Erdogan ble valgt som statsminister i 2003 frem til 2014 da han ble valgt som Tyrkias president. Han har bakgrunn fra det islamistiske «Dydspartiet» som ble forbudt av tyrkisk høyesterett, hvoretter Erdogan i 2001 i stedet grunnla AKP (Rettferdighets og utviklingspartiet).
Det er særlig under Erdogan at Tyrkia har blitt stadig mer totalitært og selvsentrerisk, men det hindrer ikke tyrkere i Norge å stemme på ham. Mens Tyrkia har sunket stadig dypere på EIUs liste over demokratier, og i dag blir karakterisert som et «hybrid regime», en status hakket over «autoritært regime», er det slik tyrkere i Norge vil at opprinnelseslandet skal styres.
Islamisme på hjemmebane
Nettstedet Daily Sabah viser hvordan tyrkere i Norge stemte, og stemmene viser større oppslutning til islamisten Erdogan enn hva tilfellet var i Tyrkia.
Presidenten, som best kan karakteriseres som en islamistisk despot, er ikke bare populær i Norge. I Tyskland stemte 65 prosent av tyrkerne i landet på Erdogan, og i Nederland fikk han 68 prosent av stemmene.
Mens tyrkere som befinner seg i sosialdemokratiske land hovedsakelig stemmer på venstresiden i landene de har kommet til, er det islamisme de stemmer på i hjemlandet. Det er ikke så vanskelig å forstå hvorfor. I Europa har venstresiden heiet fram islam – og fortsetter å gjøre det. Det gjør partiene heller ingen hemmelighet av, de oppsøker stadig moskémiljøene for å sanke stemmer, det «godteposen» består av særrettigheter og løfter om enda flere goder.
Men ser man på hvordan de samme som stemmer Ap og SV her på berget stemmer når de lar hjertet få banke for hjemlandet, er det altså det totalitære de ønsker seg.
Utenlandsstemmer
Nettstedet Secim har laget en grafikk som viser fordelingen av de tyrkiske utenlandsstemmene, og entusiasmen for Erdogan er konsentrert i hele det nordlige Afrika, samt i hjertet av Europa. Gule land har overveiende Erdogan-stemmer, mens røde land har overveiende stemmer til Kiliçdaroglu.
Tilsynelatende er det europeiske land med stor og uttalt tro på integreringsvilje og -evne som får de mest ihuga totalitære tyrkiske innvandrerne. Aftenposten har intervjuet Pinar Tank, som er seniorforsker ved fredsforskningsinstituttet Prio.
Hun påpeker at mange tyrkere i Norge og andre europeiske land forlot Tyrkia i en tid da landet fortsatt strevde både økonomisk og utenrikspolitisk.
– Disse tyrkerne har ofte opplevd å bli diskriminert i de landene de kom til. De har opplevd at de blir sett på som annenrangs borgere.
Derfor har Erdogans stil gitt gjenklang blant dem, tror Tank.
– Erdogan gir denne gruppen tilbake sin stolthet over å være tyrkisk. Han skaper en oppfatning av et sterkt og uavhengig Tyrkia som taler Vesten imot, sier Tank.
En annen måte å tolke den påståtte diskrimineringen på er å se på hvor store særrettigheter gruppen får i hvert enkelt land. Når diskrimineringspåstanden åpenbart er mest uttalt i land som Norge, handler det også om at det har gitt belønning i form av regjeringens Handlingsplan mot diskriminering av og hat mot muslimer. Det er liten grunn til å anta at tyrkere diskrimineres mer i Norge, Tyskland og Nederland enn de gjør i Storbritannia og USA, men påstanden får altså leve videre.
Den ivrige oppslutningen om Erdogan i Norge sier utvilsomt sitt om hvor vanskelig, om i det hele tatt mulig, integrering er. Selv etter mange tiår i Norge velger altså majoriteten av tyrkere islamisten Erdogan.