At tillitssamfunnet er i endring er det vel få som betviler, men et synlig bevis på dette er politiets egne vurderinger. Når det vurderes at politiet over hele landet må bære våpen på landets nasjonaldag, sier det mye om hvilket beredskapsbehov Politidirektoratet mener er formålstjenlig.
− 17. mai er en dag som samler folket gjennom ulike arrangementer i hele landet vårt. Derfor vil vi sikre en enhetlig praksis for politiets beredskap denne dagen, sier politidirektør Benedicte Bjørnland.
Den «enhetlige praksisen» kan mistenkes å skyldes manglende oversikt over radikaliserte individer som er villige til å utføre terrorangrep, ikke ulikt hva nordmenn ble vitne til under angrepet under Pride. Til tross for at PST hadde gjerningsmannen, Zaniar Matapour, i kikkerten i forkant av angrepet, ble han vurdert å være nærmest ufarlig.
PST var kjent med at Matapour pleiet omgang med islamisten Arfan Bhatti lenge før Matapour, men anså ikke det som spesielt farlig. VG intervjuet PST-sjef Roger Berg i etterkant av terrorhandlingene.
– Vi hadde ikke noen bekymring om at denne personen skulle begå det han gjorde i går. Snarere tvert imot, sier fungerende PST-sjef Roger Berg til VG.
Han la til:
– Vi hadde en samtale med ham, hvor vi vurderte voldsintensjonen. Sånn sett kan man si i ettertid at vi kanskje vurderte feil.
Vurderte feil? Ja, det må man trygt kunne fastslå. PST hadde hatt kontakt med Matapour siden 2015, og i et annet intervju med VG uttalte PST-sjefen følgende:
– PST har hatt kjennskap til gjerningspersonen tilbake til 2015, med bekymring om at han da ble radikalisert og inngikk i et ekstremt islamistisk kontaktnettverk i Norge, sier PST-sjefen.
Den påfallende bekymringsfrie tonen om islamister er ikke unik for norsk politi, men den handler ikke nødvendigvis om at politiet ikke bryr seg om potensielle terrorister. Snarere er det vanskelig å vite hvilke personer i disse miljøene man skal bruke ressurser på å holde under oppsyn, for det er ikke få av dem. Tilsvarende har man sett i etterkant av en rekke islamske terrorangrep på europeisk jord, og at politiet nå initierer full bevæpning av alt innsatspersonell over det ganske land, sier snarere noe om hvor umulig det er å forutse hvor et eventuelt terrorangrep vil kunne finne sted.
Alle barnetog
Man skal ikke være spesielt informert for å forstå at bevæpningen 17. mai er et ledd i et større ressursdrivende fenomen; innvandring fra muslimske land. Så er det selvsagt både Politidirektoratets og menigmanns skrekk at et eventuelt terrorangrep vil bli utført mot barnetog 17. mai, og direktoratet presiserer at alle barnetog skal beskyttes spesielt.
Det enkelte politidistrikt vurderer hvilke tiltak som er hensiktsmessig å iverksette ved de forskjellige arrangementene. Innsatspersonell som jobber i tilknytning til barnetoget vil være bevæpnet, men det er opp til den enkelte politimester å foreta en lokal vurdering og prioritering rundt bruken av innsatspersonell i dette arbeidet.
Mens landets skolebarn utvilsomt får vite at politiet er der for å beskytte dem, er det langt mindre åpenbart at skolebarna får noen informasjon om hvem de trenger beskyttelse mot. Som oppvokst i Drammen husker jeg selv godt advarslene om nynazistene som samlet seg i nærliggende Hokksund, men om skolene gir tilsvarende advarsler om radikaliserte islamister tviler jeg sterkt på. Det norske læreplanverket er langt mer fokusert på betydningen av tillit og relasjoner i de overordnede prinsippene om demokrati og medborgerskap enn det er opptatt av å formidle risikofaktorer. Om samfunnsfag, og da spesifikt om demokrati og medborgerskap, heter det som følger:
I samfunnsfag handler det tverrfaglige temaet demokrati og medborgerskap om at elevene utvikler kunnskaper og ferdigheter for å kunne skape og delta i demokratiske prosesser. Faget skal bidra til at elevene utvikler kunnskap om og innsikt i demokratiske verdier og prinsipper. Gjennom arbeid med samfunnsfag skal elevene tenke kritisk, innta ulike perspektiver, håndtere meningsbrytning og vise aktivt medborgerskap. Samfunnsfag skal bidra til at elevene kan delta i og videreutvikle demokratiet og forebygge ekstreme holdninger, ekstreme handlinger og terrorisme. Kunnskap om terrorhandlingen i Norge 22. juli 2011 skal inngå i opplæringen om dette.
Så kan man tenke seg hvordan denne undervisningen praktiseres, når læreren på samme tid er pålagt å formidle følgende under temafanen Folkehelse og livsmestring:
Faget skal bidra til at elevene kan gjøre gode livsvalg og håndtere utfordringer knyttet til seksualitet, personlig økonomi, rus, utenforskap og digital samhandling. Faget skal også bidra til å skape forståelse, respekt og toleranse for mangfold og andres verdier og livsvalg, og det skal gi perspektiver på hva et godt liv kan være. Gjennom faget skal elevene kunne identifisere områder der menneskeverdet blir utfordret, for eksempel i forbindelse med menneskehandel og vår tids slaveri, og peke på tiltak for å ivareta menneskers grunnleggende behov.
Når skolen i tillegg er svært opptatt av å forebygge terrorfrykt, er det vanskelig å se hva elevene reelt sett lærer om terrortrusselen – og igjen; hvem som utgjør en terrortrussel.
Uendret trusselbilde
Det foreligger ingen endringer i trusselbildet, fastholder Politidirektoratet i sin pressemelding.
− Selv om det ikke foreligger en konkret trussel, vurderes betydningen av hurtighet i responsen fra politiet som viktig for å sikre en best mulig beredskap. Dette er noe vi tar på alvor gjennom å sørge for å ha god beredskap denne dagen, forklarer Bjørnland.
Politiet samarbeider på vanlig måte med både arrangører og kommunene om sikkerheten rundt ulike arrangementer. Det vil være nærvær av både uniformert og ikke uniformert politi, som vil være på jobb for at både barn og voksne får en trygg og fin feiring.
− Vi som jobber i politiet skal gjøre vårt for at 17. mai blir et flott arrangement, og oppfordrer alle til å feire nasjonaldagen slik de pleier, avslutter Bjørnland.
Joda, man venner seg jo til det aller meste, terrortrusler inkludert. Men det er nok samtidig mange som vil hevde at væpnet politi ikke er en del av nasjonaldagen som den pleier være. Til tross for politisk dyrking av ungdom, finnes det fremdeles svært mange av oss som husker en tid da nasjonaldagen kunne feires trygt uten overhengende terrortrussel. Å takke politiet for innsatsen er ikke annet enn rett og rimelig, men det er altså ikke nordmenns fortjeneste alene at dagen må beskyttes med våpen i hånd.