Enigheten om en asyl- og migrasjonspakt var overraskende for mange, da disse forhandlingene har stått i stampe i årevis, og fortsatt nekter Ungarn og Polen å støtte ideen om å relokalisere migranter. Pakten skal opp i EU-parlamentet, hvor den antakelig blir vedtatt, kanskje i en mer liberal form (parlamentet regnes som mer innvandringsliberal enn statsrådene på feltet).
Men det en stilletiende sannhet at alle land i Europa ønsker færrest mulig av den ikke-bærekraftige innvandringen, på samme måte som det er en stilletiende sannhet at EU ikke klarer å holde illegale migranter ute av Europa. Men likevel er det mest oppsiktsvekkende hvor grunnleggende forskjellig vi forholder oss til disse migrantene. Hvorfor? Er det mangel på fakta som gjør at vi havner på det ene eller andre ytterpunktet?
Omtalen av migrantbåten som sank utenfor Hellas kan tjene som eksempel. Alle vet at migrantene ombord (fra rundt 400 til 750, ingen kjenner det konkrete antallet) hadde betalt menneskesmuglere dyrt for å ta seg ulovlig til Europa. Rundt 300 av dem som skal ha vært pakistanere. Farkosten var skrøpelig og svært overfylt, men migrantene tok sjansen, både på egne og barns vegne.
Etter den tragiske, men ikke overraskende, ulykken peker mange på den greske kystvakten og Frontex som de skyldige. Det trekkes i tvil om de har gjort det de burde ha gjort, men heller latt disse menneskene fortsette. Hva som egentlig skjedde, vet vi ikke med sikkerhet. Kanskje lyver både den greske kystvakten og Frontex for å redde seg selv, men samtidig er det liten tvil om hva mange, særlig NGO-er og innvandringsliberale aktivister, mener hva som skulle ha vært gjort: de skulle reddes og fraktes til Europa.
Det er her enhver kystvakt og Frontex står i et «dilemma»: det en plikt å redde folk i nød (loven om havsnød), samtidig som de samme vet at ingen land i Europa ønsker å ta imot migrantene. Det er realitetene som egentlig ingen vil snakke om. Den eneste reelle løsningen, i min tolkning, er da å redde/stoppe migrantene og returnere dem.
Her skiller vi altså lag, vi som frykter for Europas fremtid på grunn av den ikke-bærekraftige innvandringen fra spesielt MENAPT-land, og de som mener at det ikke er noe problem.
Som den danske flyktninghjelpen, som fastslår at det ikke er noen «flyktningkrise i Europa».
Charlotte Slente, generalsekretær i Dansk Flygtningehjælp, peker i en kronikk i Berlingske på det hun kaller fem myter om flyktningene på vei mot Europa som må avlives, før vi kan ha en seriøs debatt.
«Mytene» avdekker i min optikk hvorfor det aldri blir noen seriøs debatt, men heller en kamp om fakta.
Myter eller myteskaper?
Charlotte Slente sier at antallet migranter stiger, men det er ingen krise. For i ren Angela Merkel-stil er hun ikke i tvil om at Europa vil klare det. Derfor skal hun avlive de fem største mytene som står i veien for det hun mener er reelle løsninger.
Myte 1: «Den verste krisen»
«EU står nå overfor den verste flyktningkrisen siden 2015», gjengir hun fra den offentlige debatten både internt i Danmark og i EU-landene forøvrig. Men det er helt hinsidig å sammenligne med 2015, da det var et rekordår, ikke minst på grunn av krigen i Syria, hevder hun. Situasjonen nå minner overhodet ikke om den gang, sier Slente.
Nå er det noen av oss som vil kalle krisen utløst i 2015 for en folkevandringskrise med en viss brohode-effekt. Og ja, det kom mange fra Syria, der politikere i Vest-Europa forsikret oss om at de var godt utdannet og kunne gå i jobb fra dag én. Slik var det ikke. Syrerne er en gruppe som statistisk er på nivå med somalierne.
Når det har vært roligere på innvandringsfronten de siste årene, handler det mest om korona og de tiltak som ulike regjeringer iverksatte, ikke minst med grensekontroller. Som vi da har lært faktisk fungerer, selv om mange nekter for at streng grensekontroll er effektivt.
Med den økningen av migranter og asylsøkere som vi har sett i løpet av dette året kan det være at tallene nærmer seg 2015. Når det blir snakket om «den verste krisen» kan det være at Europa ikke vil bli tatt på senga denne gangen, men forbedrede seg på store migrantstrømmer. Det er ingen «panikkutmelding», slik som Slente vil ha oss til å tro, det er kanskje det motsatte.
Myte 2: Menneskesmuglerne er skyldige
Menneskesmuglere er et symptom på problemet, ikke årsaken til det, fastslår Slente. Menneskesmuglerne eksisterer fordi EU-landene effektivt har lukket døren for andre måter for flyktninger å reise inn i EU på, fortsetter hun.
Å tro at man kan stoppe flyktningene ved å sikte inn på menneskesmuglerne – og hvordan forresten? – er litt som å hevde at vi virkelig kunne begrenset strømmen av flyktninger over Middelhavet, hvis bare vi kunne ramme produsentene av billige kinesiske gummibåter. Jeg lurer på om flyktningene og deres hjelpere da ville finne noe annet som kan flyte?
Flyktninger vil fortsette å søke trygghet i Europa, uavhengig av hva EU-landene gjør for å prøve å stoppe dem. Skal man redusere antallet flyktninger, må man forholde seg til konfliktene og andre forhold som driver folk på flukt. Å forstå og erkjenne disse to tingene er billetten til enhver seriøs diskusjon om langsiktige løsninger som faktisk fungerer.
Dette er like billig retorikk som å hevde at det bare er å legalisere narkotika, så er svært mange problemer løst. Men det verste er kanskje likevel at flyktninghjelpen – av alle – ikke synes å se noen forskjell på flyktning- og asylinstituttet. En viktig del av flyktningregimet er at en kan krysse en grense ulovlig dersom en har reelt beskyttelsesbehov. Asylregimet handler om at en selv hevder å ha et beskyttelsesbehov og det er opp til mottakerlandet å bevise eventuelt motbevise om en har et slikt behov.
Reelle flyktninger bør organiseres via FNs høykommisær for flyktninger, slik systemet i utgangspunktet var tenkt. Land i Europa er likevel ikke forpliktet til å ta imot verken flyktninger eller asylsøkere, det er opp til landet selv å bestemme, om vi forholder oss til flyktningkonvensjonen. Dessverre ser det ut til at EU gjør alt de kan for å «løse» migrasjonsproblemet nettopp ved å gjøre mottak obligatorisk, altså ved tvang.
Så skal man selvsagt forholde seg til konfliktene og andre forhold som driver folk på flukt, det er derfor vi har bistandsmidler i milliardklassen. Men det må løses der, ikke her.
Myte 3: Samfunnet bryter sammen
1 million asylsøkere i året i Europa er ifølge Sletne ikke noe problem, med henvisning at vi nylig har håndtert 8 millioner ukrainske krigsflyktninger. For vi er et kontinent med en halv milliard mennesker – dertil med synkende befolkningsvekst, konkluderer hun.
Da bør vi kanskje ikke nevne hva innbyggertallet er i de landene som avgir flest migranter, og heller ikke hva de forventede befolkningsprognosene er. Og ja, det fødes færre barn i Europa, men det er mer å sammenligne med en befolkningsutveksling. Det er akkurat det Sletne overser. For det er stor forskjell på å ta imot europeiske naboflyktninger fra en reell krig, enn ikke-vestlige med helt annen kultur, normer og religion som søker seg vekk fra failed states.
Når Sletne hevder at argumentet med at «vi ikke klarer det» ikke er riktig, blir det feil. Europeiske samfunn vil få store problemer med å ta imot mange ikke-vestlige på kort tid. All erfaring viser det. Se til Tyskland, som tok imot svært mange i 2015/16, hvilke problemer står ikke de oppe i? Hva med Italia? Hellas? Frankrike? Eller enda nærmere; Sverige? Og deretter: hvilke negative erfaringer har vi med ukrainere?
Men dette vil verken MSM eller (andre) innvandringsliberale fokusere på.
Myte 4: Økonomiske migranter
«De fleste er økonomiske flyktninger, ikke ekte flyktninger» refererer Sletne fra den offentlige debatten. Beviset på at det ikke er sant finner hun i at over halvparten av dem som søker asyl i Europa får det – ergo har de fleste et reelt beskyttelsesbehov.
Når man hevder noe slikt kan man umulig ha fått med seg regelverket for asyl. EU har ikke gjort annet, i alle fall inntil 2015, enn å utvide rettighetene til asylsøkere. Flere og flere faktorer tilsier rett til asyl, som i tillegg er svært vanskelig å kontrollere opp for, som for eksempel seksuell legning, religionstilknytning eller av medisinske årsaker (medisinene i hjemlandet er ikke bra eller tilgjengelig nok), og i tillegg følger problematikken med identitetsavklaring. Så følger alle klageordningene hvis en skulle få avslag, ikke minst hvis det er barn med i bildet, og at hjemlandet kanskje vegrer seg for å ta tilbake egne borgere. Sistnevnte kan henge sammen med at nettopp økonomiske migranter sender penger til hjemlandet og slik sett bidrar til landets økonomi.
Skal man bevise at de fleste asylsøkere har et reelt beskyttelsesbehov, må det dokumenteres på annen måte enn hva oppholdsprosenten tilsier.
Myte 5: Det mye omtalte nærområdet
Å hjelpe flyktninger i nærområdet, slik som stadig flere tar til ordet for, er slik det fungerer i dag, minner Sletne oss om.
Av de mer enn 100 millioner menneskene som for tiden er på flukt fra hjemmene sine, har rundt 70 prosent flyktet til andre deler av sitt eget land. Av de 32 millioner som ble registrert som flyktet over en grense i fjor, var 69 prosent i nabolandet. 74 prosent av dem var i lav- og mellominntektsland. De aller fleste flyktningene befinner seg derfor i nærområdene – langt unna Danmark og resten av EU.
Igjen må vi vise til hvilke enorme bistandsmidler som brukes på dette feltet. I 2017 var for eksempel Norges bistandsbudsjett på noe over 34 milliarder kroner. I 2022 lød det på 49,6 milliarder kroner. Men det er med bistanden som det er med asylinstituttet, det virker ikke. Derfor er det uforståelig at organisasjoner som flyktninghjelpen ikke fokuserer på det som må repareres – flyktninginstituttet og måten bistanden forvaltes på – heller enn å forsøke å omdefinere virkeligheten.
Bekymret
Men kanskje flyktninghjelpen heller snakker for sin syke mor?
Retorikken og mytene bekymrer oss her i Flyktninghjelpen. Som en av verdens store humanitære NGOer, som hjelper flyktninger i 40 land rundt om i verden, er vi helt avhengige av politisk og offentlig støtte til det globale – og faktisk ganske velfungerende – hjelpesystemet for flyktninger.
Vi ønsker ikke å minimere problemene. Tvert imot: Globalt har antallet flyktninger og fordrevne aldri vært større. Men Europa tar ikke imot en rekke flyktninger som Europa ikke kan takle.
Det er ingen krise.
Så nå vet du det, det globale hjelpesystemet for flyktninger fungerer visstnok godt. Korrupsjon er et fremmedord. Men likevel skal Europa åpne sine dører. Alt du trodde du hadde skjønt, er feil. Det er ingen krise, og vil heller ikke bli det. Å være forberedt er visstnok bare noe du skal være på fjelltur.