Eivor Evenrud (Ap) har skrevet et tilsvar til Elin Ørjasæter i Nettavisen. Ørjasæter skrev som følger:
Den tallmessige korrelasjonen mellom skolevold og innvandrertette områder burde vært forsket grundig på.
Stemmer det, eller stemmer det ikke at de mest utagerende ungdommene kommer fra muslimske klankulturer? Men samfunnsforskerne, og politikerne som gir forskerne oppdrag, er like unnvikende som skoleledere.
Alle barn er kriminelle er overskriften på kritikken Evenrud retter mot Ørjasæter, og påstanden i seg selv er det liten grunn til å motsi.
Setter vi barn inn i voksenverdenens målestokk, er alle barn kriminelle. De slår, spytter, truer, lugger og har av og til en atferd som ville gitt en voksen lang straff, skriver Evenrud.
Dette er korrekt, men det er god grunn til å nyansere langt mer enn hva Evenrud gjør. Barn er på sitt mest aggressive rundt tre års alder, før aggresjonen avtar blant de aller fleste.
I diskusjoner om skolevold er det god grunn til å konkretisere hvilke alderstrinn man omtaler. Det er åpenbart farligere for lærere å bli angrepet av en 14-åring med kniv enn en 8-åring med knyttet neve, men for ordens skyld er det verdt å nevne at voldstallene er aller høyest i de laveste klassetrinnene. Ganske åpenbart er det forskjell på å foreslå vektere i klasserommet til 2. klassinger og i klasserom med ungdom, men når Ørjasæter foreslår vektere på høyere alderstrinn, ser Evenrud ut til å ha hoppet bukk over denne presiseringen.
Når Evenrud retorisk spør «Hva i all verden skulle et kraftig mannfolk med håndjern i beltet gjort bakerst i klasserommene på en spesialskole for elever med autisme?» blir det mer enn søkt, og vitner ikke bare om manglende kunnskap om hva vektere har lov til, men til et skremmebilde av hva Ørjasæter har argumentert for.
Vekteres adgang til å bruke håndjern er regulert i vaktvirksomhetsforskriften § 36 . Der står det at håndjern kan medbringes dersom tjenesten tilsier det, og at det bare kan benyttes til egenbeskyttelse, altså nødverge, og vakttjenesteloven er akkurat like tydelig når det gjelder bruk av fysisk makt. En vekter har i prinsippet ikke større myndighet til å bruke fysisk makt enn deg og meg eller en lærer, men det er åpenbart at det ved nødvergesituasjoner vil være hensiktsmessig med et tilgjengelig, voksent menneske med nettopp kunnskap om hva som fysisk er lov og ei, i tillegg til læreren som i en voldssituasjon blir stående i en spagat mellom ivaretakelse av andre elever og håndtering av voldsutøveren.
Når svære unger kaster stoler, biter, trekker kniv og skriker «hore» og «fitte» til læreren er det ikke lenger snakk om normaladferd, det er snakk om noe ganske annet. Det er snakk om unger som utgjør fare både for medelever og de voksne som er tilstede i klasserommet.
De voksne har abdisert
Ørjasæter går ikke i noen felle der hun angivelig ikke evner å behandle barn som barn. Den fellen er dessverre likevel tråkket grundig i, og Evenrud fortsetter å tråkke i den.
Det barn gjør som vi vet ikke er greit etter en viss alder, forsøker vi regulere eller avlære, slik at barna tilegner seg sosial kompetanse og gode handlingsalternativer.
Samfunnskontrakten vår, vårt grunnleggende syn på hvordan vi skal fungere godt sammen, er heldigvis basert på forståelsen og enigheten om at barn ikke kan lastes for sine handlinger og ord på samme måte som voksne.
Det er klokt, og det er 100 prosent i tråd med alt vi vet om hjernen og barns utvikling, skriver Evenrud.
Men Ørjasæter har aldri tatt til orde for at barn skal lastes for for sine handlinger som om de var voksne. Det må svært vrangvillige briller til for å lese noe slikt ut av Ørjasæters tekst. Mens barn ikke kan lastes, kan de og bør de både irettesettes og korrigeres på en måte som blir forståelig for dem. Det er den venstreorienterte norske skolen lite bevisst på, og har vært det i en årrekke.
Når kunnskapsminister Tonje Brenna påstår hun vil gi lærerne mulighet til å gripe inn fysisk mot elever, er det årets største luftslott. Lærerne har denne muligheten allerede, de har både avvergeplikt og nødvergerett, men de vet også at den relativt nyinnførte mobbeparagrafen, §9A, kan komme tilbake med rekyl fra utagerende unger og deres foreldre. I skoleårene 2019 og 2020 fikk Statsforvalteren klager fra 83 elever som sier at de er blitt slått, kløpet, lugget, holdt fast eller tatt kvelertak på av lærere og andre skoleansatte. Klagene kommer i hovedsak fra «særskilt sårbare barn», og de fleste er gutter.
Lærerne er spilt sjakk matt, og som Ørjasæter riktig påpeker, har skolen snarere et ledelsesproblem, og dette problemet strekker seg langt utenfor enkeltskolenes rektorkontorer.
I dagens Nettavisen skriver Anders Magnus at «Hvis du slår læreren eller stjeler fra naboen er du i din fulle rett. Fordi du tilhører en «svak gruppe» som har rett til å plage andre – uten konsekvenser.» Med andre ord; det finnes ingen voksen autoritet tilstede. Det er den voksnes mandat å irettesette voldelige barn, men hva hjelper det når man som Evenrud tolker grov vold som en form for normaladferd som kun skal møtes med «gode handlingsalternativer»? Da har i praksis den voksne abdisert og overlatt kontrollen til de mest utagerende barna. Det er misforstått, det er ansvarsfraskrivende, og i ytterste konsekvens er det et svik mot de voldelige ungene. Evenrud bør som pedagog være klar over at slik adferd oftest har opprinnelse i elevenes hjem, og at det er mange pedagoger som svikter underveis i disse unges utdanningsløp. Voldsadferden oppstår ikke som i et vakuum i ungdomsskolen, men har gjerne vært der siden Hassan gikk i barnehagen. Hvor er den voksne da? Hvorfor bruker ikke den voksne meldeplikten sin? Skal Hassan tåle å bli dengt hjemme, mens Nicolais utagering meldes til barnevernet?
Det er ille nok at de voksne har abdisert i en misforstått inkluderende skole, verre er det når dette skjer samtidig med at skolen overvurderer barnehjernens analytiske kapasitet. Under dekke av å lære barna – de ikkevoldelige sådanne – utstrakt empati, bedriver skolen i realiteten følelsesmanipulering som skaper depressive unger. Fenomenet har jeg beskrevet flere ganger tidligere, men jeg gjengir et avsnitt fra saken Vold i skolen: Psykologiseringen skaper fryktkultur:
Følelsesmanipuleringen
Når barn begynner i barnehage og senere i skolen, lærer de raskt å ikke stole på følelsene sine – og de blir irettesatt på det de er gode på. Gang på gang opp gjennom skolegangen lærer ungene at de ikke skal gjøre det de føler for, at følelsen er feil. Du skal ikke ta igjen hvis noen plager deg, du skal ikke sentre ballen til han som løper kjappest, du skal være på gruppe med hun du misliker som stadig forstyrrer deg eller stikker deg i siden med blyanten. Når vi som samfunn holder på med denne typen manipulering av medfødt empati, så lærer unger at det er farlig å bli lei seg, at det er noe feil med dem og at de må ta ansvar for hva andre føler.
Det er altså ikke bare lærerne som skal læres til å forstå at det er synd på voldelige innvandrerbarn, den samme lærdommen gir vi elevene som møter dem – og som høyst sannsynlig er langt mer utsatt for volden enn hva lærerne er. Det mistenksomme fokuset på barns adferd – for jo, det er mistenksomt å anse det «feil» at Simen blir forbanna når Hassan slår – er i ferd med å bli gjennomgående i skolen, og det forsterkes av skolepolitiske føringer. Statssosialiseringen er direkte usunn for veldig mange barn.
Adferdsreguleringen er dermed todelt, der voldelige, truende barn skal møtes med forståelse, og der barn som ikke er voldelige eller truende skal forstås som om det nettopp er de som er det, som provoserer fram reaksjoner. De atferdsregulerende programmene som er solgt inn til norske kommuner anser svært ofte at «normalbarna» er problemet. Sinne og raseri defineres som problematferd hos barnet, mens konteksten, der det finnes både urettferdighet, urimelighet og grunner til å bli sint, er usynlig.
Både belønning og straff av normaladferd er en stor del av de behavioristisk inspirerte adferdsprogrammene, og praksisen strider mot både barns logiske sans og normalitet. Dette gir krenkbare, slitne elever som tror at arbeidskrav er årsaken til at de er så slitne, mens sannheten er at det er skolepolitikken og pedagogikken i norske barnehager og skoler som er problemet.
Følelsesmanipuleringen dyrker fram folk som tror at respekt er noe alle automatisk har krav på og folk som mener de fortjener det beste uten å ha gjort noe for å fortjene det, samtidig som det avler usikkerhet. Usikkerhet gir manglende tillit, både til egne vurderingsevner og til andre mennesker. Et samfunn uten tillit er raskt et samfunn med frykt.
Tiltakene
Evenrud har, i motsetning til Ap-kollega og kunnskapsminister Tonje Brenna, konkret erfaring fra arbeid med barn. Hun har gode poenger, langt bedre enn kunnskapsministeren, men noen av tiltakene hun skisserer er feilslåtte.
- Slutte å se på barn med voksenverdenens målestokk.
- Legge død påstanden om at ansatte i skolen ikke er gode på relasjoner
- Styrke samarbeidet mellom skole- og hjem
Ja, vi bør definitivt slutte å påpresse barn og unge empati for voldsutøvere, slik voksne bedriver i altfor utstrakt grad. Det er å forstrekke unger til å skulle tenke med en voksens hjerne. Barns målestokk er langt mer i tråd med Ørjasæters tiltaksforslag, unger har oftest en godt utviklet rettferdighetssans.
Adferdsbiolog Jens Andreas Huseby har forklart forskjellen på likhet og rettferdighet godt, og viser at rettferdighet er vesentlig for fungerende systemer.
Vi foretrekker rettferdig ulikhet fremfor urettferdig likhet
I eksperimenter hvor ulik innsats og behov tas med, blir det tydelig at vi foretrekker ulikhet dersom den er rettferdig. I stedet for å kaste premiene som blir til overs, gir barn det til den deltakeren som de har fått høre har gjort ekstra mye arbeid. Og seksåringer foretrekker at den som har gjort mest skal få enda mer av fellespotten enn det som blir til overs etter at alle har fått likt. Selv ettåringer forventer at den som har gjort mest også får mest i belønning.
På samme måte vil barn ha langt større forståelse for at voldelig adferd sanksjoneres enn at den bagatelliseres eller forstås som noe voldsutøveren egentlig ikke selv har ansvar for.
Evenruds krav om å legge død påstanden om at skoleansatte ikke er gode på relasjoner er jeg mer enn enig i, jeg mener faktisk at skolen må dempe relasjonsfokuset betraktelig. Jeg har tidligere belyst hvordan den kvinnedominerte skolen ikke er noe greit sted for gutter, og oppsummeringen kan gjentas:
Kvinner har makt over de sektorene som omhandler omsorg, og de utnytter makten til å forskyve fokus i feminin retning innen sektorene. Resultatet er skole, barnevern, helsevesen og utdanningsinstitusjoner som i stadig større grad fokuserer på feminine verdier, og erstatter det tidligere fagfokuset med omsorgsfokus.
At «samarbeidet med foreldrene» er godt spiller liten rolle, snarere vil omsorgen og relasjonen læreren føler for eleven føre til den samme kjærlige tonen overfor foreldrene, som i realiteten bør stilles krav til. Lærerens hovedmandat å legge til rette for elevens læring og utvikling, og det innebærer noe annet og noe mer enn bare empati.
Enhver som har lest Paul Blooms Against Empathy vil gjenkjenne fallgruvene læreren faller i. Empatien er snever, påpeker Bloom; den kobler oss til bestemte individer, men er ufølsom for både antall og statistiske data. Med dette mener Bloom at fokuset på et «offer» samtidig ofte innebærer en likegyldighet overfor andre, og at å fokusere på den enkeltes situasjon kan gå på bekostning av mange. I Against empathy argumenterer han for at empati gir feilfordeling av ressurser – og i skolen er dette argumentet både gyldig og interessant.
Bloom omtaler også empati som en «nærsynt følelse», der avgjørelser som fattes med empatisk begrunnelse ofte ikke ser rekkevidden av effekten avgjørelsene vil ha. Som Bloom skriver er det en ting å «gå i noen andres sko», men empatien lar deg ikke gå i fremtidige generasjoners sko. Han skriver at empati generelt fører til overvurdering av effekten her og nå og til undervurdering av fremtidig, varig total effekt av avgjørelser som fattes.
Innvandret vold
Når Elin Ørjasæter ber om forskning på den tallmessige korrelasjonen mellom skolevold og innvandrertette områder har hun rett. Det er åpenbart at dette bør forskes på, ikke minst gitt hva vi vet om klankulturer og voldspotensialet som finnes i denne kulturen. Det er forståelig at Evenrud er selektiv når hun peker på tall fra Utdanningsetatens oversikt over innrapporterte voldshendelser, men da vi fikk en tidligere lektor til å kommentere tallene, fant han i tillegg til hva Evenrud skriver også dette:
Jeg har fått tilgang til materialet og sett på året 2022. Altså dagens situasjon. Det er spesialskolene som er mest utsatt (i 2022 også). Det er over 700 volds- og trusselhendelser her hittil (fram til oktober 2022, anm). Og alt er antakelig ikke registrert. Elevene her kan i prinsippet komme fra alle bydeler. For grunnskolen ellers gjelder følgende – altså det store bildet – og folkelig sagt kan det sies slik:
Det er antakelig 7-8 ganger større sjanse for en lærer å bli utsatt for vold og trusler i bydelene Grorud og Bjerke enn i Nordre Aker. På den andre siden: Skøyen skole i bydel Ullern ser ut til å ligge på topp sammen med Løren skole i bydel Bjerke. Marienlyst ligger også høyt oppe tett fulgt av Tøyen. Det er uansett viktig å ikke «oute» skoler – det kan være svært få elever involvert, og skolene gjør selvsagt så godt de kan med de ressurser de har til rådighet.
Evenrud bør også være oppmerksom på at Utdanningsetaten selv har forsøkt å skjule virkeligheten ved å registrere volden i nye skolegrupper på tvers av byen. Tidligere var det enklere å stedfeste volden, da ble den registrert geografisk.
Viljen til å framholde at voldseksplosjonen ikke handler om innvandring har vært – og er fortsatt – sterk, både i etaten, blant skoleansatte selv og blant journalister og medier. Når Elin Ørjasæter og Anders Magnus tør å sette ord på problematikken vi i HRS ofte er alene om å belyse, er det befriende, for det er slik at man vanskelig får gjort noe med det man ikke erkjenner at finnes. Men korrelasjonen mellom klankultur og vold i skolen finnes, og Magnus skriver selv om hvordan han ble nektet av arbeidsgiver NRK å belyse problemet. Lærerne han var i kontakt med turte dog anonymt å opplyse følgende vedrørende voldshendelser:
Da vi spurte om de ikke hadde klaget til rektor, var svaret at skolens sjef selvsagt visste om disse problemene. Men at skoleadministrasjonen i Oslo kommune hadde gitt både rektorer og lærere munnkurv.
Offentligheten skulle ikke få vite noe om hvor farlig det var å jobbe i Oslo-skolen.
Nå vet offentligheten, og etterhvert som denne kunnskapen blir snakket mer om, er det kanskje mulig å finne noen tiltak som kan ha reell effekt, snarere enn å være varmluft og flere penger til luftslott.