40 foreldre kastet ut av landet er overskriften på Klassekampens reportasje. Vinklingen er kjent; avisen har funnet et barn som er lei seg, og barnet får framsette krav til regjeringen om å stoppe praksisen med å utvise folk som bevisst har løyet seg til oppholdstillatelse. Det vil si, det der med løgnbasert opphold nedtones, det er barnets tristhet og savn som vektlegges, ledsaget av et veldig sørgelig bilde av det samme barnet.
– De må få en slutt på å utvise foreldre. De skulle gjort det for lenge siden.
Det sier Selma Amin (16) på telefon til Klassekampen. Hun var 12 år gammel da politiet tvangsreturnerte faren hennes til Libanon 8. april 2019. Der befinner han seg fortsatt. Han fikk innreiseforbud i fem år. Selma savner han hver dag.
Det er ingen grunn til å betvile at Selma savner faren sin. Det er mange barn i verden som opplever det samme savnet, men noe godt argument for å oppheve muligheten til å utvise mennesker som har jukset seg inn i landet ved å bevisst gi norske myndigheter feil opplysninger, er det likevel ikke. Argumentet er omtrent like holdbart som om man skulle kreve at kriminelle fedre måtte slippe å sone fordi det er leit for barna å ikke se faren sin.
Intet eget ansvar
Klassekampen har ikke utelukkende latt Selmas tårer dryppe i avisen, de har også hentet inn Jon Ole Martinsen, seniorrådgiver i Norsk organisasjon for asylsøkere (Noas), som selvfølgelig er enig i at det er et menneskerettighetsbrudd å ikke få utøve foreldreskapet i Norge.
– Det dreier seg om barns helt grunnleggende rett til familieliv med begge sine foreldre, sier han til Klassekampen.
Han viser til Baumann-rapporten om behandling av utvisningssaker som berører barn. Rapporten anbefaler at foreldre som hovedregel ikke skal utvises dersom de ikke kan fortsette familielivet i et annet land i utvisningsperioden.
Ikke på noe tidspunkt i artikkelen stilles det spørsmål ved hvorfor Selma og resten av familien ikke fulgte med faren ut av landet da han ble utvist. Da faren ble hentet og uttransportert hadde han åpenbart hatt god tid til å forberede familien på et familieliv et annet sted på kloden, men leserne skal ledes til å tro at barn kun kan ha det godt nok dersom foreldreskapet utøves på norsk jord.
Da Klassekampen møtte Selma i fjor, beskrev hun hvordan hverdagslivet arter seg for henne, mora og de tre småsøstrene når faren Ahmad Charafeddine bare kan treffes en gang iblant på skjerm. Hun beskrev også morgenen da hun åpnet døra og sivilkledd politi kom for å hente faren som lå i senga si og sov.
Han brøt utlendingsloven da han søkte asyl som 21-åring. Han sa at han var fra Irak, etter råd fra noen han stolte på. Da han var 30 år innrømmet han feilen til myndighetene og oppga riktig identitet. Det var før han etablerte seg med kone og barn. Først da han var 43, ble han uttransportert fra Norge.
Selv ikke løgnen skal Charafeddine holdes ansvarlig for, han ble visst lurt av noen han stolte på. At han har trenert utreisen i så mange år at han ble fysisk hentet av politiet, framstilles også som et slags traumatiserende overgrep begått av norske myndigheter.
«Reaksjon»
I utlendingssaker har vi fått et lovverk som nærmest ber om å bli utnyttet. For hva skal man ellers kalle en slik sak som dette der en mann underslår sin rette identitet, men skal belønnes med opphold likevel fordi han har fått barn? Det er altså kravet, og Noas krever at alle liknende saker må stilles i bero fordi Arbeiderpartiet på sitt landsmøte vedtok at de, i likhet med SV, Rødt og KrF, vil ha «andre reaksjonsformer» for brudd på utlendingsloven.
«Reaksjonsformen» er i praksis et klapp på skulderen.
Dersom det Aps landsmøte nå foreslår hadde vært gjeldende, ville følgende skjedd med Charafeddine: Oppholdstillatelsen hans ville blitt trukket tilbake, men han ville ikke blitt utvist. I stedet ville han ha fått en ny tillatelse basert på familiegjenforening med kona, og han ville blitt nødt til å vente tre år lenger enn normalt før han kunne forvente å få permanent oppholdstillatelse.
Lovverket er overmodent for revisjon, men ikke av den sorten Arbeiderpartiet nå går inn for, etter hardt påtrykk fra AUF.
– Det er barn som blir straffet og rammet mest når UNE velger å splitte familier. Jeg snakker her om egne erfaringer og følelser. Det er en enorm psykisk belastning og et traume for barna når familien blir splittet, sier Selma til Klassekampen.
Nei, Selma, det er din fars brudd på utlendingsloven og resten av familiens manglende vilje til å følge med ham ut av landet som har splittet familien. Det er trist, men sant. Norske myndigheter bør ikke la seg presse av barn, på akkurat samme måte som Støre ikke bør la seg presse av AUF. Det er best om politikken føres av voksne folk.