Mens vi, i alle fall her sørpå, nyter blå himmel og en varmende sol, kom jeg til å tenke på hvor lite jeg egentlig husker om kristendommen. Hvordan var det nå igjen; Kristi himmelfart faller 40 dager etter 1.påskedag? Eller rettere sagt, etter et google-søk, Himmelspretten er den førtiende dagen etter 1.påskedag. Men hvorfor er det slik? På 1.påskedag (påskedag, i vestlig kirketradisjon) sto Jesus opp fra de døde (oppstandelsen) og 39 dager senere fór han til himmelen med en sky – og det skjedde foran øynene på disiplene. Så var Jesus opphøyd til Guds rike, og sitter ved Guds, den allmektige Faders høyre hånd, og kan ikke lengre vise seg legemlig på jorda. Men for noen skal han vende tilbake.
Hvordan kunne man finne på en slik fortelling? Antakelig akkurat derfor, man kunne – i mangel av kunnskap om verdensrommet.
For slike reiser til himmelen er kjent i mange religioner, foruten kristendom, i jødedom, hinduisme, buddhisme, islam, dog i noen ulike varianter. Himmelreisen eller himmelfarten kan være en midlertidig tilstand der en blir innviet i guddommelige hemmeligheter, for så å skulle vende tilbake til jorda, eller det kan være en varig tilstand, en føres «hjem». Eller det kan være en reise som renser sjelen og en er klar for gjenfødsel.
Det hele, kort fortalt, handler om himmel og jord, om kosmos, en ordnet og helhetlig «verden» til forskjell fra kaos. På jorda, flat eller rund, bodde menneskene, mens himmelen var gudenes bolig. Himmelen var altså et geografisk sted høyere oppe i kosmos. I himmelen var alt på stell og et sted vi alle skulle lengte til, ja, et paradis. Men først måtte vi gjøre de gode gjerninger på jorda.
Disse førvitenskapelige ideene er vanskelig å belegge, så derfor har da også de fleste religioner innviet mer diffuse forklaringsvariabler på himmelreisene. Men vi kommer ikke unna at som idé er himmel og jord smart tenkt. Det kan disiplinere menneskene på jorda, mens lønnen er i himmelen. Det føles unektelig noe bedre å tenke på å vandre inn i himmelriket enn i helvete etter ens død, eller å skulle ligge å råtne i jorda, eventuelt bli kremert, uten mer mål og mening.
Jeg kom til å tenke på en historie min mor fortalte da jeg var barn. Hun jobbet i utenriks sjøfart i et miljø som definitivt var røft og «ukristent», de fleste av mannskapet var ung og udødelig, det samme med passasjerene. Det ble brann om bord og de måtte gå i redningsbåtene, passasjerene først, mannskapet sist. Aldri, sa min mor, verken før eller siden, hadde hun hørt flere som høylytt ba til Gud om hjelp. Klart det er godt å ha noen å ty til, når en er mest nødig. Men spesielt rasjonelt er det ikke, og det trenger det heller ikke være.
For religioner, i alle fall i en del av verden, har mistet mye av sin opprinnelige betydning og makt. Men det betyr ikke at religioner ikke har betydd mye for utviklingen, på godt og vondt. Mens for eksempel den muslimske verden fortsatt misbruker mye av islams makt ved å undertrykke folket og berike seg selv, har kristendommen betydd mye for demokratiutviklingen i Europa. Eller for å si det med prest Einar Gelius’ ord: Jesus står for frihet, Muhammed for tvang. Gelius’ ord får støtte i en ny undersøkelse som avdekker at «straffende guder» er til hinder for demokrati.
Som jeg har skrevet om før handler det i bunn og grunn om makt og kontroll. Kristningen av Norge kan således regnes som ledd av Olav Tryggvason (regjerte i 995-1000, regnes som Norges første kristningskonge) styringsprogram. For er makten gitt fra gud, er det ikke så mye å diskutere, i alle fall kompliserer det dokumentasjon for styringsgrunnlaget.
Innsalget av kristendommen skjedde ved at samfunnet er å anse som legemet, mens kirken er sjelen (altså á la jord og himmel). Det som forkynnes til hedningene, med all sin ulike gudedyrkelse, er at det finnes bare én gud, men mest av alt var det sjelens udødelighet. Der kunne man lure inn trusselen om evig pine om man ikke rettet seg etter datidens moralske normer, definert av kristendommens disiplin. Dette ga to utslag: (bedre) kontroll med befolkningen og egen (økonomisk) berikelse. Begge deler tjente kongen på. Samtidig var utfordringen at kirken ikke måtte få for mye makt, men det fikk den etter hvert.
For kirken, slik den bygget seg opp som en maktinstitusjon i Norge, kan ligne på en stat i staten, men på denne tiden hadde vi ikke noe stat. Slik sett tyder mye på at kirken har hatt en sterk statsskapende rolle, etter hvert også i demokratiets navn (akkurat den linja synes Den norske kirke å ha forlatt). Poenget er uansett at kristendommen har hatt stor betydning for Norge som nasjon, og det fikk meg til å tenke på himmelstormerne.
Himmelstormerne er de som ikke har tid og tålmodighet til å vente på at gud skal bestemme når det er deres tid til å dra til himmelen. Altså overmodige mennesker som prøvde å komme seg til himmelen på eget vis. En av de mest kjente skal være Ikaros fra gresk mytologi. Hans far fant skal ha funnet opp vinger som skulle ta Ikraos til dette geografiske himmelen. Faren advarte Ikaros om ikke å fly for nært solen, da ville vingene smelte. Hva gjorde Ikaros? Selvsagt, fløy for nært solen og døde.
Om disse himmelstormerne eksisterte, som de antakelig gjorde, var de utvilsom kreative for å finne egnede farkoster som kunne ta dem til himmelen. At de ikke klarte det, kan jo like godt handle om en destinasjon de den gang ikke hadde forutsetning til å forstå. Men hva annet kan det ikke ha ført til av oppfinnelser? Som sagt: religion på ondt og godt.
Vi ønsker dere en fin himmelsprett!