Forslaget som pålegger regjeringen å utarbeide materiale til bruk i undervisningen i Muhammed-tegningene er fremmet av så å si alle partier i opposisjon, Socialistisk Folkeparti, Danmarksdemokraterne, Liberal Alliance, De Konservative og Dansk Folkeparti. Før folketingsvalget i fjor støttet også Sosialdemokratene og Venstre forslaget, der sistnevnte endog selv var med å utforme forslaget.
Men i posisjon rygger SVM-regjeringen, i frykt for sikkerhetssituasjonen til både lærerne og for Danmark som nasjon. Og fortsatt vil noen hevde at trussel- og voldspotensiale i islams navn ikke har fått betydelig makt?
Svak begrunnelse
Ideen om å gjøre undervisning om Muhammed-krisen obligatorisk, dukket opp i kjølvannet av det groteske islamistiske angrepet på den franske læreren Samuel Paty i 2020, som fikk hodet skåret av. En måned senere viste en rundspørring i Information blant 379 grunnskolelærere at rundt en tredjedel ville være bekymret for å vise Muhammed-tegningene i timen.
Men danske lærere vil ikke være bedre beskyttet mot potensielle angrep fra islamister hvis staten tvinger dem til å sette Muhammed-krisen på skolens pensum – kanskje heller det motsatte. Med dette resonnementet nektet regjeringen å gjøre Muhammed-krisen til en obligatorisk del av opplæringen i grunnskolen.
Formålet med forslaget var ellers det stikk motsatte: å skjerme lærerne for frykt og underliggende selvsensur ved at det ikke lengre skulle være lærernes egne valg å undervise i Muhammed-krisen, men at det er staten som trumfer gjennom at elever undervises i perioden som kalles «Danmarks største utenrikspolitiske krise siden 2.verdenskrig».
Alle som husker galskapen og volden som spredte seg på grunn av disse tegningene publisert i 2005, husker også at det var nettopp var ytringsfriheten og den kunstneriske friheten som sto på spill. Skulle fundamentalister få trumfe gjennom sine krav om at ingen kan harselere med islam? Allerede da ble det tydelig at mange rygget for voldspotensialet og truslene fra muslimer ikke bare i Danmark, men i hele verden.
Den gang het det at 1,5 milliarder muslimer var krenket, for da var det viktig å fremstå som en majoritet for dem som ellers vil ha fordeler av å være en minoritet. For hva hadde vi ikke å frykte fra alle disse – som de selv mente var berettiget – sinte? Truslene vant frem, uten at det nyttet, da det i ettertid har vært flere terrorangrep i Europa utført av «krenkede muslimer». Hvor mange terrorangrep som er avverget, hører vi lite om.
Sikkerhetsvurdering
Barne- og utdanningsminister Mattias Tesfaye (S) mener (nå) at forslaget ikke løser problemet.
– I stedet risikerer det å sette lærerne i en usikker situasjon uten et valg. Er vi virkelig interessert i det? Kan vi tillate oss å forlange at de gjør noe de ikke er trygge med eller ønsker å gjøre?
– Det tror jeg ikke vi kan. Man kan være modig på dine egne vegne, men ikke på andres, sa ministeren.
Det er sparsomt med informasjon om den tilsynelatende taushetsbelagte sikkerhetsvurderingen som regjeringen bruker for å avvise forslaget. Tesfaye bekreftet imidlertid at Politiets etterretningstjeneste (PET) har påpekt en risiko.
– Ja, PET har gjort en vurdering av at det kan få sikkerhetsmessige konsekvenser hvis man viser Muhammed-tegningene i timen, sa Tesfaye og gikk et skritt videre:
– Videre er det også en utenrikspolitisk vurdering om at det kan få utenrikspolitiske konsekvenser for Danmark om man vil gå i retning av å undervise om Muhammed-krisen og vise Muhammed-tegninger i grunnskolen.
Med andre ord er det ikke bare lærernes sikkerhet regjeringen er bekymret for, men også for landets sikkerhet og interesser. Og det blir jo raskt regjeringens ansvar, så da får det være så som så med å forsvare ytringsfriheten?
Har vi gitt opp?
Her kan vi jo minne om at i solidaritet med Jyllands-Posten (som var avisen som først publiserte tegningene, 30. september 2005) trykket det franske satirebladet Charlie Hebdo karikaturene, Det falt tre muslimske organisasjoner tungt for brystet som anla sak mot magasinet. En rekke fremtredende intellektuelle støtter satiremagasinet. Det samme gjorde daværende innenriksministeren Nicolas Sarkozy, noe som også skapte skarpe protester fra de samme muslimske organisasjonene. Blant vitnene som ble ført (februar 2007) i rettssaken var Flemming Rose, daværende kulturredaktør i Jyllands-Posten som hadde ansvaret for publiseringen, og Mehdi Mozaffari, islamolog ved universitetet i Århus. Under sitt vitneprov sa Mozaffari, flyktning fra Khomeini-regimet i 1978, dette om sitt eksistensielle forhold til ytringsfriheten:
– Ytringsfriheten er vital og en absolutt verdi for Vesten. Dere er så heldige ved å ha den mest fantastiske sivilisasjonen, men dere begynner å tvile på deres verdier. Hvis dere gir opp, hva k0mmer etter det?
Mozaffari oppfordret deretter muslimer til å gjøre opprør mot dem som dreper i islams navn i stedet for å angripe retten til å ytre seg. Svaret fikk vi 7. januar 2015. Da kom det groteske angrepet på det satiriske ukemagasinet Charlie Hebdo, hvor 12 ble drept. Et terrorangrep som mange har lovprist i ettertid, ikke minst IS-tilhengere.
Har vi så, med Mozaffaris ord, gitt opp? Og det samtidig med at vi fortsetter å ta imot muslimske innvandrere uten å vite hvilke verdier de står for?
Staten vil ikke ha ansvaret
I stedet for obligatorisk undervisning i krisen, vil regjeringen iverksette en kartlegging av omfanget av selvsensur og utrygghet blant lærere. Det er imidlertid slett ikke nok, mener partiene som støtter forslaget, og som kritiserer regjeringen for å svikte ytringsfriheten og bøye seg for trusler om vold.
Kartleggingen er utvilsomt et tiltak for både å kjøpe seg tid og for å finne alternative løsninger, der staten (regjeringen) skal kunne går fri. Dette er akkurat samme taktikk som har vært benyttet med hijab på småjenter i skolen og barnehage. For selv om stort sett alle partier, både i Norge og Danmark, ikke støtter barnehijab, toer de sine hender og lar valget ligge hos de enkelte skoler og barnehager. Så blir det opp til skole- og barnehageledelsen å finne ut av hva de skal gjøre med «problemet». Da er det enkleste å avvise det som et problem.
Men det er langt vanskeligere med en hendelse som er Danmarks største utenrikspolitiske krise siden 2.verdenskrig. SVM-regjeringen fremstår som feige der de ofrer ytringsfriheten for «fredens skyld». Skjønner de hvem som styrer dem?