Det er få politikere som gir meg dårligere magefølelse enn Aps nye helsebyråd, Usman Mushtaq. Ikke fordi han ikke er flink, er det noe han til overmål har bevist er det at han evner å komme seg opp og fram i verden, men han fronter en politikk der han er villig til å ofre de svakeste i samfunnet, våre eldste, på «inkluderingens» alter. Jeg bruker hermetegn fordi det rett og slett ikke er inkluderende å plassere innvandrere uten språkferdigheter eller faglig kompetanse i posisjoner som krever begge deler i rikt monn. Krisen i eldreomsorgen kan ikke løses av å kaste opplæringstrengende, mangeårig hjemmeværende innvandrerkvinner inn i omsorgssektoren – et slikt grep vil faktisk gjøre hverdagen verre både for allerede hardtarbeidende ansatte og for de gamle og syke selv.
– Det er mange som har vært hjemme og tatt vare på mange barn. Veldig mange har levd sine voksne liv uten språkferdigheter i Norge. Jeg må være ærlig og innrømme at vi ikke har gjort en god nok jobb for å få dem inn i arbeidslivet.
Løsningen er lavterskeltilbud tilpasset disse kvinnene, så de kan lære seg språk og ferdigheter de kan få bruk for, mener han.
– Dette er kanskje ikke kvinner som kommer på å ta en bachelorgrad, men som kan gjøre andre viktige jobber. Vi har for eksempel prosjekter der innvandrerkvinner lager mat til de lokale barnehagene og vi har et kjempebehov i eldreomsorgen, sier Mushtaq til VG.
Mushtaq er selv utdannet lege, men hvorvidt han har møtt fysiske pasienter i det virkelige liv siden studiedagene betviles på det sterkeste. Da ville han neppe kunnet foreslå noe så menneskefiendtlig som å tilby de aller sykeste eldste i samfunnet å bli ivaretatt av noen som ikke engang behersker språket.
Reaksjonært kvinnesyn
Vi har omtalt Mushtaq tidligere – også den gang om innvandrerkvinner. Oslo Ap skal ha kjønnsperspektiv. Det kan bli mer reaksjonært enn du tror het saken, og den omhandlet ganske enkelt Mushtaqs kvinnesyn, slik det har framkommet i intervjuer. Det er ikke spesielt tillitvekkende.
Arbeiderpartiet i Oslo har vedtatt å «inkludere kjønnsperspektivet i alle kommunale planer og strategier i kommunens helse- og omsorgstilbud.» Ved første øyekast tenker du kanskje kjønnsteori, transpersoner og sosialt konstruerte kjønnsidentiteter, men det nye helsebyrådet, Usman Mushtaq (Ap), tenker først og fremst på innvandrerkvinner. Mushtaq sier han er opptatt av at de skal ha gode liv. Han blir rørt av at de er hjemme og ofrer seg for barna.
Den samme hjemmeværende omsorgen for barna gjentar Mushtaq i dagens VG, denne gang formulert som «tatt vare på mange barn». Så kan man stille spørsmål ved hvor ivaretakende for barna denne omsorgen i realiteten er i et moderne samfunn, men Mushtaq vil kanskje ha det slik at førstegenerasjon innvandrerkvinner gjør seg ferdige med alle barna før de skal ut i arbeidsmarkedet og tildeles «lavterskeltilbud»? Vi kan minne om at Mushtaq verken signaliserte feminisme eller avstand fra patriarkalske normer da han tidligere i år lot seg intervjue av Klassekampen.
Kvinner = innvandrerkvinner
Da Mushtaq på kvinnedagen tok turen til Helseforum for kvinner, en ideell organisasjon som driver et lavterskel sosialt tilbud med fysisk aktivitet på Grünerløkka, var det tilsynelatende ikke fokus på alle deler av jobben Mushtaq har som byråd for arbeid, integrering og sosiale tjenester. Mens Helseforum oppgis å ha brukere som er «kvinner med helseutfordringer fra mer enn 50 nasjonaliteter» lot Mushtaq fokus på arbeid og integrering fare. Han var der for å fokusere på kjønnsperspektivet og «få innspill».
Mushtaqs utspill var: Norge er overraskende dårlige på kvinnehelse. Kvinner med innvandrerbakgrunn har større helseutfordringer enn majoritetskvinner. I Oslo utgjør kvinner med innvandringsbakgrunn en tredel av alle kvinner. Derfor går Arbeiderpartiet til valg på å utvikle en handlingsplan for Oslo-kvinners helse og inkludere kjønnsperspektivet i alle kommunale planer og strategier i kommunens helse- og omsorgstilbud.
Ærlig var han i det minste, da han påpekte at kjønnsfokuset skal omhandle innvandrerkvinnene. Men hvorvidt han har noen likestillingstanker knyttet til det arbeidet har vi sterk tvil om etter å ha lest intervjuet.
Når Mushtaq kommer inn i den trange gangen som leder inn til senteret, trer han også inn i et kvinnefellesskap. Noen ligger rett ut og slapper av i en av massasjestolene. Andre bruker treningsapparatene, eller sitter og prater, beskriver Klassekampen.
Og i dette kvinnefellesskapet fikk Mushtaq hylle innvandrerkvinnene som er hjemmeværende og uten språktilknytning til landet de bor i.
Bli hjemme, det er de andres skyld
Det han fortalte innvandrerkvinnene, med Klassekampen på slep, var at han ikke ville blitt lege hvis det ikke var for moren hans. Det var så tøft for henne å komme til Norge, men det var motiverende for barna at hun la ned stor innsats, fortalte byråden, som videre påpekte at «det er det disse kvinnene gjør», og sa at han blir rørt når han tenker på at han måtte være tolk for sin egen mor hos legen da han var barn.
Mens dette er åpenbare punkter der Mushtaq kunne fokusert på viktigheten av å jobbe for likestilling i minoritetsmiljøene og vise til viktigheten av å lære språket og la kvinner få utdanning, tok derimot artikkelen og byråden en annen vending.
Sammenhengen mellom diskriminering og dårlig helse er dokumentert i flere internasjonale studier. Det slår kvinnehelseutvalget fast i sin ferske rapport. Der kommer det også fram at sårbare minoritetskvinner har dobbelt så høy risiko for dødfødsler, for tidlig fødsel eller andre alvorlige fødselskomplikasjoner. Videre står det at innvandrerkvinner i Oslo har lavest oppmøte i landet på mammografiprogrammet, og at kvinner fra land hvor kvinnelig omskjæring er utbredt, ikke tar celleprøve.
Utvalget mener at kvinnehelse nedprioriteres og anbefaler at det settes av én milliard til å gjennomføre tiltak.
De skal altså forstå sin egen livssituasjon, dårlige helse og alvorlige fødselskomplikasjoner som et produkt av diskrimineringen de opplever i storsamfunnet. Bare det drysses penger, gjerne en milliard, vil det sikkert bøte på problemene. Ikke et ord om at samme rapport fremmer en risikoliste så lang som et vondt år – direkte knyttet til kvinners undertrykte rolle, både i form av lav eller ingen utdannelse, ingen arbeidslivsdeltakelse, usunne matvaner, kjønnslemlestelse og utsatthet for vold.
Det er dobbelt ille om disse innvandrerkvinnene skal få sitt påståtte lavterskeltilbud i eldreomsorgen. De skal først fortelles at våre eldste er diskriminerende, for så å skulle ivareta dem? Det virker hinsides enhver tanke om verdig omsorg for gamle mennesker, og et annet spørsmål som tvinger seg fram er hvem i eldreomsorgen som skal ha opplæringsansvar for kvinnene.
Krise i eldreomsorgen
Både godhet og verdighet en saga blott for mange av våre eldste, og dette er ettertrykkelig dokumentert, sist i dokumentaren Omsorg bak lukkede dører, som er laget av NRK Brennpunkt. Når norsk «eldreomsorg» i realiteten er eldre uten omsorg, kommenterte vi, og i sakens anledning fant vi også fram statistikk som viser at det skal bli verre i eldreomsorgen enn det allerede er.
Ifølge SSB vil Norge i 2035 mangle 28.000 sykepleiere og 18.000 helsefagarbeidere. Videre mener SSB at bemanningsbehovet i helse- og omsorgssektoren vil være doblet til 618.000 i 2060, og at sektoren da vil stå for 24 prosent av alle årsverkene i Norge. Skal en allerede presset sektor også få integrerings- og språkopplæringsansvar for førstegenerasjons innvandrerkvinner?
Enhver som følger litt med i sosiale medier vil ha fått med seg at det verserer innlegg i etterkant av Brennpunkt-programmet som omhandler hva vi «kan lære» av innvandrere med tanke på omsorg og respekt for eldre. Man skal selvfølgelig ikke føyse innvandret, privat eldreomsorg vekk totalt, men det er samtidig slik at omsorgskulturen for de gamle betinges av at kvinner er hjemmeværende. Den har liten overføringsverdi til velferdsstaten, der de gamles aldrende barn ofte selv fremdeles er sysselsatte. Det er jo nettopp felles bidrag, kvinner som menn i jobb, som er grunnlaget for velferdsstaten.
Har man arbeidet noen år i helse- og omsorgssektoren vet man også at innvandret arbeidskraft ikke kan erstatte den norske arbeidskraften, og årsakene er mange. Primært må språk- og kulturforståelse være et minimum for å jobbe med sårbare, syke mennesker, men sekundært er den delen av innvandrerbefolkningen som tar utdannelse slett ikke interessert i å arbeide i hjemmetjenesten. Det framkommer tydelig av den korteste helsefagutdanningen, helsefagarbeider, at det er en stor andel innvandrere blant disse, men ikke fra land Norge får mange innvandrere fra, skrev vi.
Usman Mushtaq må gjerne jakte innvandrerstemmer før det forestående lokalvalget, men han bør ikke komme unna med å ofre landets eldste og presse enda flere arbeidsoppgaver på de ansatte i omsorgssektoren. Innvandrerkvinnene trenger tiltak før de sementeres i utenforskapets leiligheter med en mengde barn de ikke har kultur- og språkforståelse nok til å følge opp, ikke etterpå, selv om Mushtaq synes det høres ut som en god idé.