Vi var på sommerfest i fjor hos en venninne. En rekke mennesker fra øvre middelklasse, primært fra Bærum der min venninne er oppvokst, var samlet for en hyggelig kveld med skalldyr og hvitvin og gode samtaler. Det vil si; ikke alle samtalene ble like gode. Det er ikke alltid en vinneroppskrift i politisk korrekt lag å ta opp innvandringskritikk, og ei heller denne gang. En av gjestene fortalte at hun hadde kontor på Grønland, og samtalen dreide over på utfordringene bydelen står opp til halsen i. Men at det var farlig på Grønland eller at rus, vold, narkosalg og forsøpling kan ha noe med innvandring å gjøre, se det skulle hun ha seg frabedt. Hun snurpet munnen hardt sammen og reiste seg, før hun proklamerte at hun aldri hadde følt seg utrygg verken på vei til eller fra jobb. Så puttet hun mobiltelefonen og solbrillene i vesken sin, før hun trampet avgårde så raskt de høye hælene tillot på plenen.
-Jajaja, se på’a, nå blei a’mor sint. Nå må’a mor gå, kommenterte en gjest jeg har kjent i en årrekke muntert, før han snudde seg mot meg og la til: – Banna bein, hu ville ikke bodd der om hu fikk gratis penthouse.
Han har selvsagt rett.
Tilstanden på Grønland
De siste ukene har Grønland vært i vinden i Aftenpostens spalter, og det med god grunn. Området er i stor grad «eid» av narkotikaselgere. Slik beskriver politiet deler av Grønland, het det i avisen.
Oslo-politiet beskriver Vaterlandsområdet i et brev til kommunen, datert 25. januar i år. I brevet står det blant annet:
- Narkotikaselgere dominerer. «Opplevelsen til politiet er at det er krevende for folk uten rusproblemer å oppholde seg i området».
- Og ikke nok med det: Området er «i stor grad «eid» av narkotikaselgerne», skriver politiet.
- Flere næringsdrivende klager til politiet fordi ansatte blir «truet eller fulgt etter når de drar fra jobb».
- Personer med rusproblemer er heller ikke trygge. «Vi har eksempler på narkotikaselger som har vært så pågående at man er blitt truet eller ranet hvis man takker nei til å kjøpe narkotika», heter det.
Deretter kom byrådsleder Raymond Johansen (Ap) på banen, hasteinnkalte til møte og ba regjeringen ta grep. – Vi kan ikke akseptere at noen kvadratmeter av byen avses til kriminelle, sa han.
Selv er han litt overrasket over ordlyden i brevet fra politiet. Og er tydelig på at det som beskrives, ikke kan aksepteres.
I politiets brev kommer det frem at området er vanskelig å oppholde seg i for personer som ikke sliter med rus. Dette skjer like i nærheten av området i Norge med størst konsentrasjon av fattige barnefamilier.
Oppfyller det offentlige sine oppgaver overfor barna i disse familiene?
– Nei, vi har åpenbart mye å gå på, svarer Johansen.
Han trekker likevel frem at Oslo-politiet har gjort en del. Det er gjort fysiske endringer i området, det er både miljø- og trygghetsarbeidere i området og fritidsklubb.
– Vi har behov for å gjøre mer, sier han.
Snarere enn å gjøre enda mer, er det øyensynlig større behov for å gjøre noe annet enn den standardiserte politiske putesyingen og tilsvarende politiske lave forventningers rasisme på Grønland. For primært er tilstanden på Grønland et innvandret problem.
Innvandrertett
På Oslo kommunes nettsider finner man bydelsfakta. Og slik ser faktaene ut for Grønland:
Midt i en av verdens aller dyreste byer, midt i den norske velferdsstaten, finnes en enklave av marginaliserte innvandrere som ikke bare selv har sure liv, men som gjør livet surt for egne barn, andres barn og omgivelsene generelt. Helt uten forutsetninger for å klare å skape vellykkede, urbane liv, går likevel livene sin skakke gang på Grønland.
Den største gruppen innvandrere i bydelen kommer fra Somalia, og med sine tallrike barneflokker utgjør de også den raskest voksende gruppen. Svært mange av dem bor i kommunale leiligheter og har ingen tilknytning til arbeidslivet. Ei heller evner de å få barna sine gjennom skoleløpet, men utgjør den gruppen der skolefrafallet er aller høyest. Veien er derfor kort til et liv i rus eller kriminalitet eller begge deler.
Sosialpolitiet
Mens både andre beboere og næringsdrivende i området fortviler, har altså politiet mer eller mindre gitt opp området. Det er kanskje ikke så merkelig, for området passer ikke spesielt godt inn i politiets strateginotat som er førende for arbeidet fram til 2025. I notatet er kriminalitet så langt nede på fokuslisten at politiet faktisk har fjernet ordet «kriminalitet» med vilje:
Kriminalitetsforebygging er en hoveddel i politiets samlede forebyggende innsats. Politiet har et bredt samfunnsoppdrag, som gjør at begrepet forebygging brukes fremfor kriminalitetsforebygging (min uthev.) i denne overordnede strategien. Samfunnssikkerhet og beredskap, trafikksikkerhet, trygghetsskapende og tillitsbyggende arbeid er også sentrale deler av politiets forebyggende innsats.
Politiets virksomhetsstrategi «Politiet mot 2025» setter som ambisjon at politiet skal være i forkant av kriminaliteten. Det gis føringer om at politiet skal ha en systematisk, planmessig og kunnskapsbasert tilnærming til forebygging og samarbeide tett på tvers av fagområder og sektorer.
Trygt og tillitsskapende der altså. Og man må sannelig si de har lykkes i å skape akkurat disse følelsene, for narkolangerne på Grønland har full tillit til at de trygt kan operere som de vil – i fullt dagslys såvel som på kveldstid. Å passe inn i den sosialpolitiske forståelsen av «sårbar og marginalisert» passer som hånd i hanske for de kriminelle som gjør livet vanskelig for andre i området.
Politimester i Oslo, Ida Melbo Øystese, har i anledning Aftenpostens fokus på Grønland uttalt følgende til avisen:
– Vi kommer til å trappe opp tilstedeværelsen på Grønland i tiden fremover. Vi kan ikke ha det slik at folk opplever deler av byen som utrygg. Selv om politidistriktet står i en krevende økonomisk situasjon, ønsker vi å prioritere denne jobben, sier hun.
– Vi har oversikt over aktørene, og det gjøres en rekke tiltak i dette området hver eneste dag, blant annet for å holde narkotikasalget ute av selve boligområdene.
Ja, det er sikkert klokt å vennlig henvise narkoselgerne til et annet sted, slik at de ikke blir så plagsomme for menneskene som har en «opplevelse av utrygghet».
De klamme hendenes politikk er politiet dog ikke alene om. De pedagogiske frelserkompleksene lever i beste velgående også i bydelens skoler.
Frelserkomplekser
Janne Thon Rehn er rektor ved Vahl skole og er således en av politiets samarbeidende aktører i området. Hun har i et innlegg i Aftenposten forklart hvordan skolen arbeider.
Men jeg er bekymret for «barna mine» – over 200 av dem.
De vokser opp i et nabolag som er preget av rus og kriminalitet. Mange av familiene bor trangt, så barna er mye ute. Spesielt nå som det er sol og varmegrader.
Familiene bor trangt fordi de får flere barn enn de klarer å følge opp, og viljen til å la unger leve livet på gata handler i stor grad om manglende evne til å sette seg inn i barns behov. Det vet nok rektoren svært godt, men hun forklarer indirekte at skolens ansatte gjør mye for å kompensere for manglende foreldreferdigheter:
På skolen jobber vi bredt. Vi har fritidskoordinator, skole-hjemkoordinator, biblioteklærer i full stilling med tider for åpent bibliotek etter skoletid, engasjerte ansatte og skoleledere.
Vi melder barn på fritidsaktiviteter, hjelper foreldre med alt fra boligsøknader og søknad om aktivitetsmidler til henvisninger. I tillegg får vi og flere andre tjenester i bydelen opplæring i traumesensitiv tilnærming. Dette gjør vi parallelt med ordinær undervisning.
Vi prøver å gi elevene og familiene det de trenger for at «våre barn» skal få valgmuligheter i fremtiden.
«Våre barn» der altså, uten noen som helst bevissthet om at det nettopp ikke er deres barn, det er barn som har foreldre som ikke gjør den jobben foreldre må gjøre dersom barna skal lykkes. Den traumesensitive tilnærmingen er det usikkert hvorvidt pedagogene skal benytte overfor foreldre eller barn, men det som utvilsomt er velkjent problematikk er at pedagogisk personale fokuserer på hvor synd det er på foreldrene, snarere enn å fokusere på at barna vokser opp i omsorgssvikt. Det er det klassiske eksempelet på de lave forventningers rasisme, og barna ofres på den politiske korrekthetens alter. Reell forebygging handler om å gripe inn så tidlig som mulig, aller helst i barnehagealder, for allerede da kan man med enkelhet se bekymringsfull adferd som vitner om voldelig oppdragelse og/eller neglekt.
Vi vet at vi må starte med å sikre at folk ikke faller utenfor fellesskapet.
Professor i sosiologi Aksel Tjora understreker at det er av høy viktighet å føle seg inkludert i fellesskapene knyttet til hverdagen for å forebygge utenforskap.
Vi er mange som hver dag jobber for inkludering. Men den dagen man ikke opplever seg inkludert, er det kort vei inn i alternative fellesskap på Grønland. Og vi har vel alle opplevd å føle oss utenfor en gang i livet, fortsetter rektoren.
Bevisstheten om at utenforskapet er selvvalgt i en stor andel av de innvandrede klanbaserte familiene er totalt fraværende. Fokuset er at «vi vil inkludere» fordi det føles godt å være snill. Verken denne rektoren eller politiet ser antakelig noen grunn til å lytte til råd fra HRS, men lytt da til en som sier det samme og anses «innafor» i de mer politisk korrekte delene av offentligheten, Jan Bøhler (Sp): Bruk meldeplikten og sett opp straffene.
Både politi og andre offentlig ansatte kan være så snille som de bare vil, men de er selv en vesentlig del av problemet. Hadde «stakkars trangbodde, vi trenger fritidsklubber og inkludering»-strategien hatt effekt, ville det ikke vært krise på Grønland i dag. Avføringen, sprøytespissene, rottene, truslene og volden er der som et resultat av villet politikk – og som alltid kommer de reelle ofrene i andre rekke.
Hovedfoto: HRS fra Grønland