I 2004 kom EU-kommisjonen med sin første håndbok om integrering for politiske beslutningstagere og andre aktører som jobber på feltet, en håndbok som siden er kommet i flere utgaver. Men allerede i 2004 ble ideen født om at integrering er et felles ansvar, altså forpliktelser for både innvandrere og landet de innvandret til. Derfor begynte man også utover 2000-tallet å ta i bruk begrepet «inkludering», og derfra var ikke veien lang til at mer og mer ansvaret ble plassert på vertslandet.
Skal vi noen gang, som antakelig allerede er for sent, lykkes med at særlig innvandrere fra MENAPT-land tar fullverdig del i samfunnet, må vi vekk fra ideen om at integrering er en toveisprosess slik EU formulerte det.
Et personlig ansvar
Integrering er et personlig ansvar, og det er et stort og krevende ansvar som alle innvandrere må kjenne til før de kommer til landet.
Det kan innebære at dersom det man har med seg i bagasjen, som utøvelse av sin tro, kultur eller praksis kommer i konflikt med det nye landets verdier og normer, da er det enhvers personlige ansvar å tilpasse seg landet en har innvandret til. Men slik er det ikke for mange, fordi de utnytter sine (nye) rettigheter. Det skjer for eksempel ved den såkalte religionsfriheten eller at en fortsetter praksiser med sosial kontroll, tvangsekteskap, flerkoneri eller kjønnslemleste fordi en vet det er vanskelig å avdekke i et land med stor personlig frihet og der innvandrede miljøer står sammen (eller tier) om slike overordnede tema.
Ikke minst handler det om at mange ikke viser nok evne til å bli selvforsørgende. Det bør ikke overraske. I de fleste land som avgir migranter eksisterer ikke noe slikt som «gratis» og det som måtte være «gratis» er typisk av særdeles dårlig kvalitet. Det som derimot eksisterer er korrupsjon, så eventuelt innbetalte skatter og avgifter gis ikke noe rettferdig tilbake til landets innbyggere. I et land som Pakistan er lokalpolitiet ekstremt underbetalt, rett og slett for det forventes at politiet bidrar til egen lønn ved å bøtelegge personer og putte hele eller deler av pengene i egen lomme. Så har vi de land der det ikke har noen betydning å være folkeregistrert, fordi landet ikke tilbyr innbyggerne noen fordeler. Angsten er heller at det kan bety utgifter, for eksempel i form av skatter. Da lærer en selvsagt å ta vare på seg og sine, typisk også ved å få mange barn. Men det gjelder å holde sammen, det er sikkerhetsnettet, som storfamilie, klan og/eller miljø.
Så kommer kontrasten til et land som Norge: Du blir tatt imot som en stakkar (det må jo være riktige fæle grunner til at du forlot hjemlandet) og bordet dekkes med introduksjonsprogram, diverse kurs og aktiviteter, bolig – og ikke minst: det følger penger med. Penger som i liten grad følges opp av plikter. På toppen av det hele lønner det seg – i motsetning til i hjemlandet – å ikke stå sammen. Velferdsstaten, vårt sikkerhetsnett, er mer finmasket hvis du står alene, særlig hvis du har barn.
Derfor kan du som somalisk alenemor til fem barn hente ut 950.000 kroner i trygdeytelser i året, og det finnes flere hundre milliontrygdmottakere bare i Oslo og du kan fortsette å hente ut av fellesskapets penger til «barna» er blitt 25 år.
Pengene sitter løst
At alenemoren i praksis ikke nødvendigvis er enslig forsørger, er vi vel vitende om. Men systemet passer som hånd i hanske til de som vil utnytte det, man er muslimsk gift og det er ikke noen fordel med at ekteskapet er registrert i folkeregisteret, tvert om. Dessuten kan ektemannen ha flere koner, og da passer det slett ikke å ha det registrert noe annet sted enn i moskeen (for der må de ha kontroll, slik at ikke kvinnen risikerer å være gift med flere samtidig).
Men det passer veldig godt å ha mange barn, om det er dine egne er heller ikke så nøye, faktisk tvert om. For kommer det noen enslige mindreårige asylsøkere (EMA) til Norge – som har ei tante i Oslo – så kan hun fint få omsorgen for disse barna. Da vanker det enda mer penger som fostermor og typisk større kommunal bolig. HRS har tidligere fortalt om en somalisk kvinne i Oslo som sendte to av sine egne barn til sentrum politistasjon med en lapp i lomma med sitt telefonnummer og beskjed om at de var EMA. Mor fikk omsorgen for sine egne barn som EMA, og i teorien hadde hun nå to barn flere enn de opprinnelige. Klart det blir penger av slikt, i tillegg kan de operere på samme måte i flere land – samtidig. Grunnen? Det tas ikke fingeravtrykk eller DNA av barn eller familiegjenforente.
At dette pågår handler om at vi tillater det. Hadde vi satt krav – og makt bak kravene – ville det kanskje vært håp for landet. Uten tvil burde kravet om selvforsørgelse være prioritet én, og klarer man ikke det må reell aktivitetsplikt innføres. Men hva er det Arbeiderpartiet og statsminister Jonas Gahr Støre signalerer? Jo, det motsatte med «Velferdsstaten er jo ikke til pynt – den er der for å brukes».
Det er som Jan Petter Sissener sier i Nettavisen:
Vi har nå en regjering som gjør alt den kan for å ødelegge økonomien. Dette gjør den både gjennom skattepolitikken, pengebruken, næringspolitikken, arbeidspolitikken og en generell ødeleggelse av privat initiativ.
Så mens stadig flere med penger og vett og forstand flykter fra Norge, velter Ap seg i Norges rikdom uten å passe på pengebruken. Det skjer samtidig med at det som har ført til vår velstand, olje og gass, skal fases ut, mens pengene sitter løst i det grønne skiftet. Like løst som til den ikke-bærekraftige innvandringen.
Flere som færre skal forsørge
Hva MENAPT-innvandringen koster oss kommer helt an på hvordan man regner, men regne på det er det ikke så mange som vil. Og det forstår man godt, for de regnestykkene handler ikke om småpenger. I Danmark er de mer villig til å snakke om disse kostnadene, der Finansdepartementet i deres rapport om innvandreres nettobidrag (utgifter minus inntekter) til offentlige finanser kom frem til at nettoutgiftene til ikke-vestlige og deres etterkommere kostet staten 31 milliarder danske kroner (her 2018-tall som kom i 2021), hvorav utgiftene til MENAPT lå på 24 milliarder danske kroner. Den største nettoutgiften sto somalierne for, etterfulgt av av syrere.
Som i Norge er størstedelen av disse utgiftene forbundet med at for få i disse gruppene forsørger seg selv. Som HRS tidligere har rapportert (2012) er det store forskjeller i sysselsettingsnivå mellom innvandrere med vestlig bakgrunn, ikke-vestlig bakgrunn og befolkningen uten innvandrerbakgrunn, og aller dårligst kom ikke-vestlige kvinner ut. I sysselsettingstallene som Fremskrittspartiet stortingsgruppe kjøpte fra SSB, var også tallene for sysselsatte kvinner fordelt på landbakgrunn og hvor mye de jobber i uka (tallene er fra 4. kvartal 2016). Absolutt dårligst ut kom kvinner fra Syria, der kun 10 prosent i sum var sysselsatt – dvs. jobber én time eller mer i uka. Deretter fulgte kvinner fra Somalia med en sysselsetting på 24,1 prosent, Pakistan (31,8), Afghanistan (34,3), Eritrea (38,2), Irak (38,8) og Tyrkia (39,4). Men det var også stor forskjell på hvor mye de samme kvinnene jobbet – og det til tross for at samtlige av dem i sum kun har en sysselsetting på under 40 prosent. Bare 5 prosent av kvinnene fra Syria jobbet 30 timer eller mer i uka og bare 9,8 prosent av kvinnene fra Somalia gjorde det samme. For afghanske og eritreiske kvinner var 15,9 prosent sysselsatt mer enn 30 timer uka.
Ser vi på sysselsettingtallene opp mot organisk vekst (hvordan landgrupper i Norge utvikler seg uavhengig av innvandring fra de samme landene) sier det noe om hvor vi kan ende opp. Den organiske veksten for den somaliske befolkningen var på 3,1 prosent, for Etiopia 4 prosent, Eritrea 4,1 prosent, Sudan 4,5 prosent og hele 5 prosent for syrere. Dette tilsier at noe som vokser årlig med 3,1 prosent vil bruke i underkant av 23 år på å fordoble seg, på 4 prosent 17,5 år, på 4,1 prosent 17 år, på 4,5 prosent 16 år og på 5 prosent 14 år.
Selv nå er bildet mye det samme, og som vi påpekte i 2012: selv lang botid får ikke noen grupper ut i arbeidslivet. I Danmark kom man i 2021 frem til at ikke-vestlige kvinner fra MENAP utgjorde 20 prosent av gruppen med 10 års kontanthjelp (offentlige ytelser), mens de kun utgjorde 2 prosent av befolkningen.
Aktivitet for pengene
Som samfunn kan vi ikke tillate at det blir stadig færre som skal forsørge stadig flere. Kommer man til Norge, må den uttalte forventningen være at du forsørger deg selv og din familie. Da må du ut i jobb, men hvis du ikke ønsker å ta en jobb skal du ikke kunne lene deg tilbake og passivt motta stønader og trygder. Da bør du oppfylle et krav om aktivitet 37 timer i uken for de økonomiske ytelsene du mottar, slik som regjeringen i Danmark nå realiserer landet over. Og det helt uavhengig om du er ferdig med introduksjonskurset eller får flere barn, på samme måte som enhver annen arbeidstaker må forholde seg til. Får du flere barn enn du er i stand til å forsørge, må det innføres økonomiske begrensninger fra det offentlige.
Aktivitetsplikten bør starte med de unge som hovedsakelig går på offentlige ytelser. De skal ikke bare kunne heve sin sjekk hos Nav, men møte opp på et bestemt sted til et bestem klokkeslett – hver arbeidsdag. I Danmark i Greve kommune fikk de unge på seg en gul vest og så måtte de ut å utføre ryddejobber i kommunen, som for eksempel å plukke søppel. Effekten var imidlertid stor, for mens det nasjonalt var en nedgang av på 2,6 prosent på unge på trygd, var nedgangen på over 10 prosent i Greve.
Da danskene i fjor diskuterte aktivitetsplikten offentlig vekket det internasjonal interesse, ikke i Norge selvsagt, men i et land som Frankrike. Le Figaros politiske journalist skrev at den danske innvandrings- og integreringspolitikken er inspirerende for andre europeiske land. Også svenskene kastet seg på. Den nye borgerlige regjeringen lanserte nylig kravet om at alle som lever på offentlige bidrag skal ilegges «heltidsaktiviteter», som betyr enten obligatoriske studier eller arbeid på linje med fulltids lønnsmottakere, som samfunnsnyttig arbeid. Dette kravet må innfris for at trygdede får utbetalt offentlige stønader.
Så er det noen grunn til at Norge skal tillate at store deler av befolkningen ikke jobber? Nylig viste Navs bedriftsundersøkelse at norske virksomheter mangler nesten 53.000 arbeidstakere, særlig blant sykepleiere, helsefagarbeidere, vernepleiere og andre helsearbeidere, butikk- og salgsarbeidere, kokker, tømrer, snekkere, rørleggere, elektrikere og grunnskolelærere. Samtidig har vi over 600.000 som står utenfor arbeidslivet.
Hvor lenge skal vi akseptere at noen fravelger arbeidslivet? En ting er i alle fall sikkert, de det først og fremst vil gå ut over er de som faktisk ikke kan jobbe eller som trenger statens hjelp for en tid. Problemet er at staten Norge har for mye penger og en regjering som ikke klarer å holde fingrene unna. For eksempel anslås statens utgifter til uføretrygd i år å nå 118 milliarder kroner – hvilke andre land skilter med slike utgifter? Og som vedtakene på Aps landsmøte indikerer om økte ytelser:
* Bostøtteordningen skal fange opp flere vanskeligstilte.
* Satser for livsopphold skal gjennomgås «for å sikre at de gir et grunnlag å leve av».
* Utbetaling av ulike ytelser skal samordnes bedre.
* Kriterier for sosialhjelp skal gi ansatte i Nav nødvendig handlingsrom for å gi folk hjelp.
* Styrke ordninger for folk med gjeldsproblemer.
* Reguleringen av forbrukslån skjerpes, det skal utredes forbud mot reklame for slike lån.
* Arbeide for at gjeldsregisteret skal omfatte flere typer gjeld.
Har noen regnet på dette? Imens fortsetter regjeringen å ødelegge norsk økonomi, godt synliggjort av Erna Solberg (H) i dagens spørretime.
Støres forsvar for feilslått økonomisk optimisme før året: – Vi ga et gripende, godt intervju