En undersøkelse utført av Center for European Studies tegner et bilde av jødehat i Europa som er svært forskjellig fra det som påstås av venstreliberale medier og politikere med lignende overbevisninger. Faktisk viser det seg at det jevnlig skjelte Ungarn har den laveste frekvensen av antisemittisk hatkriminalitet, mens et land som Sverige ligger i teten hva gjelder jødehat.
Først la oss se på hvor stor den knøttlille minoriteten jøde er i dagens Europa:
Frankrike topper med prosentvis flest jøder, etterfulgt av Ungarn. Sverige og Tyskland ligger langt etter i prosentandel av befolkningen.
Undersøkelsen viser at hatforbrytelser mot jøder øker i Frankrike, og særlig i Tyskland, mens i Ungarn ser man en fallende trend. (Tall fra Sverige foreligger ikke for de siste sju årene.)
Så til hvem overgriperne er:
Som vi ser er 30 prosent av hendelsene er knyttet til fundamentalistiske muslimer, mens 31 prosent kjenner man ikke bakgrunnen til. Deretter følger folk på venstresiden med 21 prosent, mens høyresiden står for 13 prosent av hendelsene.
Den evige jøden
Er dette overraskende? Nei. Utvandringen av jøder til Israel og USA fra Frankrike er høyest i Europa, mens nesten ingen jøder i Ungarn flytter/flykter fra landet. Altså; dess mer islam, jo vanskeligere er det å leve i fred og fordragelighet som jøde. Eksemplene på hvordan tilstanden er for jøder i Vest-Europa er så mange og vonde at det nærmeste er ufattelig at dette ikke er et daglig tema i toneangivende medier. Men da måtte mediene vedkjenne seg at dette jødehatet er nedarvet fra Muhammeds tid og hans politiske kamp for kue den jødiske befolkningen på den arabiske halvøya, og det har de åpenbart liten interesse av.
Det var nemlig neppe tilfeldig at to dager etter massakren i Charlie Hebdos lokaler, tok en venn av terroristene, Amedy Coulibaly, seg inn på et jødisk kosher supermarked i Paris og drepte fire jøder (og en politibetjent). Han kunne jo enkelt valgt et hvilket som helst annet supermarked eller nærmeste boulangerie og drept tilfeldige personer av ulik religiøs eller ikke-religiøs bakgrunn.
Det var nok heller ikke tilfeldig at terroristen i København måneden etter Paris-angrepet, Omar El-Hussein, først gikk til angrep på et debattmøte om ytringsfrihet med den drapstruede svenske kunstneren Lars Vilks tilstedeværelse, for så å ta seg til synagogen og drepe den jødiske vakten Dan Uzan som voktet inngangen.
Det var nok politisk veloverveid å rette skytset mot Frankrike og Danmarks jødiske befolkning, like politisk veloverveid som da franskalgeriske Mohamed Merah i mars 2012 skjøt og drepte en 30 år gammel rabbiner og tre barn, det yngste barnet kun tre år gammelt, utenfor en jødisk skole i Toulouse. Ei heller var det tilfeldig at franskalgeriske Mehdi Nemmouche, etter all sannsynlighet på vei hjem til Marseille etter krigsdeltakelse for Den islamske staten, tok veien om Belgias jødiske museum i Brussel og skjøt og drepte fire personer i mai 2014. Han kunne like gjerne tatt turen innom eksempelvis Louvre, som ville vakt vel så stor medieoppmerksomhet og offentlig bestyrtelse.
Akkurat som det fremstår som svært politisk målbevisst da jihadisten Arfan Bhatti medvirket til skuddene mot den jødiske synagogen i Oslo i 2006. Bhatti, født i Norge av pakistanske foreldre, kunne eksempelvis valgt ut hindugudshuset i Oslo, all den tid hatet mellom pakistanske muslimer og indiske hinduer er intenst og vedvarende. Men hinduene i India kjente ikke islamstifteren Muhammed til, så denne religiøse gruppen er naturlig nok ikke nevnt med ett ord i islams grunntekster.
Også Bhatti valgte et for islam sentralt politisk mål.
I åpen sympati med terrorist
Derfor var det heller ingen overraskelse at Købehavnterroristen Omar El-Hussein fikk minnestund i en overfylt moské, Islamisk Trossamfund i Danmarks hovedstad. Deretter ble terroristen fulgt til graven av 6-700 muslimske menn, de fleste unge, inkludert medlemmer av norske Profetens Ummah. Omkring halvparten av El-Husseins sympatiserende omland hadde maskert seg, resten stod uten blygsel med åpne ansikt ved graven. Støtten vitnet om et ideologisk omland som regelrett gir grøsninger.
Men merk dette: Den brede støtten til terroristen skapte ikke offentlig ramaskrik, antakelig av den enkle årsak at mediene ikke ønsket nettopp det. Jo da, mediene rapporterte kort om hendelsen, for så å legge den død.
Her bør følgende ubehagelige spørsmål skytes inn: Hva om flere hundre innfødte nordmenn på en eller annen måte etter 22. juli 2011 offentlig hadde tilkjennegitt sin sympati med Anders Behring Breivik? Ville vi sett reaksjoner i mediene fra redaktører, politikere og akademikere?
Som borger av Norge kan jeg svare for meg selv. Jeg hadde ropt ut i forskrekkelse og dyp avsky.
Med jevne mellomrom, sist like etter terroren i Paris, stenges jødiske barne- og ungdomsskoler rundt om i Europa i frykt for terroranslag. Det samme skjedde i København etter angrepet der 14. februar. Andre jødiske skoler har kontinuerlig politivakt ved skolenes innganger. Synagogen i Oslo er ikke unntatt trusselsituasjonen. Her vokter ofte politi med maskinpistol bygningen, og barn som leveres av foreldre til barnehagen må gjennom to skuddsikre sluser. Jevnlig passerer politipatruljer, og når trusselnivået øker, kan over ti tungt utrustede politibetjenter vokte området.
Innvandret jødehat
Jeg kan også illustrere kort den høyst rystende situasjonen i et land som Tyskland, nærmere bestemt byen Berlin, som har den største jødiske befolkningen i landet på om lag 11.000 personer. 60 jødiske institusjoner i byen, som skole, barnehage, synagoge og museum, døgnovervåkes av til sammen 350 politibetjenter. Ikke bare på utsiden av bygningene. Noen skoler og barnehager har væpnet politi også på innsiden av veggene. På de mest «sensitive» av disse institusjonene er politiet utstyrt med automatvåpen.
Tilstanden i Berlin overgås i nabolandet Frankrike. Etter terroren i januar 2015, ga myndighetene 10.412 soldater og politibetjenter i oppdrag å vokte jødiske institusjoner, skoler og synagoger landet over. I tillegg ble hundrevis av uniformert personell pålagt å patruljere det som defineres som høyrisikoområder, altså områder der det bor mange jøder.
Eller som da kloke og modige Mona Levin, pensjonist og tidligere journalist og også skuespiller, ble invitert som samtalegjest hos Ole Torp i NRK Aktuelt på Holocaustdagen 27. januar i 2015. Temaet var den «økende antisemittismen», den «økende frykten» blant jøder i Europa, at stadig flere jøder forlater Frankrike, og der ikke minst Levin innledningsvis stilte spørsmål ved hvordan «voksne» kan «tro at de kan få et bedre liv ved å angripe jødiske skolebarn, det forstår jeg ikke». Levin gikk videre og sa at vi «må se det i hvitøyet», at gjennom innvandringen har antisemittismen «akselerert». Mange fjernkulturelle «har med seg i bagasjen et nedarvet jødehat». «Visse miljøer har med seg dette, og det er klart at jihadismen er like farlig som nazismen for jøder.»
På selveste Holocaustdagen, i samme måned som drapene på koshermarkedet i Paris, var Levin den eneste personen i toneangivende norske medier som la denne høyst aktuelle problemstillingen nakent på bordet.
30-tallets jøder er fremdeles vår tids jøder
Vår nye tids mønster er så godt som entydig i land i det vestlige Europa og Skandinavia: Muslimer motivert av Muhammed har satt i gang en ny europeisk jødeforfølgelse. Dette er den altoverveiende grunnen til at rundt 7.000 jøder forlot Frankrike i 2014, og at tallet er økende.
Jeg kan nevne en sentral hendelse knyttet til det som fremstår som en form for fordrivelse, drapet på den franske jøden med marokkanske røtter, Ilan Halimi i 2006. Dette er et av de mest groteske drapene jeg noensinne har registrert, og ikke underlig skapte drapet sjokkstemning i den franske republikken. Halimi ble kidnappet, innesperret og torturert i 24 dager. På denne siste dagen ble han sluppet fri, men han omkom av torturen på vei til sykehuset. 27 gjengmedlemmer stod bak, som selv kalte seg «Barbarerne». De entret rettssalen 29. april 2009 mens de ropte Allahu Akbar! Den franskfødte 28 år gamle lederen for gjengen, Fofana Youssouf, «gliste også til Halimis slektninger og ropte Allahu Akbar!» flere ganger. Da dommeren spurte ham hvor og når han var født, svarte han slik: «13. februar 2006, i Sainte-Genevieve-des-Bois», samme dato og sted der Halimi døde etter torturen.
Flere av de tiltalte bekreftet at de kidnappet og torturerte Halimi til døde av én eneste grunn: Han var jøde.
Drapet på Halimi ble et nasjonalt symbol på den økende jødeforfølgelsen. Drapet utløste at en samlet gruppe franske jøder på rundt 7.000 personer sendte en asylsøknad til USAs kongress. Her refererte de blant annet til hva som skjedde med Halimi, og la åpent på bordet hvem tilhørende hvilken religion de fryktet. Begrunnelsen for søknaden var «økningen i antall antisemittiske handlinger begått av islamistiske fundamentalister », som fører til at et «betydelig antall» jøder ikke føler seg «trygge lenger i Frankrike».
Vi alle – uten noen velvilje eller anstrengelse – vet at dersom bildet hadde vært motsatt, at det var muslimene som var dagens jøder, så ville politikerne og mediene i Vest-Europa stått på hodet i konkurranse om å utvise mest avsky for overgriperne, og ditto bestyrtelse på vegne av de muslimske ofrene. Men jødenes stemmer ved valget er marginale. I det jødiske «hovedkvarteret» i Europa, utgjør de 0,68 prosent, mens muslimene utgjør 8 – 10 prosent. Andelen muslimske stemmer gir potensiell makt. Et begredelig men sannferdig faktum. Det til tross for at ingen annen religiøs gruppe i Vest-Europa har bidratt mer til å bygge velstanden i Europa, utvikle kunsten og kulturen på vårt judokristne kontinent. Leseren vet selv svaret på hva den nest største religionen i dagens Europa, islam, har bidratt med.
Hovedillustrasjon: Jødehat i Tyskland, HRS