Det er oftest ikke stuerent å snakke om iq, til nød er det akseptabelt å snakke om gjennomsnittlig eller høy intelligens. På samme tid er forskningen klokkeklar: Det er sterk sammenheng mellom lav intelligens og kriminell adferd. Det er i seg selv ikke så spennende å vite, men det er helt avgjørende for å treffe gode tiltak mot kriminelle barn og unge. Ikke minst er det viktig å påpeke i Norge, der tiltak både i barnevernsinstitusjoner og kriminalomsorgen baseres på ulike former for psykodynamisk terapi. Kort fortalt er denne behandlingsformen basert på refleksjon omkring egne følelser, der det fokuseres på hvordan klienten, i dette tilfellet det kriminelle barnet, bærer med seg og bruker bevisste og ubevisste erfaringer fra eget liv, både i relasjon til terapeuten og i relasjoner ellers. Barnet eller ungdommens personlighet, symptomer og ressurser utforskes og behandles også i selve terapirelasjonen med behandleren.
Jovisst funker det. Men det funker altså utelukkende dersom den som skal vrenge sjela i terapirelasjonen har et intelligensnivå som er gjennomsnittlig eller høyere enn gjennomsnittet. For den gruppen som har lavere intelligens enn gjennomsnittet, noe gjengangerkriminelle oftere enn andre har, gjør denne følelsesfokuserte terapien vondt verre. Forskningen er tydelig på akkurat dette feltet. Effekten på «kjenningene av politiet» er ikke bare dårlig, den er såpass elendig at det antas å være bedre å ikke gjøre noe som helst enn å sette i gang med den emosjonsfokuserte behandlingen som florerer i Norge.
Hjelp, omsorg og beskyttelse
Aftenposten har intervjuet politiinspektør og leder av forebyggende enhet i Oslo politidistrikt, Rune Solberg Swahn. Swahn fortviler, med rette, over de 20-30 gjengangerne i Oslo – unger under og rett i overkant av 15 år – som begår alvorlige kriminelle handlinger, igjen og igjen. Hans hovedspørsmål er formulert i ingressen.
Hvem skal beskytte samfunnet mot barn og unge som kan finne på å begå drapsforsøk eller grov vold?
Spørsmålet er like selvsagt som det er viktig, og politiinspektøren mener at ingen har gode nok forebyggende tiltak mot disse unge. Det er det ikke vanskelig å gi Swahn rett i. Det krever ikke særlig evne til kritisk observasjon for å registrere at de samme ungene løper rett tilbake til kriminell adferd straks de har mulighet.
Barnevernets skal sikre at barn og unge får hjelp, omsorg og beskyttelse. De skal alltid gjøre det som er til barnets beste. Politiets jobb er å beskytte befolkningen mot kriminalitet.
Barnevernet kan ikke komme med tiltak som kan begrunnes i at samfunnet må beskyttes. Og politiets inngripende virkemidler kan først brukes etter at de har gjort noe kriminelt. Dét er en utfordring mener Swahn.
– Det er på tide at vi vekter de ulike hensynene mot hverandre. Behovet for å beskytte samfunnet må for eksempel vektes mot hvor inngripende tiltak som kan gjøres uten at det er straff, sier Swahn til Aftenposten.
Det høres rimelig ut, men Swahns logikk hviler på et bristende premiss; at det som gjøres av barnevernet per definisjon er til disse barnas beste. «Hjelp, omsorg og beskyttelse». er ikke nødvendigvis til det beste for disse barna, i alle fall ikke på måten det utøves. Dersom man forstår «barnets beste» i en mindre navlebeskuende kontekst enn hva den jevne sosionom eller barnevernspedagog gjør, vil man raskt se at «barnets beste» i det lange løp vil være utsikten til et rimelig velfungerende liv. Det oppnås ikke ved å sitte i samtaler om følelser på en barnevernsinstitusjon, selv om den barnefaglige intensjonen er aldri så god.
Intelligens og kriminalitet
Vi har alle intelligens, men hvor effektiv den er, varierer sterkt. Intelligens omfatter mange ulike kognitive evner som gjør mennesket i stand til å vurdere komplekse situasjoner, bruke fornuft og logikk for å løse problemer, og evnen til å tilpasse adferd til ulike situasjoner og endre adferd når det er nødvendig. Opphopningen av evner som faller inn under paraplyen «intelligens» gir mennesket evnen til å lære, til å lære av feil og til å huske situasjoner der feil ble begått, slik at de ikke vil bli gjort igjen.
Strengt tatt kan man fastslå at det har vært politisk ukorrekt å snakke om iq siden 60-tallet omtrent, da det ble stort fokus på miljøfaktorer. I Norge er det fortsatt slik, det er trangboddhet og utenforskap og dårlig betalte jobber som brukes som forklaringsmodeller på svak fungering i skole og samfunnsliv, men fremskritt innen genetisk vitenskap i begynnelsen av dette århundret førte imidlertid til ny forståelse av hvordan iq oppstår, og man vet nå med sikkerhet at arvelighet veier tyngre enn miljøfaktorer.
I Crime, Delinquency and Intelligence: A Review of the Worldwide Literature, viste forfatterne Lee Ellis og Anthony Walsh at det ikke er sprikende funn blant forskere. Blant flere tusen studier fant de det samme; anslag på vanlige miljøeffekter varierer i gjennomsnitt fra 20 til 30 prosent. Enkeltstående miljøpåvirkninger står for resten av variasjonen i iq tidlig i livet. De fant videre at dette mønsteret reverseres allerede ved 12-årsalderen, når genetiske påvirkninger blir dominerende, miljøpåvirkninger avtar betydelig, og test-retest-pålitelighet forblir bemerkelsesverdig sterk og konsistent over tid. Med andre og enklere ord; det er ikke mulig å påvirke generell iq etter barnealder. Men de fant også noe annet; forholdet mellom intelligens og kriminalitet består selv etter at man justerer for etnisk opprinnelse og klassetilhørighet. Det oppsiktsvekkende er likevel dette funnet: selv i dag har kriminologer en tendens til å bagatellisere hvor viktig intelligens er for å forstå kriminell adferd.
Feilslåtte tiltak
Grunnen til at det er viktig å se på iq, hvor enn politisk ukorrekt og stigmatiserende det påstås å være, er at man får en større forståelse av hvorfor tiltakene som brukes mot kronisk kriminelle ikke fungerer. Når man jobber med mennesker som har betydelig lavere intelligens enn den gjennomsnittlige sosionom eller ansatte i kriminalomsorgen, må man bruke andre innfallsvinkler enn dem man ville hatt effekt med på unge med gjennomsnittlig eller høy iq.
Følelsesfokus? Nei, det er faktisk kontraproduktivt i møte med mennesker som ikke har evne til å tenke abstrakt. Som nevnt tidligere i artikkelen er består intelligens av mange sammensatte komponenter, og evnen til abstrakt tenking henger sammen med språkevner. Det er ikke så rart når man tenker seg om, for språk gjør oss i stand til å diskutere problemer og forhandle i konflikter. Språket åpner også for bruk av instruksjoner når vi skal lære bort noe, og det gir mulighet for tilbakemelding, undervisning og opplæring. Leseforståelse gir dessuten evne til å lære fra eksterne kilder og å forstå sammenhenger. Så kan man tenke seg hvordan det er å ha dårlig språkforståelse og få en ide om hva det fører til. Da får man heller ikke tatt del i disse språkeffektene. Og det er flere med slike problemer enn man kanskje skulle tro, som belyst i denne saken:
De som behersker abstrakt tenkning kan enkelt se nyansene i situasjoner og relasjoner. Forstår du nyanser, forstår du også bedre ikke bare det enkle, men også det komplekse. I dette ligger evnen til å se sammenhengene mellom egne holdninger og atferd og konsekvensene av disse, men kanskje viktigere er det at du kan forstå at din atferd og holdninger påvirker andre. Ellis og Walsh fokuserer på hva som skjer med de kriminelle. De mangler ofte denne forståelsen, de har en tendens til å tenke konkret – det vil si at de ser på verden på forenklede måter, ofte på samme måte som et lite barn. Det er hva som skjer her og nå som er av betydning for dem og de evner ikke å gjøre effektive generaliseringer fra en situasjon til den neste. På godt norsk lærer de ikke av erfaringer, de klarer ikke se at akkurat samme handling vil gi akkurat samme effekt neste gang. De har en tendens til å være veldig bokstavelige når de skal forstå livshendelser, konkluderer forskerne.
Se hva de oppsøker
Tilbake til Oslos unge voldskriminelle og politiinspektør Swahns bønn om bedre tiltak, er det med forskningen i bakhodet man allerede kan fastslå at dette kommer til å gå galt.
Politiet ber nå om at helse-, omsorg- og justisfagene samler seg. De mener man må vurdere å endre loven, slik at man får tiltak som sikrer barnet hjelp, omsorg og beskyttelse og beskytter samfunnet.
Swahn vil ikke komme med konkrete forslag. Men han legger til at det vil være nærliggende at politiet i en ny ordning, er de som ber om slike tiltak, og at det trengs en uavhengig rettsinstans til å vurdere sakene.
– Vi ser at dette reiser flere spørsmål. Men dette bør utredes, sier Swahn.
Omsorgsfokuset er så sterkt at det til og med er førende for politiet, som i sitt overordnede ansvar og mål har som oppgave å «gjennom forebyggende, håndhevende og hjelpende virksomhet være et ledd i samfunnets samlede innsats for å fremme og befeste borgernes rettssikkerhet, trygghet og alminnelige velferd for øvrig». Men omsorgsfokuset bør byttes ut med en reell forståelse av hva dette ansvaret innebærer.
Når man gjennomgående velger å se bort fra at lav intelligens korrelerer sterkt med kronisk voldskriminalitet, er man dømt til å mislykkes dersom man tror man kan endre adferden ved å være snill og forståelsesfull og følelsesfokusert. Det er skivebom fordi målgruppen ikke er i stand til å ta imot eller bruke alt føleriet på en hensiktsmessig måte. Se hva de oppsøker når de får velge; de oppsøker harde, brutale miljø med enkle spilleregler. Det er fordi det er forståelig for dem. De reflekterer ikke, men de tar instruksjoner og forholder seg til enkle «sannheter» om hvem som er snill og slem, hvem som er dum og smart. Gatas justis er unyansert og konkret, ikke nyansert og kompleks og med krav til emosjonell innlevelse, slik alt omsorgsarbeid, forebyggende arbeid, klasseledelse og kriminalomsorg er innrettet i Norge.
Må tørre
Man vet med sikkerhet at det finnes forebyggende tiltak som kan fungere. Ikke totalt og ikke optimalt, men langt bedre enn allverdens psykodynamisk, tverrfaglig offertilnærming. Men det innebærer å ta innover seg en tanke om at ikke alle barn er like eller har like evner. Det innebærer å ta risiko-barna ut av ordinær barnehage og bruke klassisk instruksjon i stedet for å tro at omsorg i seg selv kan hjelpe disse barna til et mer normalt voksenliv. Noe slikt ville blitt ansett som systematisk segregering i Norge, og er derfor helt uaktuelt å tenke seg.
Det samme kan sies om behandling av ungdomskriminelle som allerede er i systemet. Legg vekk emosjonsfokuset, erstatt det med instruksjoner. Se til gata, se hvor banalt enkelt verden forstås og form behandlingsoppleggene deretter, aller helst langt fra både byens fristelser og kompleksitet og like langt fra klamme sosionomhender. Swahns ønske om en lovendring er høyst forståelig. Han jobber tross alt med gjerningspersoner som verken klarer å forstå konsekvensen av egne handlinger eller av straff. Men både Swahn og øvrige instanser må tørre å se på hva som kjennetegner de unge lovbryterne, både for samfunnets og lovbryternes del.