Over tid har EU-landene prøvd å bli enige om en felles innvandringspolitikk uten å lykkes. Da folkevandringskrisa slo inn i 2015/16, ble det et ettertrykkelig dytt i ryggen for å få en slik avtale på plass, samtidig som vi nå ser at presset på Europas yttergrenser er steget markant etter at unntakstilstanden med covid-årene er lagt bak oss. Men covid lærte oss også noe annet: nemlig at det er fullt mulig å sette i verk svært vidtgående tiltak som folket faktisk innfinner seg med. Politikk fungerer altså.
Paktens akilleshæl
Enigheten på gårsdagens ministermøte i EU forteller oss i korthet to ting: alle ønsker kontroll med hvem som kommer inn i Europa – og det skal være færrest mulig som kommer. Det var ingen uenighet om at landene skal bli nøyere med å registrere migranter, der EU-landene skal bistå de mest belastende (ytter-)landene, enten med penger eller med annen bistand (for eksempel personell). De som har liten sjanse for å få asyl, skal plasseres i en hurtigfil ved grensen og returneres (men vi vet jo at det ikke blir enkelt).
For å få forslaget til den nye asyl- og migrasjonspakten gjennom, måtte en gå på et kompromiss. For det nytter ikke, slik EU har prøvd på, å tvinge (et visst antall) migranter på EU-/EØS-landene, en såkalt fordeling eller relokalisering styrt fra Brussel. Derfor kom først ideen om «obligatorisk solidaritet» – som alle skjønner er samme tvang, bare i ny innpakning – som ble avvist i sin opprinnelige form. Kompromisset består således i at landene skal kunne kjøpe seg fri, noe som var utenkelig bare for kort tid siden. Det vil koste landene ca. 22.000 euro (med dagens svake norske krone tilsier det ca. 264.000) per avviste migrant.
Det er småpenger gitt hva en ikke-vestlig migrant koster velferdslandene i Europa. Gjennom et livsløp koster det rundt 21 til 25 millioner kroner for én asylsøker i Norge som får opphold (kvinner er dyrere enn menn). Slik sett er det ikke «prislappen» som er problemet, problemet er hva man skal gjøre med alle de avviste migrantene? For siden alle land vil ha færrest mulig asylsøkere vil alle prøve å betale seg fri. Hva gjør man da? Rope om at det er brudd på den «obligatoriske solidaritet»? Øke prisen kraftig? Dette vil etter all sannsynlighet bli paktens akilleshæl.
Fjern retten
Antakelig vil den «historiske enigheten» ende med nye forhandlinger i flere år fremover, og det selv om EU-parlamentet (som for øvrig er mer liberal enn ministrene) skulle godkjenne pakten, der et stalltips er at landene ikke kan kjøpe seg fri for alle migranter, kanskje «bare» 20-30 prosent av dem?
Personlig har jeg liten tro på denne asyl- og migrasjonspakten. EU går ikke til roten av problemet. For selv om EU-landene prøver å stenge Europa for asylsøkere, så klarer vi det ikke. Vi vil ikke klare det med denne pakten heller.
Europa må rett og slett fjerne «retten til å søke asyl», hvilket tilsier at asylinstituttet legges ned. Så må vi kanalisere alle ressurser, tid og krefter på et kraftig oppjustert flyktninginstitutt. For det er en betydelig forskjell på en asylsøker og en kvoteflyktning, og flere hevder da også at «det mest rettferdige» er å ta imot er kvoteflyktninger. Ja, det er det mest rettferdige, men det er ikke rettferdig nok. Det er betydelig med juks blant flyktninger, derfor må flyktninginstituttet styrkes.
Som vi har omtalt før, under overskriften et pill råttent system, praktiseres flyktningsystemet som en «terskel, kø, skranke-teori»: Du skal over terskelen for i det hele tatt å makte å be om hjelp (kanskje ukes eller månedsvis med vandring), du skal beherske å stå i køen for intervju (det kan ta lang tid og det i en krevende situasjon), og når du kommer frem til skranken skal du evne å fremme din egen sak. Det er en konkurranse som ikke favoriserer de svakeste, så allerede her har de mest hjelpetrengende falt fra eller aldri kommet til. De mer ressurs- og pengesterke vet derimot hva som skal til: De selger seg inn som de mest sårbare. Rått og kynisk kan de tråkke over de mest hjelpetrengende. Akkurat slik som asylsøkerne.