempler som oppfattes urimelige, sier Rina Mariann Hansen (Ap).
Javisst må «vi» leve med det, det er jo politisk opplest og vedtatt at disse fødemaskinene av noen kvinner skal sementeres i utenforskapet. Skal det bli noen endring må politikken endres, og det er det ingen interesse for verken i Ap eller Rødt, som begge går til kommunevalg med håp om å få makt til å drysse enda flere millioner utover utenforskapet.
– Det finnes ingen rettferdighet i at folk som jobber og bidrar, skal sitte igjen med mindre inntekt og ha en dårligere økonomi, enn de som går på trygd. Folks skattevilje og respekt for velferdssamfunnet vil svekkes dersom vi ikke snur på dette systemet og innfører en form for makstak på hvor mye man totalt kan få i diverse ytelser, sier Erlend Wiborg i Fremskrittspartiet til Dagbladet.
Han har mer enn ett poeng, Wiborg, men det er enda verre enn hva han skisserer. Hadde millionytelsene til alenemødrene gitt integrerte, velfungerende borgere av barna, kunne det vært en samfunnsgevinst i å bruke enorme beløp som hindrer mødrene i å komme seg i arbeid, men realitetene ser ganske annerledes ut. I tillegg til at hver familie koster omtrent en million kroner årlig, kommer himmelhøye kostnader, ikke bare til sosialstønad, men også til barnevern og øvrige omsorgstjenester, forebyggende tjenester, politi og rettsvesen. De spiser en betydelig del av den kaken som skal fordeles på alle kommunale tjenester til innbyggerne i tillegg til den årlige millionen.
– Debatten på landsmøtet bør ikke spore av på bakgrunn av ikke-representative regnestykker, men ta tak i de to store utfordringene. Vi må lage politikk basert på fakta og statistikk og de store tallene, ikke på enkelteksempler, sier Rina Mariann Hansen til Dagbladet.
Fakta, statistikk og de store tallene bør skremme, snarere enn å berolige Hansen. De er nemlig svært tydelige. De store tallene viser at innvandrere fra Asia og Afrika utgjør halvparten av alle som lever av sosialhjelp. De store tallene viser at 26.600 MENA-innvandrere lever av sosialstønad. Siden 2010 har denne gruppen økt med 10.000. Somalierne topper listen over sosialhjelpsmottakere. Somaliere kommer seg også i minst grad ut i arbeid etter gjennomført introduksjonsprogram.
Virkningsløse penger
Somalierne topper statistikken over ikke bare sosialhjelpsmottakere og manglende arbeidslivsdeltakelse, men også statistikken over eksempelvis skolefrafall og vold.
Det synes som om avgrunnen mellom den norske og den somaliske kulturen er så dyp at det er umulig å integrere somaliske innvandrere som gruppe i det norske samfunnet. Kompetansen er for lav og verdiene så avvikende fra de norske at integreringsprosjektet er dømt til å mislykkes.
Da Aftenposten i 2019 la fram SSBs tall for arbeidslivsdeltakelse etter gjennomført introduksjonsprogram, viste de det man nærmest må kalle et økonomisk skrekkscenario:
Introduksjonsprogrammet har kostet Norge 65,8 milliarder kroner i perioden 2005-2017, men milliardene er ikke nok – ikke engang i nærheten av nok – til å kvalifisere MENA-innvandrerne.
At innvandringen i praksis er å importere en ny underklasse, synes ikke ordførerkandidat Hansen å hefte seg ved, ei heller at økte trygdesatser vil minske en allerede fraværende evne og vilje til å bidra til det norske fellesskapet.
Da Riksrevisjonen la fram sin rapport i 2019, viste den at milliardinvesteringer i integreringstiltak ikke har effekt. Innvandrerne kommer seg rett og slett ikke i jobb okke som. Enda «morsommere», og en opplysning både Arbeiderpartiet og Rødt bør tenke nøye over, er at Somaliere bunner alle statistikker – men er superfornøyd med Norge. Basert på SSB 2018/31 Livskvalitet blant innvandrere skrev vi som følger:
Slik sett finner jeg det helt naturlig, i motsetning til SSB, at somaliere skårer høyt på livskvalitet. Det er rett og slett i mangel av en integreringspolitikk som praktiseres slik at innvandrere må ta del i samfunnet. Ikke fordi vi fortjener det, men fordi vi har råd til det. Eller i alle fall hadde.
Ikke hat
Når Oslo kommunes innbyggere er tvunget til å sponse fem-, seks- og syvbarnsmødre over skatteseddelen og selv sitter igjen med langt mindre å rutte med i måneden til tross for at de jobber, har de selv stemt fram dette politiske monsteret. Grunnen til å kalle det et politisk monster er at enhver motstemme har blitt effektivt avfeid som «ekstremistisk» og «hatefull», til tross for at tak på ytelser og høyere krav til deltakelse ville fått langt flere kvinner ut av utenforskapet.
Og joda, det ventet en hat-beskyldning i innboks da jeg kom på jobb i morges. Nazer vil ha svar på hvorfor jeg skaper hat i samfunnet, og kommer med en rekke argumenter av den mer interessante sorten.
– Jeg har lest artikkelen «Er du somaliske alenemor til fem barn?» som du skrev på HRS, og jeg hadde lyst til å gi en kommentar til artikkelen din og deg. I artikkelen angriper du innvandrere og spesielt somaliske innvandrere siden de har mange barn, og dermed får nesten 1 million i konto. Du kalte dem til og med kriminelle siden de har mange barn og bruker velferden, og du skaper hat i samfunnet med slike perspektiver og formuleringer av ord og setninger.
Nei, jeg kaller dem ikke kriminelle, det er ikke en udokumentert mening, det er kjent og dokumentert kunnskap. Det er ikke hat å vise til statistikk.
– Somaliske mødrene har ikke organisert velferdsstaten på denne måten som det er siden de er «Analfabet». Så vi har et problem. Problemet er lav fødsel og lite arbeidskraft i Norge, og dermed har vi slike ordninger i Norge, og det vet du sikkert. Vi mangler allerede arbeidskraft i Norge og spesielt i helsevesenet.
Ja, det er problematisk å integrere analfabeter i et kunnskapssamfunn. Ja, lave fødselstall og mangel på arbeidskraft er et problem for Norge. Men nei, somaliske innvandrere kan ikke kompensere for dette.
– Grunnen til at somaliske folk er vant til å ha mange barn, og det er ikke nøye om de er i Norge eller i Somalia. Så somaliske mødrene er ikke etter å ha en mil i konto, men at de liker å ha flere barn og det er på grunn av deres kultur. I artikkelen nevner du at innvandrere jukser med registrering av deres status siden de får barn etter å ha skilt seg. I Somalia er det vanlig at foreldre eier deres barn og barn skal jobbe og passe på deres foreldre, og dermed må somaliske foreldre sørge dere barn økonomisk, og alt annet. I Norge er det ikke slik. I Norge er det staten som eier barn, siden alle folk må betale skatt til staten og staten passer på dem når folk blir eldre.
Nei, staten eier ikke barn i Norge. Men du har nok helt rett i at somaliske kvinner fortsetter å oppføre seg som nettopp det når de er i Norge. De har ingen forståelse for eller ønske om norsk levesett. De har heller ingen forståelse for hvordan den norske velferdsstaten fungerer, men de vet å utnytte den.
Samfunnskontrakten
– Spørsmål: Hvorfor skal somaliske far forsørge dere barn når det gjelder økonomisk? Somaliske far betaler skatt som resten av folk i Norge og staten skal passe på dem når de blir gamle. Skal de betale både skatt og forsørge fem økonomisk? Hvorfor skal de gjøre det når det ikke har fordel?
I Norge er det slik at den forelderen som ikke bor med barna betaler barnebidrag. Det kommer i tillegg til skatt, og ja, poenget er at man skal forsørge seg selv og sine barn, selv når man produserer mange av dem.
– Barn tilhører staten og ikke til foreldre egentlig, og det vet du siden du har jobbet i barnevern. Man kan bli sjalu på at somaliske mødre føder barn og lever med deres barn hjemme, mens andre jobber. I tradisjonelle/ muslimske kultur er det slik at kvinner i oppgave å føde barn og oppdra barn for samfunnet og far skal forsørge dem økonomisk, igjen ligger det i kulturen. Du liker å jobbe ute, mens andre liker å jobbe hjemme og passe på barn. Husk at det er ikke lett å passe på fem barn. Hvis du jobber i en 100 prosent stilling, hvor mange barn passer du på i rundt 8 timer? Det er lett å være politiker og få en mill, men det er vanskelig å være en mor med fem barn og få en mill. Jeg håper at du leser kommentaren min og gir en tilbakemelding om kommentaren min.
Hilsen Nazer 🙂
I Norge har barndommen egenverdi. Norske par får ikke barn for å sikre sin egen alderdom, slik skikken er i Somalia. Dersom barn lever i omsorgssvikt kan foreldre i Norge miste omsorgen for dem.
Du har rett i at det er vanskelig å oppdra fem barn, og spesielt vanskelig er det dersom man ikke har kjennskap til hva barn har behov for for å klare seg godt i voksenlivet. Selv om man liker å være hjemme med barn er det slett ikke sikkert at det er til barnas beste, og det er påfallende å ha en holdning om at andre skal finansiere dette valget. Den norske velferdsmodellen er svært omfattende og er kjennetegnet ved universelle velferdsrettigheter, noe som innebærer at alle har lik rett til velferdsgoder. Det er en svært dyr samfunnsorganisering som eksempelvis gir «gratis» helse-, utdannings- og omsorgstjenester, og den er avhengig av en tilsvarende stor arbeidsstyrke.
Det er ikke «hat» å gjøre seg tanker om at innvandret klankultur ikke tror på velferdsstaten overhodet, de tror på seg og sitt, og vil gjerne ha kvinner og eldre hjemme, slik du også poengterer. Det koster selvsagt. Da står samfunnssolidariteten rimelig kjapt under press, for det er grenser for hvor lenge europeerne klarer å tro på en velferdsstat dersom de opplever at andre ikke bidrar til den samfunnskontrakten vi selv er oppflasket med.