Først litt historikk
I motsetning til hva mange tror så ble ikke Israel etablert av FN. Det har alltid bodd jøder i dette området, og før krigen var det en jevn tilstrømning av jøder hit. Etter Holocaust, da over 6 millioner jøder ble drept av Nazi-Tyskland, valgte svært mange jøder å flytte til det de oppfattet som sitt hjemland – det britiske mandatområdet Palestina som dagens Israel var en del av.
I november 1947 foreslo FN å dele mandatområdet i to nye stater – en arabisk og en jødisk, noe jødene aksepterte. De arabiske land derimot sa klart ifra at de ikke ville akseptere noen som helst deling av området.
Britenes mandatperiode over området utløp den 15. mai 1948. Dagen før, den 14. mai 1948, besluttet lederen for det som ble kalt «Jewish Agency» – David Ben-Gurion – å erklære etableringen av en jødisk stat som skulle hete Israel. Han ble deretter valgt til Israels første statsminister.
Et land i krig
Etter at Israel var etablert som selvstendig nasjon angrep de omkringliggende arabiske land Israel. Krigen varte i ett år, og endte med en våpenhvileavtale hvoretter Jordan overtok de landområdene jødene fremdeles kaller Judea og Samaria. Jordan kalte dette landområdet Vestbredden, fordi det ligger vest for elven Jordan. Og i syd overtok Egypt det som kalles Gaza.
Den israelske uavhengighetserklæring medførte en strøm av arabiske flyktninger fra området. Det er denne hendelsen som på arabisk kalles «nabka», og som kan oversettes til «katastrofen». Det er de og deres etterkommere som i dag kaller seg palestinere. De som valgte å bli igjen ble etter hvert israelske statsborgere og denne gruppen utgjør i dag en ikke ubetydelig folkegruppe i Israel. En av disse heter Georg Deek. Han var i 2014 ambassadesekretær ved Israels ambassade i Oslo og holdt da en tale på Litteraturhuset der han fortalte om hva som den gang skjedde med hans familie. Talen er blitt kalt den beste tale en israelsk diplomat noensinne har holdt. Den er vel verdt å bruke en halvtime på.
I 1967 blokkerte Egypt Israels tilgang til Akababukten og samlet store militærstyrker i Sinai, på grensen mot Israel. Dette utløste det som senere er kalt 6-dagerskrigen fordi den varte fra 5. til 10. juni 1967. I løpet av de dagene greide Israel å utradere de samlede flyvåpen til Egypt, Syria og Jordan, samtidig som de erobret Golanhøyden fra Syria, Judea og Samaria/Vestbredden fra Jordan og hele Sinaihalvøya frem til Suezkanalen fra Egypt. Etter dette ga de arabiske landene opp.
Men ikke helt. På den israelske helligdagen Jom Kippur dvs. 6. oktober 1973, ble Israel helt uventet angrepet av Egypt og Syria. Israel var uforberedt, men greide å slå angriperne tilbake på ca. 3 uker. Araberlandene skiftet deretter strategi og valgte i stedet å stoppe oljeleveransene til de vestlige land. Vi fikk oljekrisen med bilfrie dager og kong Olav på trikken til Holmenkollen.
Og da har jeg ikke nevnt de gjentatte trefningene mellom Israel og Hamas på Gazastripen.
Slikt gjør noe med et folk.
Et lykkelig folk
Dagens israelere er seg veldig bevisst at deres forfedre og -mødre har bygget opp landet fra nærmest ikke noe og til et vestlig demokrati, der folk jevnt over er svært fornøyd med tilværelsen. I hvert fall hvis man skal tro på World Happiness Report 2023 der Finland ligger på førsteplass, fulgt av Danmark og Island med Israel på 4. plass. Norge ligger som nr. 7, utrolig nok slått av Sverige på 6. plass.
Også i gjennomsnittlig forventet levealder (2022) ligger Israel godt an med 83,4 år mot Norge 82,6 år.
Dette til tross for at Israel ligger på et område som er noe mindre enn Viken fylke og har rundt 9,5 millioner innbyggere. Av disse er ca 20 prosent palestinere med israelsk statsborgerskap, det vil si etterkommere av de arabere som valgte å bli etter at Israel ble selvstendig i 1948.
For mange fremstår det muligens som et paradoks at innbyggerne i et land der det til stadighet er trefninger med naboene, det vil si palestinerne på Vestbredden og Gaza, likevel ligger høyere i World Happiness Report enn Norge. Men det har nok med utgangspunktet å gjøre, hva man forventer seg. Mens vi tar vår velstand som en selvfølge og vet at staten uansett har penger nok, er ikke situasjonen slik for israelerne. De har kun dette ene, lille landet, og selv om de kan være politisk dundrende uenige om mye, vet de at uansett regjering vil indre og ytre sikkerhet prioriteres foran alt annet.
Norske medier
Hvis vi følger med i norske medier så virker det som om man har dannet seg noen forhåndsoppfatninger og er lite villige til å korrigere uriktig informasjon, uansett hvor godt man dokumenterer feilene.
Et eksempel er den allmenne oppfatning av at det området som kalles Vestbredden er okkupert av Israel. Det naturlige spørsmål blir da – okkupert fra hvem? Rett svar er Jordan, etter at Jordan angrep Israel i 1967 – en krig de arabiske land tapte. Og som vi dokumenterte i denne artikkelen har Israel og Jordan for lengst inngått en avtale som regulerer grensene mellom de to land, og at Jordan har overlatt Vestbredden til Israel. Men dette skrives det aldri noe om. Sannheten er vel at norske journalister aldri har hørt at en slik avtale eksisterer.
Et annet eksempel er omtalen av den rettsreform som dagens regjering ønsker å innføre, og som venstresiden i Israel fordømmer som et angrep på demokratiet. Denne reformen fordømmes ukritisk av norske medier. Men hva er det reformen egentlig handler om?
- Det foreslås at dommere i Israels høyesterett skal oppnevnes av regjeringen, og ikke i praksis være selvutnevnende.
- Det foreslås at Israels høyesterett ikke av eget tiltak kan oppheve en lov eller en beslutning fra regjeringen.
- Det foreslås at ansatte jurister i departementene ikke kan oppheve politisk vedtak fattet av statsrådene i departementene.
- Det foreslås at Israels regjeringsadvokat ikke kan erklære statsministeren uegnet til embetet.
- Det foreslås at Knesset (parlamentet) kan vedta på nytt lover som høyesterett tidligere har opphevet.
Dette er – noe forenklet – hovedpunktene i den rettsreform som Netanyahus regjering prøver å få gjennom, til store protester fra venstresiden i israelsk politikk. Det er disse reformene norske medier ukritisk hevder innebærer en trussel mot demokratiet.
Det underlige er at det som foreslås hovedsakelig samsvarer med hvordan dette er regulert hos oss. Vi har ikke registrert at noen norske medier har gått inn i de enkelte punktene i den foreslåtte rettsreform. Da burde de tvert i mot funnet at reformen vil styrke demokratiet ved at den dømmende makt (høyesterett) sine muligheter til å overkjøre den lovgivende makt (Knesset) og den utøvende makt (regjeringen) reduseres vesentlig. Det er dette som i de vestlige demokratier kalles maktens tredeling.
Det fremstår derfor som underlig at norske medier fremstiller en rettsreform som vil bringe situasjonen mer i samsvar med hva vi har i Norge, som udemokratisk.
Har Israel noe å være stolt av?
Gitt utgangspunktet – et holocaust der 6 millioner jøder ble tilintetgjort – så er det beundringsverdig at det jødiske folk på 75 år har bygget opp et land fra bunnen av i et landområde stort sett bestående av ørkenområder til en moderne stat. Og det har de gjort til tross for at samtlige naboland har gjort sitt beste for å slette Israel fra kartet.
Israel har hatt en formidabel befolkningsvekst fra 800.000 i 1948 til 9,5 millioner i dag. Dette skyldes at Israel har gitt alle verdens jøder en lovfestet rett til å bosette seg i det landet der jødene har en historie som skriver seg minst 3.000 år tilbake. Og det har nabolandene visst å benytte seg av – jødene er presset ut derfra og har reist til Israel, slik at det knapt er jøder igjen der de kom fra.
Denne ekstreme befolkningsøkningen har Israel delvis løst ved å etablere bosettinger i det som uriktig kalles «den okkuperte Vestbredden». Dette har resultert i betydelig internasjonal kritikk, også fra Norge.
I henhold til de såkalte Osloavtalene som skulle skape fred mellom Israel og palestinerne, ble Vestbredden delt i tre soner – A, B og C – der sone A styres av de palestinske selvstyremyndighetene med unntak av sikkerhet, vannressurser og grenser. I sone B har selvstyremyndigheten det sivile ansvaret, med de samme unntakene som i sone A, men også med unntak av ansvar for byggetillatelser, mens Israel har det militære ansvaret. I sone C har Israel ansvar for både sivil og militær administrasjon.
Bosettingene kan derfor ikke være ulovlige så lenge de ligger i sone B eller C, fordi der er det uansett helt opp til Israel å utstede byggetillatelser. Om det er politisk klokt å gjøre det, er en helt annen sak.
Bør beundres
Israel er i dag Midtøstens eneste demokrati, med en levestandard for sine innbyggere som ligger himmelhøyt over sine muslimske naboland. Landet har betydelige inntekter blant annet fra eksport av høyteknologisk utstyr, noe som kan ha sammenheng med at jøder er den folkegruppe som har vunnet flest nobelpriser.
Videre er Israel en betydelig eksportør av frukt og grønnsaker, noe som i utgangspunktet fremstår underlig i et land som stort sett besto av ørken i 1948. Grunnen er at i Israel resirkuleres 80 prosent av alt vannet som forbrukes, noe som kommer landbrukssektoren til gode. Undertegnede har selv fått servert et glass vann på et renseanlegg utenfor Tel Aviv. Det smakte helt greit.
Selv om rundt 80 prosent av innbyggerne betrakter seg som jøder og er omringet av naboland som absolutt ikke vil dem vel, er de likevel blant verdens lykkeligste folk. Utgangspunktet tatt i betraktning er det derfor mye å beundre Israel for. At de av og til må sette seg kraftig i respekt når angrepene kommer må man derfor ha en viss forståelse for.
Det er sagt at hvis palestinerne nedlegger sine våpen, blir det fred. Hvis Israel nedlegger sine våpen, utslettes Israel. Jødene har bare dette ene, lille landet, de har ingen andre steder å flykte til dersom de angripes. De har ingen plan B. Israel og dets innbyggere bør derfor beundres, ikke kritiseres og boikottes, som svært mange, særlig på venstresiden, mener.
Gratulerer med 75-årsdagen.
(Illustrasjon: fra statsministerens twitterkonto)