I Klassekampen har Rødts Mímir Kristjánsson skrevet om Frykten for trygdedronningen. Han avlegger også HRS et besøk når han beskriver vår påståtte glede over at Helsetilsynet har avdekket at Nav ikke gir barnefamilier hjelpen de har krav på.
Glem troll, hekser og skrømt. Selv nøkken når ikke opp. Ingen figur er så skremmende i den norske folketroen som trygdedronningen.
Forrige uke viste hun seg igjen, i form av et regneeksempel. Da dukket hun opp i et sjokkoppslag i Dagbladet der en tenkt aleneforsørger med fem barn angivelig kunne motta stønader fra Nav tilsvarende stortingslønn på 950.000 kroner. Ikke før var saken plukket opp av Human Rights Service før trygdedronningen ut av intet hadde fått tilført kjønn og nasjonalitet. I det som ble døgnets mest delte nettsak var overskriften:
«Er du somalisk alenemor til fem barn? Vær så god: 950.000 i året i trygdeytelser.»
Samme dag som Dagbladet publiserte sin sak om «Stortingslønn på trygd» brakte BT håndfaste nyheter om hverdagen som sosialhjelpsmottaker med barn. Det siste året har Helsetilsynet gransket om Nav gir barnefamilier hjelpen de har krav på.
Resultatene så langt er nedslående (eller oppløftende, hvis man jobber i Human Rights Service). I 22 av 25 tilsyn er det avdekket lovbrudd. Virkelighetens barnefamilier på sosialhjelp får ikke de pengene loven sier de skal ha.
Det er ganske voldsomt å tillegge politiske meningsmotstandere evnen til å glede seg over fattige familiers kamp for å få endene til å møtes, og enda verre er det å tillegge oss å mene det er oppløftende med lovbrudd. Men dette er viktig innpakning av eventyret om fattigdom som Kristjánsson vil fortelle – og antakelig håper og tror at egne velgere vil tro på. Du snakker om lave forventninger til egne velgeres intellekt.
Mer interessant enn Kristjánssons lave forventninger er påstanden om at «trygdedronningen ut av intet hadde fått tilført kjønn og nasjonalitet» i vår artikkel, men det understreker kanskje eventyrsjangeren; realitetene betyr intet. Merk også at selve begrepet «trygdedronninger» er Kristjánssons, ikke vårt. Vi har utelukkende omtalt dem som det de er: Enslige (dog beviselig mange ganger kun på papiret) mangebarnsmødre. Og nasjonalitet og kjønn er også hentet fra virkelighetens verden, der de somaliske mangebarnsfamiliene topper statistikken over sosialhjelp. Hvorvidt Kristjánsson ser for seg at det er mulige transkvinner blant disse vites ikke, men vi anser det som svært usannsynlig og kjønner dermed mødrene på tradisjonelt vis.
Som et ekstra apropos registrerer vi at Kristjánsson henter beløpet 950.000 og beskriver det som stortingslønn. Poenget Dagbladet gjorde i sin artikkel var at tilleggsfordeler utover 950.000 gjorde at de trygdede mangebarnsmødrene havnet godt over millionen, helt opp mot stortingslønnen på 1 064 318 per år, slik som Kristjánsson selv. Vi forholdt oss utelukkende til summen av overføringer.
Men eventyret tiltar som om det var et forskjellsland der fattigjentene må sloss mot trollet.
Det var en gang…
Kristjánsson forsøker å male et bilde av at det han foretrekker å omtale som trygdedronninger er et tenkt fenomen, mens realiteten er at aleneforsørgerne mottar noen skarve tusenlapper. «I snitt mottar en aleneforsørger 11–12.000 i sosialhjelp fra Nav hver måned» forteller han, uten å si et kvekk om hvorfor snittet er såpass lavt – eller hvem det gjelder.
Da Frp i 2021 bestilte oversikt over utviklingen av bruk av økonomisk sosialhjelp fra 2009-2019, fant SSB fram tallene, og de viser en kolossal vekst i utbetalinger til innvandrere.
Antall mottakere med innvandrerbakgrunn hadde økt med over 70 prosent siste ti år, mens det har blitt stadig færre mottakere blant befolkningen ellers. Vi omtalte det i saken Sjokktall: Innvandrere utgjør under 20 prosent – mottar nær 60 prosent av all sosialhjelp. Vi kan legge til at Oslo kommune bruker 75,6 prosent av sitt budsjett med svimlende 99o millioner til innvandrere på sosialstønad. Og da kommer andre stønader i tillegg.
Når man vet med sikkerhet at det er innvandrere som hever milliontrygd, mens satsene i snitt er langt lavere og av kortere varighet, handler det ganske enkelt om at vanlige folk som er i lavtlønnsyrker eller mister jobben bruker sosialstønaden slik den er tenkt, som en kriseløsning og sikkerhetsnett, før de igjen kommer seg i arbeid. Innvandrere fra typisk MENA-land mottar i snitt mer i sosialhjelp enn resten av befolkningen, noe som antyder et større og mer langvarig hjelpebehov. De kommer seg rett og slett ikke i jobb, og kan dermed heller ikke bidra til fellesskapet.
Spekulativt om uføretrygd
Likevel blir eventyret drøyere senere i Kristjánssons tekst.
Solberg vil kutte i barnetillegget i uføretrygden. Det er riktig at hvis man har flere barn og hadde svært lav lønn før man ble ufør, så kan man ende med mer utbetalt etter at man blir trygda. Det regnestykket ikke tar hensyn til, er at en småbarnsforelder som regel er på vei oppover i lønn og ansiennitet. Den uføre står derimot på stedet hvil med sin ytelse.
Kremt. Dette er det reneste vrøvl. Det finnes ingen land med bedre ordninger for uføretrygdede enn hva det gjør i Norge, og satsene har økt jevnt og trutt. I tillegg justeres de hvert eneste år i trygdeoppgjøret, rett og slett for at unge uføre skal kompenseres. Kristjánsson bør avlegge både Nav, SSB og kommunenorges ulike statistikkbanker hyppigere besøk, og ikke minst bør han kjenne til minstesatsene og gjennomsnittlige lønninger i yrker det er rimelig å sammenlikne seg med.
De langt fleste på uføretrygd helt opp til alder 44 år, er de med liten eller ingen utdanning utover grunnskolenivå. Å anta at disse skulle stupe ut i et høyt lønnet yrke er verken sannsynlig eller egnet som sammenlikningsgrunnlag.
På Navs nettsider presiseres minsteytelsene. Disse vil justeres opp i forbindelse med årets trygdeoppgjør, og er slik sett gamle satser:
Uføre har i det hele tatt svært få muligheter til å tjene mer penger, blant annet fordi Høyre insisterer på at det de tjener ved siden av trygda skal avkortes så kraftig at de ender opp med en effektiv skatteprosent langt forbi toppskatt, fortsetter Rødt-politikeren.
Nei, de ender ikke opp med en skatteprosent høyere enn toppskatt, de ender opp med avkorting av trygden fordi de er i stand til å være i arbeid. Det handler om rimelighet, ikke om verken skattlegging eller straff. Nav presiserer også dette på sine nettsider:
- Du kan tjene inntil 0,4 G (grunnbeløpet i folketrygden) i året uten at det får konsekvenser for utbetalingen av uføretrygden din. Det tilsvarer i dag 44 591 kroner.
- Hvis du har fått innvilget tiltaket Varig tilrettelagt arbeid, er inntektsgrensen lik grunnbeløpet i folketrygden. Det tilsvarer i dag 111 477 kroner.
Og selv om Rødt ikke liker å se det svart på hvitt, så er det altså innvandrere som topper bruken av også uføretrygd. Ikke som helhetlig gruppe, for en rekke innvandrere i Norge er tvert imot underforbrukere av velferdsgoder, men innvandrere fra muslimske land skiller seg ut også her.
Så kan man legge til at trenden er for rett oppadgående. Når antallet uføre innvandrere har doblet seg siden 2014, indikerer dette på samme tid at innvandrerne på uføretrygd i snitt er yngre enn norske mottakere.
Påstått frykt og reell frykt
Kristjánsson avslutter teksten sin med en gigantisk stråmann.
Frykten for trygdedronningen stammer fra Ronald Reagans krig mot såkalte «welfare queens». For at de teoretiske regnestykkene skal gå opp, må trygdedronningen ha mange barn, for det er den eneste måten folk på trygd kan ende med en ytelse som kan fremstilles som urimelig høy.
Nettopp her ligger feilen i hele skremmebildet. Grunnen til at trygda med barn får høyere ytelser enn barnløse trygda, er ikke fordi de skal ha penger å kose seg med, men fordi samfunnet skal ta vare på barna deres. Har du fem barn, har du svært store utgifter. Og dersom vi som samfunn står fast på at barn ikke skal sulte eller bo på gata når de vokser opp, så må velferdsstaten faktisk sørge for at foreldrene deres har penger til mat og bolig. Dette gjelder selvfølgelig også foreldre med lav lønn, men de lavtlønte får ikke en krone mer i lomma av at man kutter i andre folks trygder.
Har Kristjánsson levd under en stein de siste tiårene, eller later han bare som? Det er ingen som tviler på at det koster å ha barn, det koster i bøtter og spann dersom man er i jobb, betaler barnehageplasser, aktivitetsskole og fritidsaktiviteter for barna selv. Får man kompensert økonomisk for dette og i tillegg slipper å betale for de samme aktivitetene, er farsen komplett. Tror Kristjánsson at mangebarnsmødrene fra Somalia bruker pengene på utviklingsstøttende tiltak for egne barn? Hvorfor topper disse i såfall statistikk over alt fra skolefrafall til narkotika- og voldskriminalitet? Tror Kristjánsson i fullt alvor at alle disse mødrene i heldekkende gevanter reelt sett er skilt? Hvorfor får de da gang på gang nye barn med sin fraskilte mann? Har Kristjánsson ikke hørt om verken klaner eller sharia eller kvinneundertrykkelse? Når den samme gruppen årlig sender – som privatpersoner – milliarder til opprinnelseslandene?
Høyresida vil alltid ønske seg en debatt om det kan finnes en eller annen tenkt trygda som får urimelig mye fra Nav. For bare slik kan de snakke seg bort av det som er blitt virkeligheten etter mange år med deres politikk: Nemlig at hundretusener av trygda og pensjonister i Norge lever i fattigdom.
Det finnes ikke «en eller annen tenkt trygda» som får urimelig mye, det finnes flere hundre i Oslo alene som mottar over en million årlig. Det er direkte støtte til et patriarkalsk, klanbasert samfunn i selvvalgt utenforskap, som håver inn av fellesskapets midler og på samme tid gis heftig insentiv til å holde kvinner og barn i utenforskap og undertrykkelse. Man skulle tro at ytre venstreside med sitt fokus på fattige og deres behov for like muligheter ville se det absurde i å finansiere dette, men bløffen tiltar åpenbart og framstår som ren løgn. Dobbelt tragisk er det å slå unge vanskeligstilte og pensjonister i hartkorn med en gruppe som beviselig utnytter systemet. Rødt burde forstå at det er nettopp disse som taper på narrespillet.
Den reelle frykten er ikke at noen skal få for mye, den reelle frykten er at velferdsstaten avvikles når stadig færre følger samfunnskontrakten.