Malmøs havnefront har blitt fullstendig modernisert og har lange promenader og badeplasser ut mot Øresund. Dette gjelder også i Limhamn sør for sentrum. Det var stor glede stor glede da kommunen for et tiår siden la fram planer om å forvandle et gammelt industriområde ut til Øresund til fremtidens moderne boligområde. Det skulle bygges rundt 4.000 nye boliger, og feltet nord for Øresundbroen er nå ferdig.
På mange måter ble det like vakkert som prospektet tilsa. Med brede boulevarder, havnepromenade og alle muligheter for å bade i havna, spise is, godt utvalg i matbutikkene, kafeer og restauranter.
Her fant svenske politikere ut at det store integreringsprosjektet skulle realiseres. For i Limhamn Sjöstad, som området heter på papiret, skulle nye og gamle svensker bo og leve sammen i harmoni på tvers av nasjonaliteter, religion og sosial status. Men i stedet for å bli bydelen der de velstående kjøper dyre leiligheter med direkte utsikt over Øresund, og hvor fattige og nyankomne flyktninger samtidig kunne få tildelt egen billig bolig, har bydelen havnet i sentrum av en betent strid – med direkte kobling til den voldelige gjengkrigen i Sverige.
Området har fått kallenavnet «Rosengård by the sea», og de som kjenner problematikken i Rosengård vet hva det handler om.
Somaliatowns
Under valgkampen i fjor advarte daværende statsminister Magdalena Andersson (S) at det var oppstått «Somaliatowns» i Sverige. Denne form for segregering ville ikke sosialdemokratene ha noe av, fastslo Andersson. Det utsagnet fikk fart på segreringsdebatten i Sverige. Omtrent 25 år for sent og uten å forstå at det er konsekvensene av svensk innvandringspolitikk og mangel på integreringspolitikk.
Innvandrere, som andre, har en tendens til å bosette seg med sine egne. Derfor har det i Sverige, som i de fleste land, vokst frem innvandrertette bostedsområder i tilknytning til de store byene, ofte omtalt som betongforsteder. Politikerne vil gjerne definere dem som «utsatte områder med sosiøkonomiske utfordringer», og har dermed nektet å ta innover seg at det handler om hvem som bor der. Nå, når det er for sent, innser langt de fleste at det er et problem.
Da de 4.000 boligene skulle bygges var kravet fra politikerne at 60 prosent av leieboligene/leilighetene skulle fordeles fra sentralt hold og 15 prosent skulle fordeles ut fra såkalte «boligsosiale vurderinger», ifølge Expressen. Slik skulle den voldsomme segreringen brytes i et land som har tatt imot store grupper migranter, asylanter og flyktninger, mest av alle i hele Europa i forhold til folketallet.
Men idyllen sprakk i Limhamn Sjöstad. Både Expressen og lokalavisen Sydsvenskan peker på at det er langt fra drøm til virkelighet, hvis en spør beboerne.
Bomba smalt
En eiendom midt i boligkvarteret er blitt symbolet på alt som gikk galt. I 2021 prøvde en ukjent gjerningsperson å sprenge en hjemmelaget bombe med 1,1 kilo dynamitt ved porten. I huset bor en familie med to sønner, som har fått boligen etter 15 prosent-regelen.
En av sønnene er tidligere dømt til 12 års fengsel for et gjengerelatert drap. Den andre sønnen er siktet for drapsforsøk i byen. Gjengtilknytningen disse har, gjør at de lever utrygt. Etter at bomba smalt har det vært flere skyteepisoder rettet mot samme eiendom. Og boligselskapet klarer ikke å få familien ut av kontrakten, man mangler ganske enkelt klare nok retningslinjer.
Det er imidlertid bare ett av flere tilfeller hvor beboerne i området har kommet i konflikt. Kvällsposten skriver at store ungdomsgrupper med utenlandsk opprinnelse samles i området, hvor det foregår hærverk og forsøpling.
Flere sier direkte – anonymt – at det er fordi boligselskapet plasserer flyktninger og sosialt vanskeligstilte innvandrere i leiligheter i det ellers så attraktive og dyre området.
– Man bør stille større krav til hjelpen som gis til nyankomne, slik at de kan komme ut på arbeidsmarkedet og bli integrert. Det må ikke skje gjennom trygder og stønader eller at de plasseres i Limhamn, sier beboer Iris til Expressen.
Iris bor i en eierleilighet i området og er redd for egen sikkerhet – og for verdien på leiligheten. Expressen har snakket med flere beboere i området, inkludert en sosialarbeider:
– Problemene oppsto lenge før de begynte å skyte. Her finnes beboere som har spart hele livet for å kjøpe leilighet ved sjøen. Samtidig plasserer boligselskapet folk her som ikke føler seg hjemme og opplever at de blir krenket eller utsatt for rasisme.
Nettopp sistnevnte er sentralt, for hvis politikere faktisk mener at sosiale forskjeller er medvirkende til at innvandrere opplever utenforskap – hvor lurt er det da å bosette dem i et nabolag der de samme forskjellene kommer enda klarere til uttrykk?
Pynte på tall
En kan heller mistenke at politikerne prøver å bryte segregeringen ved å pynte på tall.
Det rødgrønne Oslobyrådet prøvd å endre demografien i hovedstaden ved å kjøpe opp en rekke boligenheter på Oslo Vest for å bosette innvandrere, spesielt ikke-vestlige. Det kostet skattebetalerne dyrt, og endte da også med korrupsjonssiktelser og der Geir Lippestad (da Ap) i 2017 gikk av – eller som det het: valgte å gå av – som byråd for næring og eierskap.
I integreringens navn og for å unngå enda mer innvandrertette boligområder i Oslo, ble det kjøpt opp boliger for milliarder av kroner. Ikke bare presset kommunen opp prisene, de kjøpte også stadig mer boligmasse på Oslo vest – der andre bare kan drømme om å bo. Men det fikk innvirkning på statistikken.
For i ti av bydelene i Oslo gikk den ikke-vestlige andelen ned i perioden 2010 til 2021, mest i bydel Bjerke (-7,7), deretter Søndre Nordstrand (-6,0) og Grorud (-4,6), så fulgte Alna og Østensjø (begge -4,3), Gamle Oslo (-4,0), Stovner (-3,8), Sagene (-3,2), Grünerløkka (-1,8) og Nordstrand (-0,5). Økningen av ikke-vestlige fant sted på vestkanten. Mest på Frogner (+8,6), deretter Ullern (+5,6), Vestre Aker (+3,7), Nordre Aker og St. Hanshaugen (begge +2,9).
Men hvordan gikk det egentlig med innvandrerne som ble plassert på Oslo vest? Det har vel ingen fulgt opp, men at de trives der tror jeg lite på. Avstanden mellom befolkningen i området er for stor.
(Illustrasjon: David Wiberg, Malmö stadsbyggnadskontor)